4. mai 2013

17 Confession: Nærme nok holder

Det kan fort misforstås, det fine familieportrettet jeg har som forsidebilde på bloggen nå. Jeg mener, se på det da. Det er jo HELT urealistisk. Det ser jo ikke så ryddig og rolig ut hos oss bestandig. Eller, det jeg egentlig mener er: Det ser nesten aldri  sånn ut hos oss. Sannheten er jo at det nesten alltid ser slik ut:
Sannheten: Skittentøy, tegnetavle, visne løvetann, blåbær i en skål, instrument, sandleker. Love my life.


Den fredelige scenen som er illustrert på den nydelige tegningen som Judith laget, har ikke akkurat utspilt seg så ofte i virkeligheten. Det har kanskje skjedd, i et  flyktig sekund, én eller to ganger, max tre, at alle fem sitter stille og rolig i den rene og ryddiga stua vår og hygger oss uten noe som helst form for dramatikk. (Les: hylskriking, klyping eller brytekamper på sofaen.) Og jeg ville bare ha det helt klart. Sånn i tilfelle noen fikk det uheldige inntrykket at vi er den perfekte familien. For det er vi på ingen måte! Her er det rot, konflikter, tårer, sand i senga, bæsj på buksa (ikke meg) og hybelkaniner under senga.

...men når det er sagt, så har vi dager som vi er sånn, -pretty close. Eller kanskje vi heller skal si: close enough. I følge meg selv da. 
Sånn som i dag. I dag var en sånn dag hvor det bare var akkurat passe rotete da vi stod opp.
Ikke sånn grusomt rotete, men nok til at jeg ikke lurte på hvor jeg var da jeg våknet.


Det var passelig mange trass-episoder, søskenkrangler og kolikkanfall. Mange nok til at jeg ikke trengte å klype meg i armen, men ikke så  mange at jeg rev meg i håret. Vi er bare litt  forkjølet, været var akkurat passe varmt, vi spiste akkurat passe usunt, og Lillebror tålte faktisk å bli bært sånn passe lenge i bæretøy av pappaen sin i dag. Det var rikelig med frustrerende situasjoner , men også akkurat nok av nydelige øyeblikk. 




I dag var liksom veldig, veldig ålreit, og det er nok for meg. Man lærer å senke forventningene og ta ting som de kommer når man blir mamma. Spesielt trebarnsmamma. Man lærer rett og slett å sette pris på de små, (men mange!) fine tingene i livet. Før jeg ble mamma, måtte jeg nesten ha nyvasket hus, ny hårsveis, deilig middag OG lønningsdag eller drikke boblevin mens jeg danset på bordet på tidenes fest for å få den ilende varme følelsen i magen som jeg får når jeg er høy på livet.

Nå, derimot, skal det ikke så supermye til før jeg kjenner det bruser over av lykke. Som for eksempel i dag, da jeg støvsugde og skjørtet mitt ble blåst opp av luften som kommer ut av støvsugeren. Jentene lo, jeg gjorde meg litt ekstra til, og de lo enda høyere og ropte "IGJEN! IGJEN!"
Sillyness=Happiness!

Nå fryder jeg meg faktisk over Helt passe-dager, Helt greie men litt slitsomme-dager, og til og med Ganske dårlige, men som går bra tilslutt- dager. Ikke perfekte, men dog nærme nok. 
 








Kjenner du deg igjen? Hvordan har du fått endret synet på livet etter at du fikk barn?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...