31. juli 2013

21 Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.
Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.





De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 





Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 






Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.








Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.







Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.




To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:






De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:




Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:








Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.







Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 











Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...




Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!






Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.
Hjemme på ordentlig








Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.


Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.





Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.




Auf wiedersehen, Berlin.
Auf wiedersehen, hjemmet vårt.










Takk for alt.




21 kommentarer:

  1. Vakkert beskrevet. Og så blir vi jo så spente - hvor skal dere....
    Her vi bor nå var jeg "hjemme" med en gang. Det var gammelt og slitt og nesten uforandret fra femtitallet. Overgrodd hage. Klart for oss. Flyttet inn med Storebror i magen for snart tolv år siden. Startet med å plukke bringebærene i hagen. Her har vi fått alle barna våre, her har "alt" skjedd - og det er det eneste hjemmet ungene noen gang har hatt. Vi lengter i blant til noe annet, - det småbruket litt for seg sjøl, ikke sant.... Men det er veldig sterke bindinger også til dette vesle stedet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :) Ja man får en helt spesiell forbindelse til hjemmet som barna vokser opp i. Det er på en måte godt-vondt å flytte. Vi kommer jo til å få det kjempefint og jeg er glad for denne endringen, men samtidig er det ikke til å unngå at det stikker litt å forlate det som har vært hjemmet vårt de siste tre årene.

      Og hvor vi skal -det kommer veldig snart. Teller ned dagene til vi skal inn i nytt hjem! :)

      Slett
  2. Uff, saa trist, men pröv aa tenke paa hvor spennende det blir paa et nytt sted. Spent aa lese hvor dere havner. Jeg bor ogaaa i Tyskland, og trives utrolig bra her, saa jeg skjönner at det er vemodig aa forlate Berlin. Gleder meg til aa fölge deg videre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det blir helt klart superspennende på det nye stedet! :)

      Slett
  3. Trist:( men jeg er sikker på at neste kapittel blir like bra - kanskje det tar litt tid, men det blir bra! Men man vil sikkert alltid savne det som har vært.
    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det vil nok ta litt tid før vi kommer helt på plass. Selv om vi fysisk er der, så trenger man jo alltid en god stund før en bolig blir til et ordentlig hjem :)Neste kapittel blir dødsbra! :D

      Slett
  4. Mye historie i veggene der, ja :) Lykke til med nytt kapittel! Gleder meg til å høre hvor det skal finne sted :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er utrolig spesielt å ha født hjemme og kunne tenke på det hver kveld når man legger seg. "her skjedde det store!" :)
      Flytting om en halv mnd til, så nå nærmer det seg!

      Slett
  5. ååå så fint skrevet <3 skjønner deg. hadde vært tungt og flytte fra huset våres, det kjenner jeg på kroppen! spennende hvor dere flytter . Blir dere i landet, eller norge eller island :) ? :) SPENT!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:)
      Nå er det bare drøye to uker igjen til ferien er over og vi flytter inn i det nye hjemmet:D

      Slett
  6. Nydelig skildret, som alltid :-) Dere er tøffe som velger å flytte. Selv har jeg dype røtter på en liten øy på Vestlandet og kommer nok aldri til å flytte, selv om det av og til frister å prøve noe nytt. Heldigvis reiser jeg en del i jobben, så jeg får liksom sett litt av verden allikevel :-) Det blir spennende å se hvordan det blir nå når jeg er gravid, da - kanskje jeg må finne meg en jobb med færre reisedøgn..? Gleder meg til å følge dere videre!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har flyttet i løpet av livet. Det er tungt hver gang, men denne gangen var ekstra vanskelig. Heldig du er som får reise igjennom jobben da. Det virker kjempespennende!

      Slett
  7. Å, skjønner godt vemodet med å bryte opp etter tiden dere har hatt her. Man knytter seg nok ekstra til hjemmet etter at man har fått barn. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av "hulen vår". Det er akkurat sånn jeg føler det er å komme hjem etter en ferie feks, omsluttet av våre trygge vegger liksom :) Lykke til med neste kapittel, det blir nok også veldig bra! Og gratulerer med nytt domene! (men jeg må fortsatt skrive tyskertøsa, det kommer opp en feil når jeg skriver mammalivet.com ? )

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det ble vår egen lille hule og vi hadde det veldig godt der. Kjempetrist å tenke på at vi ikke skal tilbake. Men men, vi får noe annet i steden og jeg tror det blir kjempefint :)

      Ang bloggadressen: Du kan enten skrive tyskertosa.blogspot.com eller www.mammalivet.com (husk www) Hvis det ikke funker må du si ifra så skal jeg sjekke det! :)

      Slett
    2. www var det vettu! :)

      Slett
  8. Da vi flyttet hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli vemodig av det. Leiligheten hadde alltid vært for liten, jeg hadde alltid sett på den som midlertidig og jeg savnet hage. Da vi endelig bestemte oss for noe nytt snudde dette derimot. Panikken slo inn. Jeg skyldte på alt mulig for å unngå de uunngåelige. Seks personer og to katter i en tre- roms hadde gått greit i fem år, men nå hadde vi virkelig vokst ut av den. Så da flyttet vi. Heldigvis ikke så langt, men det var trist å forlate vårt første hjem vi hadde hatt sammen. Stedet hvor våre tre barn var blitt hentet hjem for første gang. Det går bra. Vi stortrives på nytt sted. Både tobeinte og firbeinte og har store planer for dette nye hjemmet! Her har vi slått rot, her skal vi bli gamle og få barnebarn på besøk for første gang! <3 Lykke til fine Jona! Ikke bare lett å drive flytteprosess med små barn :)

    SvarSlett
  9. Åhhh I sooo feel you!... Men det kommer til å bli SÅ bra! Flytting er alltid vemodig. Mange nye kapitler i livet ditt her nå.. Mammalivet.com.. LOVE IT!! <3 Lykke til med flyttesjauen! Gleder meg til nærmere informasjon! ;)

    SvarSlett
  10. Spennende:)
    Ja masse minner knyttet til der barna har vokst opp..

    SvarSlett
  11. Jeg forstår veldig det du skriver. Jeg har også flyttet MANGE ganger, vært innom 5 land og er faktisk på flyttefot as we speak. Tilbake til Norge etter 11 år i utlandet, og nesten ferdig installert. Jeg kjenner igjen tankene du beskriver, det at man aldri kommer til å gjøre ditt mer eller dat mer. Jeg prøver alltid å tenke dette: "dont cry because it is over, smile because it happened". Lykke til!
    Det eneste jeg ikke helt har fått med meg er hvor dere skal flytte?
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Oj hjelpes fem land! :)
      Det var et bra sitat. Jeg prøver å se fremover og ikke tenke for mye på det som er forbi. :)
      Vi har ikke avslørt hvor vi skal bo enda. Vil ha alt 100% i boks (eller skal jeg si "ute av boksene") først. Bare to uker til vi er på plass i nytt hjem ;P

      Slett
  12. Veldig spent på hvor dere ender opp! Håper du røper det for oss snart!
    Jeg kjente det knøt seg litt i magen når jeg leste dette. Jeg er ikke glad i leiligheten vår. Overhode ikke. Men det er min første leilighet. Vårt første sted sammen. Den første leiligheten jeg har pusset opp, så mye vi har opplevd her - og nå, nå skal vi "snart" flytte. Jeg gleder meg, men gruer meg så enormt mye. Men, det skal bli godt å komme tilbake til kalde Norge ;)

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...