7. mar. 2013

25 Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 
"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman


Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.


Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk


Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?

Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...