7. apr. 2013

34 Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe - DEL 2

Det tikket inn veldig mange bra kommentarer på torsdagens innlegg. Såpass bra at jeg føler det er rom for mer dialog om temaet. Innlegget handlet om at jeg til tider har følt meg misforstått av venner og bekjente som ikke har barn, (Jeg snakker ikke om alle barnløse som jeg kjenner, bare så det er klart.) og jeg ville nå ut til andre nybakte foreldre som har vært i samme situasjon.
Det ble som sagt god diskusjon av innlegget, og slikt inspirerer.
Lyst til å henge på sofaen med meg mens jeg ammer?


Ofte snakker vi småbarnsforeldre om hvor mye arbeid og stress det er å være forelder. Vi uffer og akker oss over trassanfall, bleiepriser og den evige hverdagskampen og så søker vi forståelse og sympati hos andre foreldre. Jeg syns det er utrolig godt for sjela å få lov å lufte litt frustrasjon blandt venner som også har barn. Og jeg forstår at de barnløse kan bli litt småirriterte over alt dette snakket om hvor sinnsvakt travelt det er å være mamma. Men dere må ikke tro at jeg forestiller meg at barnløse folk lever et stressfritt og ukomplisert liv i sus og dus. For de er jo travle de også. Selvfølgelig er de det! Alle har sine bekymringer og stressfaktorer. Jobben kan være stressende, forhold og utdanning kan være utfordrende. Jeg har jo også vært uten barn en gang, og jeg var, til tider, sinnsykt stressa likevel.

Noen nevnte i kommentarene at jobben deres var så stressende at det å gå hjemme med barn var ren avslapning i forhold. Det er nok mange som har det slik. For mange er det derimot helt omvendt.

Da jeg nylig tok opp akkurat dette med mine venninner som har barn, så sa et par av dem at de gleder seg til å dra på jobb fordi at det er så avslappende! På jobb har man også oppgaver, men man har ikke 100% ansvar for et eller flere små menneskers sikkerhet, trivsel og helse. Med mindre man er sykepleier, lege, førskolelærer ol. da. (Respekt!) Men til og med i sånne yrker, så er jo arbeidsdagen over  på et tidspunkt. Slik er det ikke når man blir forelder. Det var det som jeg fant mest overveldende i starten. Det å vite at man aldri er "off duty", noensinne. Uansett om man har barnevakt, så er man fortsatt den som sitter med ansvaret og bekymringene til syvende og sist. Det er noe eget ved å være forelder. Det er altoppslukende. TIDS-slukende og energi-slukende på et helt eget nivå.
Det å være forelder er, etter min mening, vanskelig å sammenligne med en "vanlig" jobb.

Så kan vi ikke bare si at alle er mer eller mindre travle på sin måte da?

Flere poengterte at ansvaret for å ivareta vennskapet, ligger hos begge parter, og sant er det. Ofte kan det virke som at småbarnsforeldre isolerer seg eller rett og slett bare ikke gidder å løfte på telefonrøret når de får barn. De ser ut til å glemme sine barnløse venner og lever i en egen boble av bleier, babykos og gulp mens verden går videre for de andre uten barn. Men hvorfor? Bryr de seg ikke lenger? Trenger de ikke venner eller?

Det er herlig når venner engasjerer seg i barna mine.

Jeg kunne nok ha vært flinkere til å invitere mine barnløse venner og bekjente på besøk da jeg ble mamma for første gang i 2009. Men her er greia: Det føltes så rart. Jeg følte meg som et utskudd.

For hva i all verden skulle jeg si hvis jeg ringte dem?
"Hei, det er meg, hun som ikke grer håret lenger vettu. Jeg bare lurte på om du hadde lyst til å komme bort og sitte på sofaen min mens jeg kjede-ammer i noen timer? Jeg kan tine en daimkake og vi kan se på Disneychannel hvis du vil?"

Gud så kleint!
Jeg var rett og slett redd for hva de ville synes om denne nye rollen jeg hadde fått. Jeg trodde de ville føle seg ukomfortable i mitt nærvær. Jeg følte jeg allerede hadde forlatt dem litt på en måte, bare ved det å bli mamma, og det hadde jeg dårlig samvittighet for. Alt det som denne nye rollen min innebar var jo helt nytt og litt rart for dem, til og med kjedelig kanskje. Det hele føltes kleint og vanskelig.

Plutselig var jeg på andre siden. Jeg var blitt mamma til et lite menneske. Det føltes som om jeg hadde gått igjennom en slags portal. En portal som var usynlig for de andre, men så utrolig tydelig og altomveltende for meg og faren til barnet mitt. Vi var blitt endret.
Og ikke bare var vi blitt endret på innsiden, men prioritetene våre var  plutselig HELT annerledes enn før.

På café med venner: med nyfødt Lillesøster i bæresjal, null sminke og bustete hår. Kos men slitsomt!

Jo fordi at jålete Jona som pleide å bruke to timer på badet på morgenen, var nå blitt dama som gikk rundt i joggebukse med bustete hår og lite eller ingen sminke. Det var så vidt jeg  kjente meg selv igjen.

I tillegg så falt jeg helt ut når det gjelder det sosiale, selv om det ikke var med meningen.
Jeg fulgte ikke lenger med seriene som de barnløse vennene mine så på TV på kvelden, (fordi jeg sovnet av utmattelse kl 19) jeg fulgte ikke mye med på hverken nyheter eller samfunnsdebatten generelt, (fordi jeg hadde ikke tid eller konsentrasjon til å lese aviser) og jeg falt ut av bygdesnakket, sladderet, trender og andre temaer som opptok vennene mine, fordi jeg ikke hadde mulighet til å stille opp på jentekvelder og fester. Jeg forstår godt at de ikke helt visste hva de skulle finne på med meg lenger. For når en venn endrer seg så totalt så plutselig, så føles det jo nesten som om man ikke kjenner vedkommende lenger.

Vennskapet endrer seg når man får barn.

Dette var jo hverken min eller vennene mine sin feil. Det var ingen som hadde skylden. Det bare er sånn. Livet endrer seg, og det endrer oss. Det første året som mamma var nok ganske ensomt for meg. Men så ble det bedre, for plutselig fikk mine nærmeste venner også barn. Med ett var de også på andre siden. De forstod når jeg kom for sent til avtalen fordi jeg måtte amme og så skifte bleie. De forstod når jeg plutselig måtte avbryte restaurantbesøket og dra hjem når babyen begynte å hyle, og de forstod når jeg ikke orket å stille opp på jentekvelder fordi at jeg var for sliten. De forstod når det gikk dager mellom telefonsamtaler eller mailer, fordi at barna hadde vært syke. De forstod, på ordentlig.


Det er opptil begge parter å gjøre det beste ut av situasjonen. De barnløse vennene kan prøve å vise forståelse og være tålmodige. De nybakte foreldrene kan prøve å huske (tapetsere kjøleskapsdøren med gule lapper?) å ringe eller sende sms selv om de blir levende begravd i bæsjebleier. Er vennskapet verdt noe, så vil det nok overleve selv om det blir noen måneder med lite kontakt.


Har du mistet kontakten med mange venner etter at du fikk barn?
Hvordan kan man holde liv i vennskap når man får barn? 
(Tenker da spesielt på vennskap med folk uten barn) 


34 kommentarer:

  1. Livet forandrer seg faktisk når man får barn. Det må det. Man kan ikke holde på som før, og jeg personlig hadde heller ingen ønsker om å kunne fortsette som før. Jeg har helt andre prioriteringer nå, og har jeg fem minutter fred setter jeg meg rett ned og gjør ingenting. Rett og slett.

    Jeg ble plutselig verdens kjipeste venninne, verdens kjipeste husmor og igrunn den verste personen på denne jord, da jeg fikk barn nr to. Det har jeg skrevet om her: http://drageblogger.blogspot.no/2010/09/mitt-perfekte-liv.html

    Det er ikke så lett for de uten barn å sette seg inn i hvordan et liv med barn kan fortone seg. Jeg er nå plutselig oppgradert igjen, etter at hun som mente jeg var den kjipeste i verden selv har fått barn. Og det er nesten det verste syns jeg, at det virkelig måtte et barn til for at hun kunne klare å forstå meg.

    Stå på! Sitt i sofaen med kjedeammingen du :-D

    SvarSlett
  2. Dette var fint skrevet! Jeg er over 30 og har ikke barn! Merker at vennskapene med de av vennene mine som har barn har endret seg mye, og vi har tatt konsekvensene av dette med å ikke ha kontakt lenger. Slått opp, rett og slett ;)

    Man forandrer seg med livet man fører - de har barna og andre interesser dette medfører, og jeg reiser mer og har mer tidkrevende fritidsaktiviteter. Livet forandrer seg, og det er ikke gitt at vennskap skal vare livet ut, som en del ser ut til å tro. Om jeg noen gang skulle få barn selv, synes jeg ikke det kvalifiserer til at vi skulle pleie omgang igjen.Vi vil jo fremdeles være på svært forskjellig sted i livet :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, slått opp ;) Interessant å høre ditt syn på dette. Takk for at du delte. :)

      Slett
  3. BRA skrevet. Ja, vennskapet med de vennene gikk jeg sammen med før uten barn har forandret seg. Har mistet kontakten med dem, men heldigvis har jeg noen venner som fikk barn samtidig som meg og det kommer bare flere.

    Kan holde liv i vennskap ved å prøve å være forståelsesfull og ikke glemme hverandre..

    SvarSlett
  4. Hei
    Det er nok dessverre sånn at din altoppslukende interesse for dine barn- som du selv sier- er veldig uinteressant for alle andre.Jepp, tøft men sant.
    Det er nok ikke mangel på forståelse for hva småbarnsforeldre må/foretrekker å være opptatt av, greia er at det for alle andre er dørgende kjedelig.
    Jeg har barn selv, store nå, og i motsetning til deg så var jeg glad for at ingen av mine venner hadde barn da mine var små. Det at de ikke hadde, tvang meg ut av "bobla" og det mener jeg både mor,far og barn hadde godt av.

    Vi ammet og bar i sjal da jeg var småbarnsmor også, men ammetåka var ikke funnet opp ennå. Helt sant! det ordet og den tilstanden dukket ikke opp før på første del av nittitallet ;)

    Når det gjelder mangel på tid så virker det som om dagens mammaer bruker det lille de har av tid mellom baby, bæsj og amming til å skrive om baby, bæsj og amming på blogger og fb, og det er klart de skal bruke det minimum de har av egen tid på det de vil, men det kan kanskje bli litt enspora..... og der er vi tilbake til det jeg åpnet med; småbarnsmødre vil helst bare snakke om babyen, fødselen og morsrollen, og det er det kun andre småbarnsmødre som er interessert i å høre på, så jeg synes det blir litt feil å kritisere de barnløse vennene for å ikke stille opp nok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei
      Hvorvidt man har godt av å bli tvunget ut av småbarnsbobla eller ikke, det tror jeg ikke det finnes noen fasit på. Jeg lever ganske så lykkelig i min boble nå, og tviler på at barna mine lider av at vi stort sett omgås venner som også har barn.

      Ikke alle mennesker uten barn syns jeg og mine interesser er dørgende kjedelig heller. Det finnes venner uten barn som faktisk nyter å være rundt de små og ta del i det. Det bekreftet jo flere barnløse som svarte på torsdagens innlegg.

      Jeg vet ikke om du antyder at ammetåke-fenomenet bare er oppspinn og tull(?) Men det er da vitenskapelig bevist at tilknytningshormonene (oxytocin og prolaktin) som herjer i kroppen når man er nybakt og ammende mor, gjør at mor blir ganske så bedagelig og særdeles opptatt av babyen sin. Som hun jo strengt tatt kanskje bør være..

      Det at det "virker som" andre mennesker gjør ditt og datt det ser jeg ikke akkurat på som noe tungtveiende argument her. Det "virker som" 90% av FB vennene mine lever et PERFEKT liv, etter innholdet på sidene deres å dømme. Men jeg vet jo at ikke FB er en god representasjon av hverken livene deres eller mitt for denslags skyld.

      Og sånn bare for ordens skyld, så ammer, bærer og bysser jeg stort sett alltid *mens* jeg skriver blogginnlegg og svarer på kommentarer. Når jeg får et øyeblikk for meg selv, så står jeg nok i dusjen ;)

      I dette innlegget kritiserer jeg ikke akkurat barnløse for å ikke stille opp. Det gjorde jeg ikke heller i torsdagens innlegg. Der dreide det seg mest om å føle seg misforstått og at barnløse ofte undervurderer hvor mye energi og arbeid det faktisk krever å være mor til tre små under 4 år. Jeg understreker faktisk at jeg forstår at mitt småbarnsliv ikke alltid er så himla interessant for barnløse. (eller de med eldre barn for den slags skyld)

      Men jeg bare lurer.. hvis du mener at det småbarnsforeldre er opptatt av er dørgende kjedelig, og du syns tydeligvis det skrives for mye om baby og bæsj på blogger av dagens mammaer, hvorfor i allverden orker du å lese bloggen min da? Er oppriktig nysgjerrig :)

      Slett

    2. Først og fremst; du spurte hvordan man kunne holde på vennskapet med barnløse kompiser, og jeg svarte at man kanskje burde snakke litt mindre om bæibisaker fordi det er kjedlig for de fleste andre- du får ha meg unnskyldt hvis jeg skrev alle.

      I del 1 av denne posten din så spør du oss lesere på slutten;Er vi småbarnsforeldre så fryktelig opptatte som vi føler oss, eller er vi rett og slett bare litt for engasjerte i eget avkom slik at vi glemmer å ta oss tid til venner uten barn?

      Dette svarer jeg på ved å si at det "virker" som om dagens småbarnsmødre bruker det lille.....osv

      Jeg brukte også med hensikt ordet "virker" fordi hvis man tar seg en virtuell bloggetur så er det inntrykket man sitter igjen med. Merk deg også at jeg ikke sier skråsikkert at det er sånn, og jeg sier også at de selvfølgelig skal bruke sin fritid som de vil, men at det "kanskje"- her er jeg heller ikke bombastisk og sier at sånn er det- kan være lurt å engasjere seg på annet hold også hvis man vil holde på sine barnløse venner.
      Og jeg sier dermed at jeg mener småbarnsforeldre er litt vel engasjerte i sitt eget avkom, Det var jo det du spurte om vi trodde!

      Igjen kommer jeg tilbake til ditt spørsmål og uttrykker da min mening om hvorfor jeg tror mange- ikke alle- barnløse venner forsvinner, og at som et "råd" for å beholde disse vennene- som du ber oss komme med- er det kanskje lurt å kunne snakke om andre ting også.

      Dette er min mening og mitt svar på spørsmålene du stilte.

      Jeg sier heller ikke noe om at ammetåke er tull, bare at det ikke eksisterte for tyve år siden.
      Oxytocin herjer heldigvis i min kropp også fordi jeg elsker, er elsket og har sex, mens det søvndyssende melkehormonet prolaktin har ligget i dvale noen år.

      Til å være en person som setter ironi så høyt- det sier du på profilen din, så synes jeg du denne gangen har vært totalt blottet for selvironi dessverre.
      Synes faktisk du burde ha lest bedre hva jeg egentlig skriver før du angriper meg for å faktisk svare på det du spør dine lesere om på din åpne blogg.
      Ha en fortsatt fin kveld.

      Slett
    3. hehe, jeg ser at vi kunne nok kverulert i det uendelige her om definisjoner og synsinger.
      Du skriver at du synes jeg burde lest bedre hva du skriver. Akkurat det følte jeg da jeg leste den første kommentaren din. Mulig det har vært noen misforståelser ute og gått i dette tilfellet.

      Men etter denne forklaringen din så forstår jeg den opprinnelige kommentaren din bedre. I tillegg så tror jeg faktisk vi er ganske enige om dette emnet. Selvfølgelig bør man gjøre noe for å holde på sine barnløse venner hvis man vil det da. Men det er vanskelig. Og det skriver jeg om her.

      Det var ikke meningen å "angripe" noen, men vel heller å svare deg ærlig og si min mening. Akkurat slik du gjorde. :)

      Slett
    4. heheheh hvor enige vi egentlig er vet jeg nå ikke :)) men det er heller ikke målet, meningsutvekslinger er SÅ bra- og viktige.
      Ønsker deg en riktig god natt, forhåpentligvis med mange timers søvn ;)
      Nattaklem

      Slett
  5. ELSKER bloggen din og du er så ærlig.Tusen hjertelig takk til deg for at du deler med oss!!

    SvarSlett
  6. Tusen takk for at du tar opp dette temaet! Jeg har noen venner med barn som ikke vil være hjemme med barna sine mer enn 1 år, de vil helst på jobb pga det er mer slitsomt å gå hjemme med barna enn bare være på jobb hver dag. De innrømmer det fatisk selv;)

    SvarSlett
  7. Jeg har mange venner som fikk sine barn 5-6 år før jeg ble gravid selv. Jeg hadde alltid besøkt dem i denne perioden når de hadde små barn og sett hvor slitne de var. Men dette er jo vennskap og real friend vil alltid være en venn om de har barn eller ikke_ om de har ikke tid til jenterkvelder eller småprat på telefon. Kanskje vennskapet må jo ha flere faser for å kunne virkelig se hvem som er din venn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg tror jeg sitter igjen med et knippe veldig gode venner nå, etter at jeg har fått barn. De ble selv om jeg fikk barn først, og nå har de barn selv. :)

      Slett
  8. Jeg gleder meg voldsomt til barnet mitt blir født og permisjon og ammetåke setter inn for fullt!
    Jeg er forberedt på at det kommer til å bli veldig slitsomt og altoppslukende, men det skalbli en herlig avveksling til det livet jeg har levd de siste årene - som stort sett har dreid som om jobb og "karrierejag".

    Jeg merker allerede nå at jeg har fått bedre kontakt med mine venninner som allerede har barn, og at jeg nok har sklidd litt fra de som ikke har barn eller er gravide. Dette ser jeg på som helt naturlig, og jeg er overhodet ikke sur på barnløse venner som ikke interesserer seg for det som skjer i magen min. Den situasjonen har jeg vært i veldig lenge selv:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det tror jeg du har rett i, -det er helt naturlig at man automatisk dras mot mennesker i samme situasjon når man er gravid og får barn.
      :)

      Slett
  9. Hvis ikke de(her mener jeg lesere som legger igjen sure kommentarer) er interresert i ditt småbarnsliv, bør ikke bruke sin tid til å lese den bloggen. Ble ganske provosert når jeg leste en kommentar her. Jeg synes det er en utrolig bra blogg selv om jeg er uenig med noe Jona skriver her/deler med oss.

    SvarSlett
  10. Jeg ser jo i ettertid at jeg skjønte INGENTING da jeg var barnløs og singel og alle andre fikk småtasser hele tida. INGENTING. Akkurat det der med hvorfor de ikke kunne fullføre en setning og en samtale med viktige meg, for eksempel... Men til gjengjeld var det jo mange som forsto ganske mye da jeg mye seinere sank ned i ammetåka og knapt nok kom ut derfra noengang igjen.
    Men det var jo også litt omvendt også - hvordan jeg for eksempel på jobb - som doktorgradsstipendiat på Universitetet - plutselig ble helt utdefinert som faglig interessant da jeg ble gravid. Og enda verre seinere da jeg ble gravid to ganger til. Da var det ikke noe vits å snakke fag med meg i hvertfall....
    jaja.

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, kjenner meg igjen i den der med å ikke kunne fullføre en setn---

      Slett
  11. Jeg tror ikke jeg har mistet kontakten med mine venner etter at jeg ble mamma, men jeg har nok hatt mindre tid til dem. Heldigvis har vennene mine forstått det, i tillegg har mammarollen skaffet meg mange nye venner også! :) Jeg syns det er bra at mødre blogger om både lite søvn, mageknip og bæsjebleier! Skulle ønske jeg hadde oppdaget det da jeg var hjemme med mine. Da hadde jeg kanskje ikke hatt følelsen av at jeg var den eneste i verden som til tider følte at babyen min sugde alle krefter ut av meg! Utad skulle alt være så perfekt og med null søvn innabords ville jeg helst sove når babyen sov (noe de kun gjorde om jeg ammet de i søvn hjemme i sengen) Noen ganger kjempet jeg på besøk og selv om det alltid var kjekt og energigivende så var det vanskelig å komme seg ut av huset. Syns det er supert at du setter fokus på dette! Jeg mener du skriver saklig og belyser begge sider av saken på en god måte så ser ikke helt grunnlaget for å være kritisk til verken del 1 eller del 2 :) Stå på, Jona!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis det er min kommentar du sikter til, så kritiserte jeg ingen av innleggene. Jeg svarer ganske enkelt på det hun spør om!
      Dette er hva jeg tror er grunnen, og hva jeg mener man kan gjøre for å unngå å miste sine barnløse venner, det er jo det hun ønsker vår mening om nederst i innleggene.
      At mange/de fleste ikke er enige med meg er en helt annen sak, og det er helt o.k.
      Ha en bra dag.

      Slett
    2. Jeg siktet ikke til noen, det var bare min oppfatning av at måten Jona skriver på belyser begge sider av saken. Hun skriver jo at vi mødre ( inkl henne selv) ikke må glemme også våre barnløse venner, samtidig som kanskje barnløse får en forståelse av hvorfor vennene deres kanskje får en annen hverdag når de får barn. Jeg har ikke hatt tid til å lese alle kommentarer så har ikke noe grunnlag til å sikte til noens kommentar, å lese alt har jeg nemlig ikke tid til! Jeg beklager om du på noen måte skulle føle deg støtt av min kommentar..

      Slett
    3. Nei støtt er jeg ikke :) det skal nok mere til
      Forstod bare ikke hva du mente da du skrev; så ser ikke helt grunnlaget for å være kritisk til verken del 1 eller del 2.
      Tok det nok for gitt at det var meg du siktet til siden Jona også tok min første kommentar som kritikk.Syntes derfor det var riktig å forklare også deg hva jeg mente, jeg visste jo ikke at du ikke hadde lest kommentarene og derfor sannsynligvis bare mente... nei vet du hva?, jeg tror ikke jeg skjønner hva du egentlig mente :D Du får ha meg unnskyldt, for lite søvn her også ;)
      Ønsker deg en strålende dag.

      Slett
    4. Hehe... ofte sånn det er med skriftlige uttalelser. Høres bra ut i hodet og så får det en helt annen betydning når det tegnes ned på papiret ( bloggen). Godt du spurte da så unngår jeg forhåpentligvis at noen andre misforstår meg og tror jeg skyter dem :) Nå har jeg derimot lest alle kommentarene og forstår hvorfor du kanskje trodde det var deg, men jeg så ikke på kommentaren din som kritisk i utgangspunktet heller. Som du sier, en annen mening bare. Ha en strålende dag :)

      Slett
  12. Jeg har alltid vist at jeg har verdens beste venninner, men nå fikk jeg det besvist nok engang! :):) Min søster er akkurat ferdig med permisjonstiden sin nå, og ikke siden vi bodde under samme tak har vi tilbragt så mye tid som dette året. Trillet lange turer, spist lunsj på cafe, drukket utallige kopper te hjemme hos henne, trent 2-3 ganger i uka siden lillegutt var 4mnd. Når jeg leser om mammaer som ikke får tid til å vaske håret engang, skjønner jeg at min lille nevø må være eksepsjonelt snill. Min bestevenninne fikk barn tidlig, og er nå alene med 2 gutter. Hun kan såklart ikke være med på alt, men hun blir alltid bedt og med litt planlegging og forbehold er hun med på det som frister mest. Og skravle litt for vi alltid til, om det så er med litt leksehjelp innimellom og istid på i bakgrunnen. Min nyeste venninne fikk supersingle meg når hennes lille jente var 1 år. Hun er hos faren sin annenhver helg, og da er hun med på fest og moro. Ellers blir jeg like brun av å ligge i vannkanten med smårollinger løpende rundt beina, og fotballkamper kan ses fra familietribunen. Jeg blir rett og slett lei meg av å tenke på at jeg plutselig ikke skulle vært "bra" nok lenger siden de har fått barn. Men er enig i mye av hva du skriver om at vi uten barn må skjønne at det kommer en ny sjef, og ting forandrer seg. Men er det ikke deilig og møte barnløse og snakke om heeelt andre ting innimellom? Bæsjebleier kan jeg snakke om i barselgruppe sa min venninne;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, etterhvert som babyen blir litt større, så er det godt å treffe barnløse og snakke om andre ting. Men i starten så sitter jeg nok bare der og tenker på andre ting, helt automatisk. "Når skiftet jeg bleie på ham sist egntlig? Hvilken pupp skal jeg amme på når han våkner?" osv..
      Hjernen min er 100% i mammamodus de første månedene, hvis ikke året, av barnets liv.:P Det betyr ikke at jeg ALDRI finner på noe med barnløse venner altså:) Men jeg er nok ulidelig kjedelig for dem de første mnd etter fødsel i hvertfall :P

      Slett
  13. Beundrer at du beveger deg ut i dette temaet Jona.. Det er en rød klut for mange... Og hadde nok vært det for meg også.. før jeg fikk barn! Etter at jeg fikk barn.. Hahaha, hadde jeg bare visst.. At det var så travelt at jeg ikke får tid til å smøre meg en skive engang, laaaangt mindre ta en telefon til ei venninne!! Og jeg HAR mistet venninner, for livet forandrer seg drastisk- jeg også.
    Og apropos det venninnene dine sa, om lyst til å dra på jobb igjen for det er mer avslappende.. I FEEL THEM. Og at folk ikke skjønner, det skjønner jeg jo, når de ikke har barn, men jeg tror ALLE som har små barn skjønner den tanken!!? Jeg hadde jo tenkt å være hjemme med lillesøster et år til, men nå er jeg veldig usikker.. (for jeg vet ikke om jeg har overskudd til det rett og slett) Enten må jeg få meg au pair (noe Jack ikke vil), eller så må mamma de flytte til denne kanten av landet.. eller sende begge i barnehagen.. ALL ÆRE TIL HJEMMEVÆRENDE MØDRE!
    Noen har jeg god kontakt med, men de er ekstraordinært interessert i barn, og hjelper meg masse.. Men de er i fåtall..
    Hjelpes, kjenner jeg blir veldig engasjert (og provosert) av denne saken.. det er IKKE en prioriteringssak. Det er en uforståelig sak (for utenforstående) Det er en ny verden, et nytt liv, et nytt meg og barn som skal forsørges. De først, så meg. Jeg har tross alt stått først hele livet, nå er det rollebytte. Sånn er det å bli mamma <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Rød klut ja, det var en god beskrivelse hehe ;)
      Ja, det er noe helt eget ved å være hjemmeværende mamma. Det er 24/7 arbeid!
      Fantastisk givende er det jo, og det bør jo være en selvfølge at foreldre tar seg av ungene sine liksom. Men det kan ikke sammenlignes med noen jobb jeg har hatt i allefall. Og jeg har hatt mange vidt forskjellige jobber... :)

      Nei jeg er helt enig med deg. Hjemmemammaer fortjener respekt akkurat som alle andre flittige arbeidsfolk.:)

      Slett
  14. Du skriver så bra og jeg er så enig med deg.
    Dette er kanskje litt på siden av det som diskuteres, men jeg ville bare fortelle at for min del ryddet jeg litt opp i vennelista da jeg fikk mitt første barn. Ikke høyt og offentlig, bare i hodet. Og det burde jeg antageligvis ha gjort før, men det måtte noe stort til.
    Jeg kjente veldig på hvor verdifull tiden er. Og at jeg rett og slett hadde "for mange venner" (hvis det går an?). Problemet var vel at jeg ikke var der nok for de som betyr mest, at det ble for hektisk og overfladisk. Jeg slo ikke akkurat opp med folk, men med tiden så glir man fra hverandre og mister kontakt. Og det er faktisk ganske befriende og slutte å jatte med og ikke holde på alle slags vennskap.
    Til gjengjeld har jeg mer tid til hjertevenninnene. Ingen av de næreste vennene mine har barn, men det er ingen hindring, føler jeg. Kvalitetsvennskap:) Synes det er veldig få jeg egentlig klaffer max med. Hvor mange skikkelig gode venner har du - bare ut av nysgjerrighet.
    Synna

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner meg litt igjen i det du sier. Greit å rydde litt i vennelista av og til ;) spesielt når livet blir snudd på hodet etter at man får barn!
      Jeg har pr i dag "bare" 5-6 mennesker som jeg ser på som VELDIG nære venner som jeg enten treffer eller prater med hver dag. :)

      Slett
  15. Det høres jo fantastisk ut med 5-6 nær venner som du snakker med så ofte. Mye fler enn meg. Tror jeg du er litt yngre enn meg. Når man blir eldre (les: 35) så blir man nok særere også, hoho...Synna

    SvarSlett
  16. Kom plutselig over dette innlegget - og så utrolig godt skrevet det er! Kjenner meg veldig igjen, men etter den værste ammetåka har lagt seg har jeg heldigvis klart å finne tilbake til de venninnene jeg følte jeg sviktet/skle fra da all min oppmerksomhet dreide seg om datteren min og mannen, og jeg ikke orket snakke i telefonen eller møtes fordi jeg ikke hadde sovet ordentlig på flere måneder :) Det som er enda bedre er at jeg har fått nye gode venner ETTER jeg fikk barn gjennom en helt fantastisk barselgruppe. Med barn åpner nye dører seg :) Fint å kunne pleie gode gamle vennskap, men også finne nye med lik situasjon som er på samme sted i livet med barn og familie.

    SvarSlett
  17. Å få barn er et alvorlig personlig valg som ikke bør tas uten hensyn til hva det vil gjøre med ulike relasjoner. Hvordan det vil endre forholdet til en selv og livet, og hvordan det vil endre (potensielle) mellommenneskelige forhold. Det får være opp til andre om de vil prøve å tilpasse seg hvordan dynamikken i venne-/parforholdet endres. Dette varierer og ingenting er 'feil' sånn sett. Men der viljene ikke kan møtes kan en i alle fall prøve å ha litt ydmykhet og forståelse for hverandre.

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...