31. juli 2013

21 Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.
Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.





De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 





Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 






Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.








Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.







Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.




To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:






De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:




Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:








Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.







Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 











Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...




Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!






Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.
Hjemme på ordentlig








Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.


Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.





Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.




Auf wiedersehen, Berlin.
Auf wiedersehen, hjemmet vårt.










Takk for alt.




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...