30. mai 2013

65 Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.
Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.


Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?  
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører
Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer
Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.
Da Storejenta ble født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten
Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.
 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom
Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag
Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.
FOTO: av Helga Lind Mar
Belønningen
Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.
Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt
Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?
Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?
Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?
De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?
Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?
Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?
20. mars 2013
Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.
Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.
Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.


Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.
Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…
Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.
Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.
Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.
Yeah right. Sier jeg bare.
Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.


Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!







65 kommentarer:

  1. Skjønner ikke hvorfor amming er blitt så tabu, det er det mest naturlige i verden! Når jeg gikk gravid med storebror tenkte jeg og amme 3 til 6 måneder! MAX. For man ammet ikke lenger enn det fikk jeg høre. JA jeg begynte og amme forandret synet seg på det, tenkte jeg ammer så lenge jeg vill og barnet vill ! Det er vår sak og ingen andre sin! Ammet storebror til han var 21 måneder sluttet da ikke helt frivillig men det var noen medesiner som gjorde at det var best og slutte da! ( du har vel ikke ammet han så lenge sa folk ?? ) Det var tungt og slutte. Nå ammer jeg nr 2 og ammer så lenge jeg og bebis vill! :) Det er jo så mye bra med og amme !! :) Så synes du er tøff som skriver at du tandem ammer Jona :) Kjempen bra innlegg :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:)
      Merkelig hvordan man forandrer syn på ting når man først går igjennom det selv! :) Flott at du ikke lot noen andres syn på amming stoppe deg fra å amme så lenge som var riktig for dere!

      Slett
    2. Denne gangen har jeg rukket og hatt 2 bryst betennelser på 6 uker :o veldig slitsomt, var nær ved og gi opp! Merkelig at jeg følte meg stolt? da jeg har kommet meg igjennom bryst betennelse 2 ganger ! Får jeg spørre hvor ofte du ammer mellomste jenta ? De siste månedene med storebror var det morgen og kveld som regel :)

      Slett
    3. Det er klart du kan være stolt! Med god grunn :) Det er virkelig ikke bare bare å amme heller.
      Lillejenta ammer vanligvis en gang om dagen, kanskje to. Noen ganger går det også en dag i mellom uten amming. :)

      Slett
  2. Jeg syns du er superflink, jeg! Hadde alt gått etter planen min, skulle jeg ammet i alle fall to av ungene mine nå (det er 17 måneder mellom 1 og 2, og 17 måneder mellom 2 og 3), men i alle svangerskapene har jeg fått så kraftige kynnere fra uke 15-16 (som også ble stimulert av amminga), og når jeg i tillegg slet med å holde min egen vekt underveis valgte vi å gradvis avslutte rundt ettårsalderen (da jeg var ca fire mnd på vei). Jeg heier på de som ammer lenge, men vet av erfaring at mange syns "unger som leker og springer skal ikke komme klatrende opp i fanget etterpå for å få pupp"... Syns også du er tøff som deler historien din, det trengs :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Forstår at du var forsiktig mpt de sterke kynnerene ja. Som regel går det helt fint å amme i graviditeten men desverre ikke alltid. Det er en vurderingssak :)

      Ja det er en grunn til at jeg sjelden ammer Lillejenta når vi er ute. Ikke det at JEG bryr meg så mye om at folk stirrer på meg, men jeg vil ikke at jenta mi skal merke at hun får stygge blikk. Ammingen er jo heller ikke så hyppig med henne. Som regel bare en gang om dagen, og innimellom går det en dag uten. Men pupp er fortsatt det beste i heeele verden i hennes bok, så vi durer på videre ;)

      Slett
  3. Heihei,
    Jeg synes det er veldig spennende å lese om dine syn på barn, graviditet, fødsler og nå amming. Jeg føler jeg lærer og får nye ting å tenkte på og ta stilling til. Jeg tenker det er lurt å gjøre litt som en vil - jeg har ikke barn enda og vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Men jeg liker tanken på å amme barnet lenger enn ett år, og synes det er trist at med en gang jeg nevner dette sier folk fort at "det er feil - ett år er mer enn nok".

    Tusen takk for at du tar opp slike temaer, det er så greit å vite hva andre tenker og mener om ting, både om de mener det samme eller noe annet. Synd når ting som dette er litt tabu, for da blir det fort til at folk ikke vet noenting om emne og gjør seg opp meninger etter hva de tror burde kanskje være rett i følge "alle andre".

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hanna,
      tusen takk for dine innspill! Ja det er skammelig at amming som er det mest naturlige i verden har blitt så tabu. Spesielt dette med amming etter ettårsalderen. Jeg begriper det ikke. Melken mister jo ikke plutselig næringsverdi over natten! Og ungene digger pupp like mye den ene dagen som den neste ;)

      Slett
  4. Kjempeflott at du skriver om et slikt tema, som desverre er veldig tabubelagt i det sære landet Norge. Jeg har vært en av de som har rynket på nesen om jeg har hørt om store barn som blir ammet. Ikke nå lenger! Nå er jeg mor selv, og brystene mine brukes til det de opprinnelig er skapt til ;) Jeg har mye familie i spania og har sett at det der er flere barn som blir ammet opp i mot tre-års alder, også offentlig ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ingrid for at du deler:)
      Jeg blir så glad når jeg ser smårollinger som blir ammet offentlig! Det er sånn det skal være.

      Slett
  5. Flott innlegg. Du er flink synes jeg. Hvorfor skulle du ikke amme så lenge eller to vis det funker for dere. Super bra!
    Med 4 barn har jeg også 4 helt forskjellige ammehistorier på CV'n.
    Førstemann gikk veldig bra i magne mnd til jeg plutselig ble dårlig. Det viste seg at jeg hadde brystbetennelse med en kul på str med et egg på ene puppen. Den sprakk under undersøkelsen og jeg måtte haste operere. Måtte ta medisiner og gå med åpent sår som måtte vaskes på sykehus annen hver dag i en og enhalv mnd. Men jeg fortsatte å amme fra den andre puppen. Jeg tok opp igjen ammingen på den andre puppen, og hun fikk ikke noe annen mat før hun var over et år. Ammet henne til ho var to og ethalvt år.
    De to midterste ammet jeg i et og ethalvt år og et år. Med de vanlige problemene som er blødende brystvorter og smerte. Noen tårer kom det men etter noen uker var det jo bare kos.
    Sistemann ammet jeg i 6 uker. Jeg hadde så vondt og gråt hele tiden. Så av hensyn til meg selv og de andre i huset fant vi ut at det ikke var vits å fortsette.
    Jeg gråt mye etter at vi hadde tatt valget. Stakkars unge som ikke fikk ordentlig mat. Skammen over å ikke klare det og alle de gangene jeg faktisk måtte forklare meg for andre. Hvorfor jeg ikke ammet. Som om de hadde no med det. Jeg er stoldt over all den ammingen jeg har gjørt, for jeg vet jeg hele tiden gjorde mitt beste. Og jeg synes hver og en må få lov å gjøre som de vill.

    Ble litt langt dette her men:)

    Hilsen Renata

    SvarSlett
    Svar
    1. Å jøye meg du har virkelig vært igjennom mye i forbindelse med ammingen!
      Utrolig tøft gjort at du fortsatte å amme til tross for operasjon og alt. Jeg forstår godt dem som ikke orker etter noe slikt.

      når det kommer til den dårlige samvittigheten så forstår jeg så forferdelig godt hvordan du hadde det. Storejenta var jo 6mnd, men likevel føltes det helt feil å slutte å amme. Det er aldri en enkel avgjørelse å slutte når man egentlig ønsker å amme!
      Du har virkelig all grunn til å være stolt Renata!

      Slett
  6. Så kjekt at du deler, tøft gjort! Å amme eldre babyer/barn er tabubelagt, men det er mange som gjør det, man forteller det bare ikke. Så kjempebra at du deler!

    Jeg ammet eldstejenten i 18 mnd, sluttet da jeg fant ut av at jeg var gravid på ny. Avenningen med henne gikk knirkefritt, så jeg tror vi begge var klare for å slutte. Mellomste ammet jeg til hun var 21 mnd, sluttet like før jeg ble gravid på nytt. Også denne gangen var både hun og jeg klar for å slutte.
    Minsten er nå 16 mnd. og jeg ammer ca 4 ganger i døgnet nå. I det siste har jeg dessverre begynt å synes at det kan være litt flaut ovenfor enkelte personer. Jeg merker at omgivelsene nå begynner å synes at han er stor, at det er unormalt osv.

    Jeg derimot ser at minsten koser seg så fryktelig når han får pupp, han krøker seg sammen og nyter det til det fulle. Jeg ser at det virkelig gjør han godt! Han kommer opp på fanget mitt, banker meg lett på brystet og sier forventningsfult "puppe?" med et smil. Pupp og hadet var hans to første ord. Etter ammingen smiler han stort og er kjempe glad og fornøyd med litt morsmelk i magen. Derfor ønsker jeg ikke å slutte med noe som gjør han så godt, ikke helt enda. Planen var å slutte i sommer, vi får se.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er vanskelig dette med å amme eldre barn offentlig. Jeg driter egentlig i hva folk tenker eller sier om at jeg ammer, men jeg er ikke likegyldig til at datteren min får ufortjente, stygge blikk. Så som regel ammer vi bare hjemme da, men noen ganger føler jeg nesten at jeg burde gjort det mer ute, bare for å synliggjøre amming av barn over 1 år og bidra til å normalisere det.

      Ja det er kjempesøtt når de viser hvor glade de er i puppen sin :D

      Slett
  7. HURRA! For et herlig innlegg, Jona! Jeg har sittet of tenkt på amming i dag selv etter å ha lest Susanne Kaluza sitt innlegg jeg også. Her i Australia får jeg litt inntrykk av at det er mer vanlig å amme barnet sitt lengre. Lillemann er 17 måneder nå og fremdeles puppegal. Han ammer MYE, sånn type 5-6-7 ganger om dagen, alt ettersom. Jeg tror ikke vi kommer til å slutte med det på en lang stund. Jeg holder med hva verdens helseorganisasjon sier om saken, barn bør ammes til de er to år. Alt over det er bare en bonus, spør du meg. Og om jeg skulle bli gravid igjen snart så kommer ikke det til å stoppe oss, tror jeg. Jeg synes tandem amming er flott. Du er ikke en freak! Og jeg synes de som mener du, jeg eller andre er perverse burde lese litt om hva amming betyr for et barn over ett år. Jeg får høre mye om at jeg ammer ennå selv. Til de sier jeg bare whatever. De vet tydeligvis ikke hva de snakker om, og det er ingen andre business overhodet.

    jeg sier det igjen, HURRA for deg, Jona!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Dida!
      Ja Susannes innlegg var knallbra, og fikk meg til å endelig skjønne hvor viktig det var at jeg fikk ut dette innlegget:)
      Ja WHO er helt tydelige på at alle barn burde ammes i to år eller lenger, og det syns jeg er helt supert! Godt å ha noe konkret å referere til hvis uinformerte folk lurer på hvorfor i allverden jeg gidder :P

      Jeg fant en gang en oversikt over hvor stor del av vitamin og mineralbehovet til en 1-2åring som ble dekket av morsmelken hvis de ble ammet hver dag. Jeg skal prøve å grave den oversikten frem igjen, for den er sikkert interessant for mange! :)

      Slett
  8. Dette var interessant lesnad. Eg skal innrømme at eg var ein av dei som rynka på nasa av toåringar som vart amma. Fordi eit år er det heilage talet i Noreg. Då eg til gjengjeld leste innlegget ditt her, framstod det som fullt forståeleg og eigentleg ganske fint. Det er rart korleis sosiale normer seg set i hovudet på oss.

    Eg skal som sagt ha born i november. Dette er førstemann og er ynskjer sterkt å amme. Samstundes er eg open for at det gjerne ikkje alltid blir slik. Eg har nok av venninner som har fått brystbetennelse og fått ammedraumen knust. Eg har bestemt meg for at det difor ikkje er krise om eg ikkje får det til (men gjett om eg skal prøve intenst!). Samstundes er det alrighet å ha i bakhovudet at eg bokstaveleg talt blåste i puppen då eg var tre månadar. Etter det ville eg ikkje ha meir og fekk morsmjølkerstatning. Eg har vakse opp, har eit godt immunforsvar og eit nært og godt forhold til mor mi i dag. Om eg får ein baby som bles i puppen, får det vere. Om eg får ein baby som meir enn gjerne vil bli amme, -og som gjerne vil bli amma etter fylte eit år, kan det godt hende eg gjer det. Hakuna matata og takk for at du deler og gjer oss andre litt klokare!

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet du, jeg begriper ikke at denne 1års-anbefalingen fortsatt er det "hellige tallet" i et land som Norge. Vi skryter jo av å være så ammevennlige, men burde ikke den 1års-regelen bli justert da? Merkelig, ikke sant?

      Ja de fleste av normene sitter i hodet på oss.
      Det er trist når ammedrømmen går i knas, og vel så trist når mødre opplever å bli uglesett fordi at de ikke ammer, uansett om de kanskje har en god grunn for det. Jeg skulle ønske vi som et samfunn kunne bli mer støttende og forståelsesfulle mot kvinner som har måttet gi opp ammingen. De fortjener ikke hets men en klapp på skulderen!

      Takk for dine innspill. Alltid kloke ord å få fra deg! :)

      Slett
  9. Blir så imponert over at du skriver så bra, og du skriver så bra om alle tema! Alt du tar opp. Jeg liker virkelig bloggen din! :)
    Mitt syn på amming: før jeg fødte (for ett år siden) tenkte jeg at om hun fikk pupp eller flaske ikke hadde noe å si. Fikk jeg ikke til amminga, så fikk jeg ikke til den. Hadde hørt så mange skrekkhistorier om de som slet og satt og skrek og blødde i tre måneder. I hodet mitt er det "bra nok" med erstatning også. Men, heldigvis fikk jeg til ammingen, og fullammet i ca 5 mnd før vi introduserte fast føde. Jeg ville gjerne slutte å amme innimellom, siden jeg ble brukt som pupp, og ungen nektet å drikke fra flaske - til og med morsmelk. Så mitt forhold til amming er litt anstrengt siden jeg er litt egoistisk og kunne tenkt meg litt mer enn en time ALENE innimellom, så mitt eventuelt neste barn skal (hvis mulig) vennes på å drikke av flaske i tillegg til puppen... Enda jeg var så anstrengt og lettere irritert for å aldri ha noe tid alene, så ammet jeg faktisk til hun var ca 9 mnd.. Noe jeg er fornøyd med siden de fleste jeg kjenner "gir opp" ved 6 mnd alder, fordi det er det som er anbefalt...
    "mathender" var det fineste med hele ammingen. Se den vakre ungen min ligge helt i drømmeland og krølle og strekke ut verdens minste hender. Klart jeg savner det likevel! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Vigdis!
      Jeg forstår deg så godt når det gjelder den følelsen av å bare trenge en pause fra ammingen. For selv om jeg er kjempeglad for at jeg kan amme, og nyter å kunne gi mine barn det beste alternativet, så er det absolutt ingen dans på roser bestandig. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt til mannen min at "NÅ slutter jeg. Lillejenta får pent greie seg uten pupp!" ...bare for å vippe ut puppen neste gang hun kom og ba meg så fint med de store blå øynene sine. :P

      Slett
  10. Fikk tårene i øynene av den flotte historien din og spesielt når du skriver om jenta di som spør om det er hennes pupp. Kall meg gjerne frik også men det var rørende å lese for meg. Synes hver og en må gjøre dersom føles riktig for seg og for barnet/barna og samfunnet må slutte å dømme de som velger å gjøre det på den ene eller andre måten. Når jeg fikk mitt første og hittil eneste barn var jeg ihvertfall sikker på at jeg ville amme han. At det var så utfordrende å få det til ante jeg ikke, men etter noen slitsomme uker fungerte det veldig fint for meg å amme (på min måte). Det gjorde jeg frem til han var 8måneder da han plutselig viste over tid at dette var han ikke interessert i lengre. Jeg orket ikke å fortsette (han hadde flere tenner og bet meg hver gang jeg la han til) og det synes jeg fortsatt er litt vanskelig. Det var en helt unik nærhet jeg opplevde med mitt barn under ammingen. Selv om jeg ikke ofte kommenterer er jeg ofte innom å leser hos deg. Du skriver så flott og om så mye aktuelt. Håper dere koser dere på miniferien! Ønsker deg en herlig dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det med hvor mye arbeid ammingen kan være, var et stort sjokk for meg også da jeg fikk mitt første barn. Heldigvis blir det som regel mye enklere etter hvert!

      Tusen takk for at du tar deg tid til å legge igjen kommentar og dele din historie, Anne Mari!

      Slett
  11. Det er kanskje ikke vanlig, men heller ikke uvanlig å amme til barna er både 2 og 3 år. I en del sammenhenger regnes barn under 3 år som babyer. Jeg synes dere er heldige som får anledning til å amme så lenge! For min del ble alle ammeperiodene svært korte. Jeg måtte "sloss" med både helsesøster og lege, før de forstod at jeg selv ikke "saboterte" ammingen. Det var jammen ikke lett å få gehør for at det ikke var nok melk eller at det ikke gikk an å "øke" mengden. En slik "tilstand" var så sjelden, sa de, - at det kunne ikke være tilfelle for min del. De meldingene der var ikke akkurat til hjelp for en sliten mamma... :(

    Med førstemann var mine kunnskaper om amming begrenset til det jeg fant i barselbøkene, men jeg gledet meg til å amme og ha den nærheten. For ikke å glemme - at det er lettvint å slippe å varme opp melken! ;) Men ting ble slett ikke så bra. Det gikk bare ikke an å få økt mengden. Gudene skal vite at vi prøvde både jeg og babyen! Han hylte før, under og etter alle måltider. Det var rett og slett ikke nok. Til tross for at han ikke la på seg, mente helsesøster at jeg skulle fortsette å prøve. Morsmelk er SÅ viktig, sa hun. Jeg klarte imidlertid ikke å høre på sultskrikene hans lenge og da han var 5-6 uker kjøpte jeg morsmelkerstatning. Og det må jeg si; Det salige uttrykket i det lille ansiktet etter første flaskemåltid.... kan ikke beskrives!
    Med de to minste gikk det ikke så annerledes. Var igjennom brystbetennelse med Mellomsten, men det var ikke derfor jeg sluttet å amme. Det kom ikke nok melk. Konstant samme mengde, men aldri nok. De to minste var vel hhv 8 og 10 uker da jeg gikk over på flaskemelk. Jeg var erfaren nok til å dr.... i ammepoliti og helsevesen, og gjøre det jeg mente var best for MITT barn.

    Jeg vet at morsmelk er supermat for babyer, og at det kan gi dem bedre immunforsvar/helse, men det er ikke avgjørende for hvordan helsen til barna blir! Barna mine har så å si aldri vært syke. Ikke engang småsyke i fbm barnehagestart. Helse er også gener, - ikke bare morsmelk. (Jeg er selv "aldri" syk.)
    Helsevesenet og amme-politiet må ta seg en runde og se hva de gjør med mødre som sliter med ammingen. De må forstå at noen ganger har MOR rett, og de tar feil.

    Heier på alle dere som har plenty melk og kan amme til barna er et par år! Heldiggriser! :)

    Dere bør imidlertid stoppe før ungene får kommentarer fra jevnaldringer... (Fra unger er 2,5 til 3 år har de lært såpass sosiale spilleregler at de kan mobbe hverandre.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du delte din historie, Mandagsmor! Det er kjempeinteressant å lese så mange ulike historier.

      Jeg er enig i at ammepresset kan bli altfor stort i visse tlfeller, og at mødre som oftest vet hva som er det beste for sine egne barn.

      Om jeg kommer til å stoppe å amme når Lillejenta er 2,5 år på grunn av at noen kunne finne på å erte henne, det vet jeg ikke med. Etter alt det vi har væt igjennom sammen, så kommer jeg nok ikke til å nekte henne pupp fordi at noen i barnehagen muligens kan finne på å si noe teit. Det ville vært en lei slutt på en lang og fin historie :) Vi slutter når hun er klar. :)

      Slett
  12. Takk for fint innlegg! Jeg har en jente på 11 mnd som jeg så for meg at jeg skulle slutte å amme når jeg er tilbake i jobb når hun er rundt 13 mnd. Men hvis hun har lyst å fortsette og melken fortsatt er der, så skal jeg også gjøre dette UTEN dårlig samvittighet :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjør på med full pupp du, -heia heia! ;)

      Slett
  13. Først og fremst, tusen takk for at du delte historien din :) Fikk tårer i øynene jeg når du beskrev hvordan du ammet lillebror og lillesøster sammen for første gang.
    Jeg har nok også vært av de som har tenkt at jeg vil amme til babyen min er ca et år. Og som sikkert har sagt "når de kan be om maten selv, daaa har du ammet for lenge liksom". Det jeg har oppdaget nå etter at jeg fikk barn, er at jeg må bite i meg så mye jeg bare har uttalt meg om tidligere på generelt grunnlag, uten å ha noe erfaring om det i det hele tatt. Nå tenker jeg at jeg bare må prøve å møte alt med et åpent sinn, og se hvordan ting blir for meg, for det kan jeg ikke vite enda, og ikke legge noen plan rundt. Jeg syns det bare er flott at du ammer begge barna dine!!
    Datteren min er 2.5 måneder nå. Da hun ble født visste jeg bare at jeg ønsket å amme henne, men hadde ikke satt
    meg så godt inn i det. På barselhotellet følte jeg at de hadde veldig dårlig tid, og selv om jeg prøvde å si at jeg følte at hun ikke fikk ordentlig tak, så fikk jeg bare noen hastige minutter hvor de prøvde å vise meg. Så enden på den visa var jo selvsagt at det ene brystet ble utrolig sårt, og at ammingen i starten ble veldig smertefull. Til slutt måtte jeg bare pumpe på det ene brystet en periode slik at såret kunne gro. På den ene veiingen hadde hun plutselig gått ned i vekt, selv om jeg hadde ammet henne døgnet rundt de siste tre dagene. Helsesøster anbefalte derfor at jeg ga henne litt tillegg. Da var hun bare tre uker. Det føltes litt som et nederlag, men oppi alt det andre med smertene, og at hun skulle ha Frejkas pute, så orket jeg liksom ikke å la meg fortvile så veldig over det. Enden på historien (så langt) er at jeg fikk kjempegod hjelp av ammehjelpen på helsestasjonen slik at ammingen nå fungerer utrolig bra (er så takknemlig for den dama!) puppene er friske og fine, og babyen min får som regel en flaske med tillegg om kvelden, og resten pupp. Og, nå i det siste har hun begynt å sove natta gjennom, og da står jeg opp å pumper meg om natta slik at jeg har morsmelk jeg kan gi henne på kvelden. Vips, så er det plutselig mange dager vi klarer oss uten tillegg!! :) Jeg vil jo gjerne klare oss uten det tillegget, det merker jeg, for det er jo mest "godtatt" å fullamme. Men det viktigste er at jenta mi er mett og god, og vokser og har det bra. Min filosofi nå er at vi gjør så godt vi kan, så lenge vi kan! Og nå som det fungerer, så håper jeg det blir lenge! :)
    Ble langt dette, det er ikke så greit å holde ammehistorien kort ;) Igjen, tusen takk for at du delte!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei G! Så utrolig godt å høre at du fikk god hjelp av ammehjelpen! De er gode å ha altså :) Herlig å høre at ammingen går så bra nå. Håper det fortsetter slik så lenge dere ønsker! Takker for at du delte din histore.

      Slett
  14. Marta, italiener i Norge31. mai 2013, 09:56:00

    Det er så flott at du deler din ammeerfaring med oss som leser bloggen din! Takk for det!
    Da småen ble født møtte innlegges på barneklinikken den første uken og det gjorde at hele ammingsprosjektet ble veldig vanskelig. Jeg hadde veldig lite melk og han trengte ernæring for å bli frisk og derfor fikk han en del melkeertstatting. Jeg var trist å skuffet over meg selv fordi, som du sier, man vet at morsmelk er det beste du kan gi barnet ditt og jeg var ikke i stand til å gi det til ham nettopp når han trengte det mest. Heldigvis ble han frisk veldig raskt og jeg var bestemt for å prøve å amme ham i hvert fall i 3 måneder selv om jeg hadde lite melk og veldig såre bryster. Som jeg gråt var gang jeg måtte gi ham pupp! Men jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle klare det i hvert fall i tre måneder. Så gikk det bedre og bedre og da tre måneder hadde gått tenkte jeg at jeg kunne vel sette meg et nytt mål. Jeg skulle amme i 6 måneder. Men småen vokste ikke som han skulle, så vi ble anbefalt å begynne med fastføde. Jeg så allikevel ingen grunn til å slutte å amme hvis småen ønsket det. Og så ble det til han var ca. 19 måneder. Jeg prøvde aldri å lure ham til å slutte- bortsett fra nattammingen, den tok knekken av meg i over et år!
    Hver gang jeg snakket med min mor spurte hun med dømmende tone "Ammer du forstatt?!!" Jeg husker jeg følte som om jeg gjorde noe galt var gang hun spurte og av og til vurderte jeg å lyve. Men hvorfor skulle jeg det? Det er, som du sier, en naturlig ting å gjøre og det er en ting mellom mor og barn.

    Min amminghistorie endte med at litt etter litt ville småen ikke ha puppen lenger. Det ble en veldig naturlig overgang og jeg lot ham velge og avgjøre det.

    Jeg synes at det finnes ikke noe oppskrift. Jeg blir litt nostalgisk når jeg leser innlegget ditt og føler at jeg savner nærheten jeg hadde med ham. Jeg synes at det er flott at du lar barna dine styre det - så lenge du føler deg konfortabel med det.
    Ammingen er en del av forholdet mellom mor og barn. Hvorfor i all verden skal noen andre enn mor og barn ha noen mening om det?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marta. Takk for fine ord, og for at du deler din historie:)
      Jeg er helt enig i at det ikke finnes noen fast oppskrift på dette med hvor lenge det er greit å amme osv. Det er, som du sier, en del av mor-barn forholdet, og ikke anybodies buisness! :)

      Slett
  15. Tandemamming høyres flott ut - to stille unger på samme tid - nice! Og det er som du seier; barnet var ikkje to år første gong ho fikk pupp. Det var det eg sa til alle som kommenterte da eg amma mitt barn i etterkant av eitårsdagen. Eg amma til ho ikkje ville ha meir, og da var ho nesten to år. Eg hadde lett amma lenger om ho ville det, og eg saknar det framleis. Den nærleiken er magisk, og augene som kikkar opp og får alt anna i verda til å verke ubetydleg. Det er fantastisk! Klapp på skuldra fordi du gjer det DU føler er rett!!

    SvarSlett
    Svar
    1. haha ja det er et salig øyeblikk når de er stille begge to! :D
      Fint at du ikke lot noen plukke på deg for at du ammet lenger enn et år!
      Tusen takk, kjære deg:)

      Slett
  16. som barnløs skal jeg innrømme at det første jeg tenkte her var OÆ! og umiddelbart fikk en flashback til en episode fra et kjøpesenter, hvor en skikkelig tacky (stygt å si, men no other words can describe) mamma satt på en benk utenfor og røykte, mens det 3-4 år gamle barnet hennes stod ved siden av henne og vekslet på å suge på puppen som hun hadde viftende i vinden, og spise pommes frites fra mcdonalds. Herregud....

    Men når jeg leser dette, og antar (?) at ammingen din av "lillejenta" er mer som en leggerutine og koserutine for dere to, og legger det sammen med alt vi vet om hvor sunt amming er, får jeg et nytt syn på det hele. OG TAKK FOR DET, Jona, du har endelig gitt meg andre bilder inni hodet enn røykemammaen ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ojsann...ja det var et heftig bilde det med røykemammaen...
      Lillejenta får som regel pupp på kvelden ja:) Ofte samtidig som Lillebror, og det syns hun er helt fantastisk fint. koser seg og klapper på broren sin:) Det blir en slags kosestund dem i mellom også, noe som er helt herlig for meg å se!

      Kult å høre at du fikk et nytt syn på dette temaet nå:D Det gleder mitt hjerte!

      Slett
    2. Ja, jeg følte du fikk øynene mine opp litt! Jeg har jo en del pasienter som gråter sine bitre tårer fordi de ikke greier ammingen, pga sår, eller betennelse, eller fordi de ikke har nok melk, og jeg har trøstet så godt jeg kan, mens jeg egentlig har tenkt; "men er det så farlig da". Det er vel fordi jeg ikke har erfaringen med å ha barn og amme selv (gleder meg til den tiden, forhåpentligvis får jeg også prøve!). Og etter arbeid på helsestasjon har jeg også hatt denne 1-års regelen inni hodet, og formidlet den til mammaer. MEN, hvorfor skal de ikke få amme lengre, om de og småtten ønsker? Det virker jo unektelig veldig koselig :)

      Syns også du får frem på en fin måte at selvom amming er bra, så dør ikke barna av å ikke ammes heller. Man må gjøre så godt man kan, og som jeg alltid sier: hvis mammaen ikke har det bra, så har ikke babyen det bra heller. Og en glad mamma får en glad baby, uansett om den får flaske eller pupp.

      CREDS til deg :)

      Slett
  17. Hei.
    Jeg har ammet alle mine tre - og hadde i utgangspunktet ikke noen bestemt mening om hvor lenge det skulle vare. Da eldstemann var ett år ble jeg gravid - og da jeg var ca 2 mnd på vei, og han var altså 14 mnd - så kjente jeg at dette ble for mye for meg. En som vokste inni meg og en som skulle ha mat "utenpå meg". Så da avsluttet vi - og det tror jeg gikk helt fint for ham - men jeg følte jo litt at det var jeg som ikke greide mer. Så kom vesla vår og jeg ammet og ammet. Da hun var rundt 15 måneder og stabbet rundt - og jeg samtidig hadde en på nesten tre - så ble det på en måte for mye forskjellsbehandling av de to smårollingene mine - at den ene hadde større rett på kroppen min enn den andre. Så da avsluttet vi.
    Minstemann ble ammet kanskje til han var 16 måneder - da dabbet det av litt av seg sjøl - og litt styrt av oss, at vi tenkte at nå holdt det. Og det gjorde det vel.
    Jeg synes jeg har vært "flink" - i den grad en overhodet kan si at det å gjøre "selvfølgelige ting" som mamma kan være å være flink - det er jo bare sånn det er. Men jeg var (nesten) kontinuerlig gravid og ammende i seks og et halvt år. Jeg tenker at jeg gjerne kunne, burde, ha ammet lenger med hver - men samtidig så må jeg også kunne si at jeg gjorde en stor og intens jobb døgnet rundt med kroppen min de åra. Så - jaja. Jeg er takknemlig for at jeg fikk ammet dem - og såpass lenge som jeg gjorde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er klart at du har vært flink! Du har ammet en hel haug, og det kan du være stolt av. Jeg syns det er helt lovlig å gi seg selv en klapp på skulderen og kalle seg flink for at man har ammet barnet sitt. Forstår hva du mener med at det jo egentlig er en selvfølge på en måte, men samtidig så er det en kjempejobb vi gjør!

      Slett
  18. Åååh. Tårer i øynene. Du skriver så nydelig! Jeg har jo også tenkt på det med amming, og her syntes det ser merkelig ut når så "store" barn som ettåringer ammes. Jeg har jo faktisk tenkt at "jeg skal nok slutte å amme i hvert fall når lillesnupp fyller ett år", men nå ble jeg overbevist om å fortsette (dersom hun vil, såklart). Selvfølgelig kommer ikke jenta mi til å slutte å være babyen min når hun fyller ett år! Verden kan rynke på nesen, men de aller fleste mammaer vil forstå hvordan det er :)

    Takk for at du tar opp fine temaer :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Vilde Sofie :) Ja, stå på og gjør det som føles rett for deg og jenta di!

      Slett
  19. Så flott sier jeg bare:-) Jeg har selv ammet tvillinger og synes sånn sett at det ikke er merkelig i det hele tatt å amme to på en gang (selv om en er større enn den andre)!

    Det er klart at jeg satte meg ikke ut på kafe med begge to på en gang (litt praktiske hensyn kommer jo inn i bildet også...), men ellers... så praktisk! Vi har jo to bryst ;-)

    Jeg sluttet å amme min eldste ved 10 mnd (det ga seg litt selv - han mistet interessen) og tvillingene ved 8 mnd (da syntes jeg selv at det var nok fordi det ble mye "jobb" å opprettholde nok melk til begge). Mange gir seg nok med ammingen når ungen begynner i barnehage nettopp av den grunn, men jeg tror en del kunne tenkt seg å holde på lenger gitt muligheten til det. Hvor lenge får da være opp til den enkelte og ikke noe folk for øvrig trenger å bry seg noe med! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. respect til deg som ammet to små ! Det er nok enda større jobb enn å tandemamme en liten og en stor. Du hadde jo to små som krevde fullamming, og det er ikke akkurat en liten jobb! :)

      Slett
  20. Flott skrevet, det var som om jeg skulle sagt det selv når det gjelder de tankene en har rundt det å slutte og amme når barnet er et år, jeg syntes heller ikke jenta mi er for stor, og hun koser seg sånn, og sovner enda på brystet så og si hver kveld! Heia amming sier jeg bare, både for liten og stor. Og heia bloggen din, du er fin å følge med på :):) Takk! Hilsen Jeanette

    SvarSlett
  21. For en fin historie. Bra med fokus på amming av større barn. Her i Norge er det litt strenge "regler" for amming, synes jeg. Når barnet er nyfødt MÅ man amme, men når det er over året er det liksom "ekkelt".
    Det er rart at så mye forandrer seg etter en får barn.. Jeg tenkte også at å amme barn over ett år var rart - kanskje ekkelt også. Selv ammet jeg mitt barn til det var nesten 15 måneder.. Da ville det ikke ha mer. Jeg kunne gått fortsatt en god stund til, det føltes helt naturlig å amme et "stort" barn. Men jeg så ikke poenget med å prøve å lure et såpass stort barn til å amme lenger, så da ble det en naturlig avslutning. Når jeg forhåpentligvis får flere barn, skal jeg la dem amme så lenge dem vil(innen for visse grenser).

    SvarSlett
  22. Jeg Har hørt en gang at melken er spesielt tykk og næringsrik med en gang etter fødselen, og blir tynnere ettervert, men er ikke sikker på at det er sant. Har du opplevd dette, eller har deg ført til problemer?

    Og når det gjelder amming etter at ungen er 1 år, så ser jeg ikke problemet, hvis man har mulighet til det. Har en venninne som ble ammet til hun var 4 år gammel, fordi hun og moren synes det var fint. :) har også hørt at barn som blir ammet lenger har høyere gjennomsnitts IQ, så det er sikkert bra for barnet iaf :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja melken er ekstra rik på antistoffer og fett like etter fødselen. Morsmelkens sammensetning er stadig i endring, og forandrer seg etter hvert enkelt barns behov, noe som jeg syns er superstilig. Når barnet blir eldre og ikke lenger ammes så hyppig, blir konsentrasjonen av næring og antistoffer igjen forhøyet, slik at den lille melken barnet får, nesten blir som et immunforsvars-boost. Morsmelken er altså skreddersydd til barnets behov og alder. Fascinerende, ikke sant? :)

      Slett
  23. Jeg synes man skal gjøre det som føles rett, uavhengig av andres meninger. Det stemmer at det nesten er tabu å amme lenge, men derfor liker jeg at du skriver om det på en slik fin måte. Jeg ammet i 11mnd og sluttet da fordi lillegutt ikke var interessert lenger. Jeg har heller aldri sett for meg å amme til barnet nærmer seg to år, men samtidig har jeg lært og aldri si aldri. Og hva andre gjør er opp til dem :)

    SvarSlett
  24. Tonje østlandet31. mai 2013, 21:58:00

    Du skriver så bra,Jona! Jeg måtte desverre slutte og amme min jente etter 3uker da melka mi ikke hadde nok næring. Når jeg så i bhg her om dagen en mamma som satt midt i sandkassa i travleste hentetid og ammet den nyfødte babyen og 4åringen fikk jeg litt sjokk. Men etter å ha lest ditt innlegg har jeg kanskje fått et litt annet syn på dette med tandem-amming bortsett fra at jeg synes kanskje 4åringer er litt gamle for å ammes.

    Fortsett den bra skrivingen din. :)

    Hilsen Tonje ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg skjønner det kan virke litt rart fra utsiden altså. Jeg tenkte nok det samme før jeg kom i denne situasjonen. :)
      Takk Tonje!

      Slett
  25. Jeg leste innlegget ditt på jobb i dag, og satt med tårer i øynene og klump i halsen - så rørt ble jeg. Enda det er ett år siden jeg slutta og amma min 3.mann. Synes det er flott og høre at du gjør slik du føler for selv, og at du tørs å kjenne etter hva som er riktig for bare deg. Håper 2 åringen din er "snill" med deg, og at du ikke sliter deg helt ut. Vet jo at de 2åringene kan være litt utspekulerte også;)
    Stå på - klem. Trønderjente:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei :) Ja jeg tror jeg kommer til å savne ammingen veldig mye på en måte, når det er over. Det er ikke noe som kan sammenlignes med det båndet som vokser frem igjennom ammingen.

      Toåringen er kjempesnill og jeg syns hun takler det overraskende bra de gangene jeg sier ifra at jeg ikke har tid/mulighet til pupping.

      Slett
  26. Jeg er relativ fersk på amminga selv, og har også tenkt at ett år får holde. Når det ble tette melkeganger når mini var nærmere to måneder tenkte jeg at dette var slitsomt og ikke mye kos. Nå er mini fire måneder om mindre enn to uker og alt går strålende. Det er toppen av lykke å se fornøyde øyne som titter rundt når han spiser og kjenne lubne fingre som stryker på meg. Og ikke minst å se den ivrige munnen som gaper over puppen på natta. Da er det jammen verdt litt vondter å komme dit! Og etter å ha lest innlegget ditt skal jeg jammen ta ammeslutt ut fra hva som passer oss, ikke ut fra gamle tanker om stopp når bebis runder året. Takk for enda et innlegg som har fått meg til å tenke! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så godt å høre at dere har kommet dere over kneika med startvansker og bare koser dere!

      Slett
  27. Ammet du gjennom hele graviditeten, eller begynte lillejenta "på nytt" etter at Lillebror blei født? Jeg ville gjerne være litt "annerledes" og amme lenger enn "normalt", og kunne nok også tandem ammet hvis storebror hadde villet. Det er 2 år 3 mnd mellom dem, og vi slutta 4 mnd før fødselen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ammet igjennom hele graviditeten ja. Men det var nesten bare en gang om dagen på slutten, og har vært slik siden. :)

      Slett
  28. Lite er mer tabu enn de som ikke har melk og ikke kan amme. Jeg kjenner to som hadde det slik. Snakk om å bli uglesett av ammepolitiet. Var umulig for dem å få god informasjon om erstatning, for ALLE ammer jo! Det er ikke lov å "klage" når man er så heldig å kunne amme i "evigheter"!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det forstår jeg at kan være veldig leit for dem som ikke kan amme!
      Det er ikke greit å rakke ned på mødre bare fordi at de ikke ammer. Det er en privatsak.

      Slett
    2. Jeg synes det er et viktig tema du tar opp, selv om debatten av og til vinkles litt feil. Jeg tror alle mødre vil amme barna sine så lenge barna vil ha melk selv. Mine tvillinger ville ikke mere etter 6 md, et nederlag for meg, da jeg følte på det at en mor skal amme i minst ett år, gjerne lengre. Hva andre, unge menn, kvinner uten barn o.l. som det ofte referers til, mener er jo likegyldig :-)

      Slett
  29. Utrulig inspirerande innlegg! Har lest bloggen din ei stund no, men trur ikkje eg har fått fingen ut og kommentert før no.. Og eg må heilt ærlig sei at har syns det var rart med dei som ammar to barn i forskjellig alder før, men når eg leste din historie forandra det seg på ein måte. Eg sitt igjen med eit heilt anna syn og er i grunn berre kjempe mesunnelig på deg som får til amminga - her fekk det ikkje til. All ære til deg! Inspirert av deg har eg via eit eget innlegg til min historie, linka videre til deg. Dette er noko alle hadde hatt godt av å lese :) Stor klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Meline:) Leste innlegget ditt nå. Fint skrevet! Takk for linking;)
      Klem tilbake!

      Slett
  30. Kjempeflott at du er med på å normalisere amming, også av større barn! Jeg har selv tandemamma baby og storesøster (to års aldersforskjell) i et halvt år, og har sjelden opplevd noe mer koselig og rørende enn den nybakte storesøster som holdt hånda til nyfødte lillesøster mens de begge lå med lukkede øyne ved hvert sitt bryst *sukk*!!! De holder fortsatt hender mens de dier, og jeg er faktisk overbevist om at å dele puppen har vært med på å begrense sjalusien for den stores del.

    Jeg har veldig stor forståelse for at det kjennes leit å ikke kunne amme hvis man vil, men mener ammingas fordeler ikke bør nedtones av den grunn. Det er faktisk sterke krefter i sving for å promotere industriframstilt babymat fra så tidlig alder som mulig, og derfor er det viktig å fortsette å jobbe for at flest mulig vil ønske å amme barna sine OG ikke minst at barselkvinner får den hjelpen de trenger for å få til dette! (Blir litt lei meg når jeg hører "melka mi hadde ikke nok næring" eller "jeg produserte for lite første uka", da dette vitner om en kunnskapsløshet som lett kunne vært avhjulpet - hvor er helsestasjonen i sånne tilfeller da??)

    Mesteparten av dette svaret er skrivi med en unge ved puppen, og jeg er frista til å skrive puppeklem fra... MEN det ble visst litt rart :-DDD
    KLEM fra MamaToto :)

    SvarSlett
  31. PS! Brystbetennelse med komplikasjoner/abcesser er jo en av grunnene til at mange må slutte med amminga tidligere enn de hadde sett for seg (noe jeg har svært stor forståelse for da det både er gruelig vondt og potensielt farlig). Men visste du at dette fenomenet forekommer mye hyppigere i dag enn før? De antar at dette skyldes at det i mange tilfeller er snakk om resistente sykehusbakterier som kommer inn via sår på brystknoppene. Artig å vite for oss som har født hjemme og som vil framsnakke hjemmefødsel :-)
    MamaToto

    SvarSlett
  32. Takk for at du skrev dette! Det fikk i alle fall meg til å se litt annerledes på ting. Hos meg har ammingen naturlig sluttet i 7-8 måneders alderen. Da har de ikke hatt tid til mer amming, verden har vært alt for spennende. Men jeg må nok innrømme at jeg har sett på det som litt ekkelt å skulle amme lenger enn ett år, men jeg har likevel alltid tenkt at hver enkelt må få gjøre det de mener er best for sitt barn og aldri tenkt at det er perverst eller bare mor sitt ønske :) Etter å ha lest innlegget ditt ser jeg på det på en annen måte, som en fin ting.

    SvarSlett
  33. Åh, , kjempefint innlegg. Jeg må ærlig innrømme at jeg FØR jeg fikk barn rynket på nesa av tandem-amming og amming av litt større barn. Men nå etter barn føles det som den mest naturlige tingen i verden. Har ei litta skrulle på ett år som får masse pupp, håper på å få en til om ikke aaaalt for lenge (utålmodig) , og jeg har ingen planer om å slutte dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid. Men alt til sin tid, leste
    tidligere i dag om en som ammet en femårig-
    #denfølelsen. Nei vettu, det blir bare feil.
    Supert tema, flott og morsomt skrevet.



    SvarSlett
  34. For et flott innlegg! Så flink du er som lar jenta få pupp enda. Fikk tårer i øynene da jeg leste innlegget! Du har rett i at amming er tabu da de er over 1 år! Gutten min har akkurat fylt 1 år og vi ammer enda! Jeg har fått mye mindre melk den siste tiden og han er ikke såå interessert lenger, men han får så lenge det er noe der og han vil ha :) Den nærheten man får under amming er unik! :)

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...