14. aug. 2013

35 Griseflaks


Hvis noen hadde fortalt meg for seks år siden at jeg skulle gifte meg med en tysker og få tre barn før jeg ble 26 år, så hadde jeg nok bare ledd og ristet på hodet.


En kveld i 2008, var jeg på vei hjem og mens jeg ruslet bortover gaten, traff tilfeldigvis på en litt smågal tysker. Han var kjekk, entusiastisk, morsom, og veldig rar.
I begynnelsen var jeg svært skeptisk. Jeg skulle ikke ha noen kjæreste jeg.
Lite visste jeg at denne fyren skulle bli en så stor del av mitt liv. 

To år senere satt jeg i dette nydelige kjøretøyet og kaldsvettet:







I dag er det tre år siden vi sa vårt ja i en pitteliten kirke ved foten av et fjell.
Det var en nervepirrende, rørende og morsom dag, og jeg elsker å se tilbake på bildene.


Kjolevalget var enkelt. Knelang, sekstitalls og praktisk å danse i! 





Og så levde de lykkelige i alle sine dager.... På ein måda. 

Jo for det er ikke bare happy days og rosa brilleglass for evig og alltid. 
Men det forventet vi jo ikke heller, eller hva Schatz? 

Utfordringer har det vært nok av. Og barn. Plutselig tre hele mennesker som er vårt ansvar.
Men så er vi kanskje over gjennomsnittet glade i å ta på oss store oppgaver. Lærekurven har vært bratt, og vi har vokst som partnere og foreldre, og vokser enda. Og kjærligheten, den har overrasket meg. Den er ikke statisk. I allefall ikke i mitt hjerte. Den slynger seg rundt i spiraler, og har ulik klang i ulike perioder. Og når du tror det ikke finnes flere måter å elske noen på, eller at ting har dabbet av, så slynger den seg igjen og får en ny melodi.


Det er ingen lek å være gift, det har jeg skjønt.  Vi er stadig i forhandling, tar fatt på nye og spennende prosjekter. Vi prøver så godt vi kan å samarbeide så knirkefritt som en kunstnersjel og en ingenør kan, og tålerere hverandres ulikheter. Det beste ved oss, er at han er god på det jeg ikke kan, og omvendt. Det kan være utrolig praktisk og samtidig veldig utfordrende. 
Men mest bra. Vanvittig bra faktisk, og jeg er stolt av det vi har fått til.



For hver dag som går, så blir jeg mer og mer klar over hvor heldig jeg var som snublet over den smågale tyskeren den kvelden. For mer tilfeldig kan det vel strengt tatt ikke bli. Tenk om jeg ikke hadde vært i byen den dagen og heller blitt hjemme og sett på TV? Tenk om jeg hadde tatt en annen vei hjem? Dæven! Det er GRISEFLAKS altså.

Gratulerer med dagen til oss. Jeg gleder meg til fortsettelsen.




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...