23. jan. 2013

22 Stakk av mens Barna sov



Selv om jeg er begeistret for mine gravide kurver for tiden, så merker jeg at jeg går og tenker mye på det å komme i form igjen etter fødselen. Gravid syns jeg er fint, ikke-gravid er også fint, men jeg er ikke så glad i den derre «midt i mellom» fasen som kommer etter fødsel. Kiloene som henger igjen fra svangerskapet, slapp mage, man passer ikke gravideklærne, og heller ikke før-gravideklærne... 
Det er mye stort på planen i år etter at jeg har født, og jeg merker hvordan jeg automatisk detter inn i et spor hvor jeg blir veldig fokusert på at jeg skal være tilbake i pre-gravid toppform til sommeren når jeg skal være forlover i bryllup. Men er det realistisk da har jeg gått og grublet på? Og er det ikke litt egosentrisk av meg at jeg går rundt og gleder meg til å kunne løpe og ta sit-ups igjen, når jeg vel heller burde tenke på at jobben min blir å sitte på sofaen og amme konstant i mange måneder.

 Plutselig kom jeg på en tekst jeg skrev for nesten to år siden, 8 uker etter at Lillesøster ble født. Tenkte jeg skulle dele denne teksten med dere i dag:


I dag gjorde jeg noe jeg har planlagt lenge...

Klokken er 21.30. Etter at mannen min og begge døtrene våre på hhv. 22mnd og 8 uker har sovnet, snører jeg på meg noen gamle løpesko og sniker meg ut av leiligheten. Dette var en spontan avgjørelse, men jeg er glad for at jeg gjorde det. 


Med musikk i ørene og morsmelk hjemme i kjøleskapet, var jeg plutselig fri.
Ingen baby som skreik, ingen skitne gulv, ingen oppvask og IKKE NOE SKITTENTØY i sikte.
Bare meg og Berlin-kveldsluften.


Det er nå åtte uker siden jeg fødte. Der løper jeg nedover gata vår iført joggedress, godt utstyrt med en meget trang trenings-bh under t-skjorta slik at jeg ikke risikerer å bli slått i trynet av de gigantiske amme-puppene mine.
Jeg er så glad for å være for meg selv, at jeg får dårlig samvittighet. -Typisk.

Dette skulle jo være meg-tid. Jeg stopper opp, puster dypt inn og ut noen ganger og konsentrerer meg om musikken og prøver å pushe bort den dårlige samvittigheten.
Jeg løper videre mens folkene på restaurantene langs gaten glor. Det er sent på kvelden og mørkt. Og så regner det litt. Men jeg bryr meg ikke.

Jeg er SÅ motivert! Jeg er overrasket over hvor fort jeg kan løpe. Det føles ikke tungt en gang! Jeg stopper ved første lyskryss og blir stående og vente på grønn mann.
Jeg er nå ca 300 meter fra husdøren vår, og igjen vandrer tankene over til barna mine som ligger og sover hjemme. Hun lille nyfødte. I den store sengen.

Lyset blir grønt og jeg kommer tilbake i sonen. Jeg lover meg selv å ikke tenke mere på barna før etterpå. Jeg løper på fortauet og forbipasserende vet ikke helt hva de skal gjøre når de ser meg. En skulle tro de tror jeg nettopp har ranet en bank, som de kikker. Mulig det har noe med uttrykket i ansiktet mitt å gjøre. For jeg smiler. Prøver hvertfall hardt å smile. Dette er jo det jeg har gledet meg til! Jeg løper, jeg trener, jeg er for meg selv -hurra!

Jeg har ikke tenkt på hvor jeg skal og må le litt for meg selv når jeg innser dette. Snakk om å være oppgiret.

Etter 15 minutter med løping, så får jeg en idé: jeg løper til parken! Der har de en løpebane, og der kan jeg ta en runde før jeg løper tilbake, tenker jeg. Jeg øker tempoet, føler meg som superwoman.
 Snart er jeg ved en av mine favoritt caféer. Jeg stopper. Jeg er tørst, så jeg går inn og ser at eieren er på jobb. Ber han om et glass vann og det får jeg med en gang. Det lønner seg å være stamkunde. Eieren smiler og spør meg hvor lenge jeg har løpt, og jeg sier at jeg ikke har peiling -jeg bare løper. Han ler og sier jeg må ta det rolig. -For det er jo ikke lenge siden jeg fødte.
Jeg sier hadet og løper videre.

Fem minutter senere ankommer jeg parken og begynner å tvile på om dette var så lurt. Jeg er 2,5km hjemmefra og det er veldig mørkt i parken...
Men så oppdager jeg at parken er full av folk som sitter her og der på plenen i grupper rundt engangsgriller og slikt. Det er 24 grader og vår, og jeg er langt i fra alene her, og det beroliger meg.

 Jeg starter på runden jeg hadde tenkt å løpe i parken, og innser at jeg begynner å bli ganske andpusten. Jeg stopper opp ved et tre for å tøye ut. Noen ungdommer som sitter i nærheten av treet begynner å fnise når jeg bøyer og tøyer, så jeg gjør meg litt til og snur rumpa mot dem mens jeg strekker armene mot bakken. De ba om det.
Videre. Jeg føler meg uslåelig. Jeg er så flink! Tenk at jeg orker dette, med to barn under to år gamle, som krever min oppmerksomhet i 14 timer hver dag, og attpåtil stjeler nattesøvnen min!
Jeg.Er.Uslåelig.



Men så kommer hjemveien. 
2,5km to go...
Tempoet er betydelig slakkere når jeg begynner på tilbakeveien. Føler jeg nesten står stille, så sent jeg løper. Ja ok, dette kalles vel kanskje mer jogging enn løping. Rask gåing?

 Men jeg gir meg ikke. Jeg traver videre. Jeg tar en annen rute hjem. Hovedgaten, langs med trikken.
Først skjønner jeg ikke hvorfor jeg løper denne veien egentlig, men så fatter jeg det. Jeg vil ha muligheten til å hoppe på trikken, skulle mannen ringe meg og lure på hvor jeg er. Ja, jeg fortalte ikke at jeg skulle ut og løpe. Han lå jo og sov...
Jeg teller trikkestopp. Herlighet hvorfor føles halsen så trang plutselig? Det stikker i brystet.

 Hva om minstejenta våknet rett etter at jeg gikk og har skreket etter mamman sin hele tiden? Hva om mannen tror det har klikket for meg, at jeg har fått nok og at jeg har dratt for godt? Jeg kan være litt damatisk noen ganger når jeg klager over søvnmangel.....Søren, jeg skulle ha skrevet en lapp og sagt at jeg kom straks tilbake! Hvorfor skrev jeg ikke en lapp??

Jeg prøver å øke tempoet igjen, men det er så tungt! På nest siste trikkestopp før gata vår, kikker jeg på  klokken på mobilen. Jeg har vært borte i 40 minutter. FØRTI minutter!
Nå driter jeg i at det gjør vondt, og løper fortere. Jeg vil hjem! Jeg øker tempoet. Løper så det verker i både lunger og mitt nettopp-født-et-barn-bekken. Jeg vil bare hjem. Nå.
Hvis ikke folk stirret før, så stirrer de jammen nå. -Hva feiler det hun dama med altfor trange treningsbukser og gigapupper som spurter febrilsk og pesende igjennom gatene sent på kvelden?


45minutter etter at jeg gikk ut døren, ankommer jeg hjemme, gjennomvåt av svette. Superhelten returns home...

Lyset er på inne på kjøkkenet. Jeg får et vondt sug i magen. Dårlig samvittighet.. Men når jeg kommer inn på kjøkkenet er det tomt. Det er ingen der. Jeg må ha glemt å slå av lyset da jeg gikk ut.
Jeg lister meg inn på soverommet. Der ligger mannen min, helt i koma. Og der ved siden av ham i dobbeltsengen ligger min lille skatt på 8 uker og sover som en engel.
Jeg går ut på stua igjen og synker ned i sofaen. Kikker ned på lårene mine, som er akkurat en størrelse for store til at jeg passer inn i mine før-gravide bukser. Akkurat da hører jeg en lyd fra soverommet. Lillemor er våken og vil ha puppen sin. Jeg går inn og legger meg ned hos henne.  Vi blir ett, og hun puster rolig. Hun trenger ingen andre enn meg i verden. Jeg har og er alt hun behøver. Det er en stor, overveldende følelse som griper meg, men jeg vet ikke helt hva den heter.

Skitt... det får bare være, tenker jeg. Aldri i verden om jeg går fra henne i mer enn to minutter igjen, ikke før hun er stor nok til å spise noe annet enn pupp! Det er jo her og nå jeg er superhelt.
_______________________________________________________

Og slik ble det med den saken, for å si det sånn. -først 8-9måneder etter fødselen var jeg tilbake i toppform, og jeg angrer ikke på det halve året jeg tilbrakte kun med datteren min og med litt for tjukke lår.

Hvor lang tid brukte dere mammaer på å komme i form etter fødselen? 
-Var dette et viktig mål? 
Og hvor gammelt var barnet ditt før du turte å dra bort i mer enn en halvtime?



 bildene er lånt fra stock.xchng

22 kommentarer:

  1. For en kul blogg! Og jeg som nesten bare leser treningsblogger.... Det må det bli slutt på :)

    SvarSlett
  2. Så nydelig skrevet! Første gang jeg var borte fra førstemann var hun seks uker og jeg dro på lansering av D2 på Kunstnernes Hus, men det var så grusom opplevelse (føltes som jeg hadde revet ut hjertet og lagt det igjen hjemme) at jeg ikke rikket meg ut døra igjen på mange måneder. Med andremann var det lette, samtidig som jeg ikke følte noe press på å "komme tilbake" igjen fort den gangen. Da visste jeg jo at babyfasen går over på et blunk. Takk for at du minnet meg på det! Mange klemmer fra Susanne

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Susanne. Uff ja det er akkurat den følelsen. Som om hjertet ditt ligger et annet sted. Med første barnet følte jeg meg som en pingle når jeg hadde problemer med å gå i fra henne. Men når jeg tenker meg om så er det jo helt logisk at vi føler det sånn. Vi har jo bært dem under hjertet i ni måneder, og da er det jo klart det er vondt å være adskilt i starten! :)

      Ja dette blir sannsynligvis min siste baby, så jeg må jo bare prøve å nyte tiden så godt jeg klarer. Bah.. blir vel tjukke lår på meg i sommer også da :P

      Slett
  3. Nydelig historie! Med førstemann var jeg borte når hun var 2 mnd.. Det gikk fint! Med andremann var jeg først borte når hun var 3 mnd..(kolikktendenser, derfor så lenge) Det gikk ikke fint! (http://www.diaperdivadiary.com/kaos-i-kulissene) Nå skal det sies at ingen av dem har villet hatt hverken smokk, eller flaske. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.. at det er vanskelig å slappe av når man er borte fra de små. Men sånn er det jo, når vi har fått hjertet vårt vandrende utafor kroppen..

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, ja jeg leste den posten:) Lillesøster var også ikke noe glad i smokk eller flaske. Hun ble alltid gørrfornærma hvis pappaen prøvde seg med morsmelk på flaske.

      Slett
  4. Ehm... jeg har vel aldri kommet tilbake etter eldstemann ble født for snart seks år siden! Men det skal det bli slutt på nå! :) Du skriver så fint og levende, Jona! :)

    SvarSlett
  5. Min datter er nå ti måneder og jeg sluttet å amme henne denne uken. For meg har ammingen vært et forferdelig herk fra dag én, men nå som jeg sluttet gråt jeg en liten skvett. Babytiden går fort og den nærheten man får til babyen gjennom amming er i alle fall over på et blunk. For min del var det dessverre ingen annen løsning enn å slutte nå ettersom datteren min bare bet meg uansett hva jeg gjorde.. Kunne ønske jeg kunne strekke det til ett år for hennes del, men jeg øver meg også på å ikke ha så mye dårlig samvittighet hele tiden:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Leit å høre at ammingen har vært så slitsom for deg. All respekt til deg som har gjennomført TI hele måneder da!! :) Skjønner det er litt vemodig å slutte uansett om du var lei. Ammeforholdet er noe unikt som man aldri får tilbake. Nei dårlig samvittighet syns jeg ikke du skal ha! :)

      Slett
  6. Du er så flink mamma :)

    Førstemann var jeg ikke ute av huset nesten på 2 måneder.. alt handlet om å få ammet ham.. døgnet rundt fordi han var så slapp den første tiden av gulsott. Husker ikke helt.. men han var sikkert 8 måneder før jeg var borte fra ham.
    Andremann var jeg borte fra da hun bare var en måned eller noe.. bare hos naboen.. men likevel.. var mye mindre stressa med nummer to. :)

    Kom vel aldri tilbake i form etter førstemann..
    Men kroppen ble ganske slank av seg selv.
    Etter nummer to har jeg trent litt pilates.. men magen vil ikke bort.. og ikke disselårene heller.. det er nå gått 5 måender.. men skal fortsette å trene litt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er vel god <3
      Gi deg selv litt tid! Jeg trengte som sagt 8-9mnd før jeg følte at jeg ikke bare var tilbake i samme størrelse, men følte meg like sterk og sprek som før graviditeten. Det er litt av en enorm forandring kroppen går igjennom i svangerskapet, så vi må bare være realistiske og tenke at den trenger tid på å bygge seg opp igjen.
      HELT lik blir kroppen nok aldri. -unnatt hvis du er supermodell. Da gjelder det andre regler.... *grr*...

      Slett
  7. jeg bare elsker bloggen din,du er så ærlig,rett på sak,god selvironi,morsom og skriver så bra. er ikke så lenge siden jeg fant bloggen din men nå må jeg innom daglig,gjerne flere ganger hehe for å se om du har oppdatert,du er blitt min favoritt blogger. og du ser så bra ut!
    klem fra Hege.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen hjertelig takk Hege! Jeg prøver så godt jeg kan å lage en bra og ekte blogg som jeg selv ville ha lest. Ofte er det vanskelig fordi man føler man blotter seg selv veldig og risikerer å bli såret. Men så kommer det lesere som deg da! Det varmer langt inni hjerterota å få slike kommentarer. Veldig inspirerende for en bloggerspire :)

      Slett
  8. Utrolig flott blogg:) du skriver så bra og ekte :) må innom hver dag for å lese :);)

    SvarSlett
  9. Jeg var borte hele 3timer etpar dager etter vi kom fra sykehuset... I følge dagbalet sine eksperter har nå ungen min tilknytningsproblemer resten av livet.

    Oppskrift(om enn ikke anbefalt):
    1. Planlegg for å få tidlig-på-året-baby, fordi du alltid har vært sint på foreldrene dine for at du var født sent på året selv. I alle fall fram til du nærma deg 30.

    2. Få prematur baby 2.desember.

    3. Siden du ikke skulle ha baby før i januar uansett, og kanskje februaar for du regna med å gå to uker over tida så treig som du er med det meste, så har du ikke gidda å begynt på julegavene enda, samme hvor dårlig du var på slutten av graviditeten (som faktisk ikke var slutten men kun uke 35).

    4. Etter over en uke i lyskasse med mat hver 3.time døgnet rundt kan du stille klokka etter kidden. Så da ammer du, stikker, og er tilbake igjen før Pompen vet ordet av det.

    (Svigermor bestemte at jeg og sambo skulle dra på julehandel på mareritt-kjøpesenter uten baby. Hun er faktisk ikke så dum, det gikk helt fint, selv om jeg følte at jeg mangla en del av meg selv. Et bein eller noe annet tilsvarende viktig. Og DÆÆM så effektiv jeg var!!) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, morsomt skrevet :) Satser på at de ekspertene tar feil der. Du virker ikke akkurat som noen grusom mor ;)

      Slett
  10. Hm. Yngste var vel omtrent 6-7 uker kanskje? Jeg dro på husmorferie (les handletur på supermarkedet) i hele to timer ALENE! Og syntes det var helt vidunderlig :) Fin blogg, oppdaget den i dag. Kommer til å følge med på deg videre!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for din kommentar. Bloggen har blitt flyttet til www.mammalivet.com. Følg gjerne med videre der!
      -Jona-

      Slett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...