3. jul. 2013

26 Childism: Foreldre som mobber Barn


Se for deg at du logger deg på fjesboken en dag, hvor du oppdager at noen har lagt ut et bilde av en kvinne som ligger på gulvet og gråter. Kvinnen er tydelig opprørt, -helt ute av seg. Bildebeskrivelsen lyder: Hun fikk det ikke akkurat som hun ville. Bildet har fått mange likes og kommentarer ala: «Haha! fikk meg en god latter.» og «Haha typisk damer!»

Hvordan reagerer du? Hva er det første du tenker, og hvilke begreper dukker opp? Diskriminering? Kvinnehat?

De fleste vil være enige i at det å henge ut et menneske på den måten, er uakseptabelt. Det er ikke sosialt akseptert å diskriminere folk på bakgrunn av at de er kvinner, har mørk hud eller er homofile. Dessverre hender det jo fortsatt noen steder, men i vår del av verden så har vi kommet langt på disse områdene. Vi har lover som forbyr disse handlingene. Lover som er med på å understreke at det er ikke ok å ydmyke folk bare fordi at de tilhører en viss gruppe. Men det er tydeligvis mange voksne som syns det er greit å gjøre det mot barn.

I boken «Childism» av psykoanalytikeren Elisabeth Young-Bruehl, blir emnet forskjellsbehandling av barn som en gruppe  utfordret på en måte som vekker mange tanker og spørsmål hos meg. Young-Bruehl som er ekspert på fordommer, går så langt at hun sammenligner tendensen til normalisering av det å misbruke sin makt over barn til å latterliggjøre og diskriminere med regelrett rasisme, og vil derfor innføre begrepet "Childism".

"CHILDIST beliefts - that children are burdensome and absorb more than their share of resources, that they should serve adults, that they are property, that they lack reason, that they are rebellious and must be broken through harsh discipline - do not reflect current scientific knowledge about children's development, capabilities, and needs. It is CHILDISM when adults interpret children's dependence as inferiority, and thus deny children's rights. We are CHILDIST when we transform the adult responsibility to care for children into an excuse to exercise unchecked power." (Utdrag fra Childism)

Et nylig eksempel på offentlig ydmyking av barn, er (etter min mening)  Tumblr bloggen «Reasons my son is crying» som har blitt enormt populær. Bloggen ble startet av en far som tok bilder av sin 1år gamle sønn da han gråt, og la bildene ut på bloggen med morsomme bildetekster. Siden har tusenvis av foreldre hevet seg på bølgen og postet bilder av sine desperate, gråtende barn på facebooksiden til bloggen. Her blir barnas såreste, svakeste øyeblikk gjort til underholdning de voksne.

Et annet eksempel er trenden «bli venner skjorta» eller «the get along-shirt». Foreldre takler barnas søskenkrangler ved å tre på de stridende partene en stor t-skjorte påmalt med ordene «Bli venner-skjorta vår». Bilder av barn i slike skjorter har gått som ild i tørt gress på nettet, og jeg må si at det gir meg en ekkel følelse i magen å lese kommentarene. «Haha, dritbra. Fikk som fortjent!»  Grøss…
De aller fleste av bildene viser tydelig opprørte og ydmykede små mennesker, som istedenfor å bli møtt med tålmodighet og hjelp fra voksne, blir latterliggjort i offentligheten som «straff» for at de ikke klarer å ordne opp i problemene seg i mellom.

Aldri i verden om vi voksne hadde akseptert denne behandlingen selv. Til og med de av oss voksne som gjør noe virkelig fælt, har likevel rettigheter som skal forhindre andre mennesker fra å kunne tråkke på oss på den måten. 



Jeg forstår hvorfor folk ser humor i «Reasons why my son is crying». Jeg er kjent for å ha en beksvart humor selv, og gjenkjennelsesfaktoren i situasjonene som bildene viser er jo skyhøy. Det er jo akkurat sånn min smårolling også ofte oppfører seg! Men betyr det at det er ok å gjøre regelrett narr av barnas desperate øyeblikk?
Kanskje ikke vi synes barna har noen grunn til å grine over at det satt en flue på armen deres. Kanskje vi humrer litt når han hyler ut på grunn av at han ikke fikk enda en is, men hvilken hensikt tjener det å røske opp telefonen av lomma og knipse bilde av det gråtende barnet for å dele det på en offentlig nettside? Og ikke minst, hvor stor skade gjør det?


Det er ikke sånn at jeg aldri ler av ting som barna mine gjør. Mannen min og jeg har våre samtaler om kvelden hvor vi ler av bisarre episoder med smårollingene som har utspilt seg i løpet av dagen. Det er godt å kunne le litt av kaoset av og til, men de aller fleste av disse episodene forblir private, mellom oss ut av respekt for barna.



Jeg vet at det er mange som mener at jeg selv allerede har tråkket over en viss grense. At jeg utleverer barna mine ved å blogge om dem, og det forstår jeg til en viss grad at de mener. Barna mine har jo ikke bedt om å være på bloggen. Men personlig så syns jeg ikke det å skrive slik jeg gjør, er det samme som det å utlevere dem gang på gang mens de ligger på gulvet og gråter, tilsynelatende «for ingenting».
Jeg synes det er stor forskjell på for eksempel søte «babymugging» bilder og desperate grinebilder.  Jeg mener det går an å dele av foreldreerfaringer, skryte av ungene sine, snakke om oppturer og nedturer som foreldre, uten at det blir direkte nedverdigende for barna.

Men det er tydeligvis utrolig mange som mener noe helt annet.
«Reasons my son is crying» har over 13 000 likes på facebook, og Huffington post arrangerer en kåring av det beste grinebildet. 

Selv vil jeg helst ikke at noen skal gjøre narr av meg på nettet eller andre steder når jeg har en hissigpropp-episode (noe jeg ofte har…) eller når jeg gråter over noe som har gjort meg opprørt. Jeg foretrekker å bli trøstet og lyttet til, og det syns jeg at barn også fortjener.


"This book is intended as a working paper for all who are fighting the oppression of children, both those who recognize it as a result of predjudice and those who don't. [...] The struggle against childism is one of the most important battles we will ever wage, for it is a fight for the future."      -Elisabeth Young-Bruehl, Childism (2012)



Liker du sider som «Reasons my son is crying» ? 
Er dette ufarlig moro eller helt uakseptabelt? 
Hvor går grensa mellom humor og offentlig uthenging?
Hva tenker du om begrepet Childism?




26 kommentarer:

  1. Jeg har også sett på "Reasons my son is crying", men kan ikke si at jeg syntes det var så veldig vittig. Tenkte at dette blir flaut for ham om noen år... Jeg har blogget om "Foreldres Facebook-flauser" med utgangspunkt i gråte-/sinne-/sykdoms-bilder av barn. Nettet er et offentlig sted og jeg mener det er foreldrenes jobb å skjerme barna i det offentlige rom. De skal ikke mobbes eller henges ut når de har et svakt øyeblikk, - i en sårbar periode av livet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, nettopp. Det er vi som må skjerme dem. Når man først velger å legge ut bilder av barn, skal man trå *veldig* varsomt!

      Slett
  2. En tankevekker dette innlegget ditt. Jeg er ikke for utlevering av uskyldige barn.... Det er en grunn for alt de foretar seg, også gråt og krangler. Det er et svakhetstegn hos oss voksne at vi ikke forstår barna våre alltid ( men også forståelig, vi har jo glemt hvorfor vi var sånn den gang vi var små), men det gir oss ingen rettighet til å le av og henge ut noen av den grunn. Ja til skryt!!!!!

    Hilsen Kristin O

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, de gråter ikke "uten grunn" tenker jeg, og selv om vi ofte syns grunnene deres er små eller merkelige så bør vi ha mer vett enn å henge dem ut...

      Slett
  3. Off, nei jeg syns ikke det er noe humoristisk over bilder av barn som gråter eller som tydelig er utilpass. At man i albumet hjemme kanskje har et bilde av barnet sitt når det er sint eller gråter er en ting, det er noe annet å kringkaste det "til hele verden". At man lager en hel bevegelse der hovedmålet er å le av gråtende barn, blir jeg litt dårlig av. Nå er mini litt for liten til at jeg har hatt situasjoner der man vil le v noe han har grått for, har jeg selvsagt hatt noen situasjoner med nevøer og nieser der jeg selv har holdt på le meg i hjel av dem når de gråtende deklamerer viktige grunner for hvorfor de vil ha en is til eller en leke til 599,-. Men disse episodene kringkastes kanskje med en humoristisk status, ikke med et bilde av en nevø som hikster og gråter.

    Man skal huske på at det som er morsomt for oss, er gjerne blodig alvor og en stor krise for barnet. Vi sitter på et helt annet perspektiv og erfringer enn barnet, og vi skal være forsiktige med å latterliggjøre det som oppleves som viktig hos barnet. Jeg skal ikke så mange år tilbake i tid der jeg krisemaksimerte over situasjoner jeg idag ikke hadde brydd meg med. Og slik er det for barn også. Og jeg vil påstå, som du innleder innlegget med, at dersom jeg hadde lagt ut et bilde av f.eks søstra mi i en personlig krise, for så å latterliggjør henne med teksten, ikke hadde blitt oppfattet som morsom i det hele tatt. Jeg hadde nok fått beskjed om at jeg var ondskapsfull som bagatelliserte hennes situasjon.

    Jeg hadde en diskusjon om eksponering av barn på internet for noen dager siden, og driver og komponerer et blogginnlegg om det i bakhodet. Det er så mange ulike meninger om hvor mye av barnet man skal vise frem på de ulike sosiale media, men å lage humor av barn som tydelig ikke har dagen, blir i mine øyne for dumt. Jeg har lagt ut humoristiske bilder av mini selv, men da er det snakk om at han sover i en rar stilling eller har sviskemos i hele ansiktet. Bilder jeg vil påstå ikke driter han ut, men som viser hvor søt han er når han sover eller spiser sviskemos.

    Jeg lurer likevel på om jeg hadde ment det samme før jeg ble mor? Hadde jeg ledd rått av en slik blogg for to år siden? Helt sikkert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fikk også et annet perspektiv da jeg ble mamma. Det er mulig at jeg ikke hadde reagert like negativt på denne uthengingen av barn før, men jeg har alltid vært en ivrig forkjemper av barns rettigheter. Det er skummelt hvor mye som er helt akseptert og "normalt" å gjøre mot barn, som vi aldri hadde gjort mot en voksen. "Slutt og gråte jeg får vondt i hodet" f.eks... snakker man sånn til sine venner? nei. Ok, så gråter de jo ikke like ofte som smårollinger da, men likevel...Jeg har et problem med disse grinebildene og "bli venner- skjortene" fordi det er fullstendig respektløst.

      Si ifra når du har skrevet ferdig innlegget ditt da, jeg leser gjerne! :)

      Slett
  4. En god venninne av meg skrev dette innlegget om saken; http://9clouds.com/2013/04/11/reasons-my-sons-parents-ought-to-think-twice/

    Jeg er litt ambivalent i forhold til hva jeg ville gjort når det gjelder å bruke mine fremtidige barn på blogg, facebook etc. Det som i allefall er viktig er det å tenke over hvorledes det kan påvirke barnet i fremtiden.

    SvarSlett
  5. Dvs - Rachel har ikke skrevet innlegget, men har kommet med bakgrunnsstoff og har hatt webinar om det senere. beklager rotet.

    SvarSlett
  6. Utrolig viktig tema!
    Jeg har også en relativ beksvart humor, som kan le av det meste som utspiller seg i vårt liv, såvel som andres.. :) (mest vårt eget)
    MEN, vi har en regel iht hva vi legger ut på nett (sosiale medier) av vår lille håpefulle; Vi legger aldri ut bilder vi aldri ville lagt ut av oss selv, eller som kan bli flaue/ubehagelige å bli påmint om 10-15 år.
    Fantastisk fin blogg - som jeg lærer noe av HVER gang jeg klikker meg inn her! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg går ofte mange runder med meg selv angående hva jeg vil/ikke vil dele om barna. Det du nevner er en fin regel syns jeg!

      Takk!

      Slett
  7. Jeg synes heller ikke det er så stas å ta bilder pluss publisere bilder av barn som er triste eller trassige eller som gråter. Man blir jo kritisert for å bare vise glansbilder og det positive, men selvfølgelig er det runder her i huset også med krangling og skriking. Jeg vil jo få fram det også, men synes ikke det er så mye underholdning i barn som hyler.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja ikke sant...men ikke får man lov til å være FOR positiv heller, for da er man slitsom og hykler.
      Nei det er med en ekkel bismak at jeg ser de bildene av barn som tar seg til hodet og hyler ut i desperasjon. Man ler da som regel ikke av folk som gråter, enten de er barn eller ikke.

      Slett
  8. Nok et tankevekkende innlegg fra deg, Jona.
    Jeg skal innrømme at jeg innimellom har vondt for å la være å le av morsomme ting som ungene gjør, og det er ikke så populært alltid (har to på snart 6 år, og en på 7 mnd) hos de eldste.

    Men å legge det ut på internett ville jeg aldri gjort. Og du klarer å sette ord på den ugne følelsen jeg har hatt når jeg kommer over slike bilder som i bloggen du referer til. Jeg kan smile litt, til og med le litt, men så setter latteren seg litt i halsen. Fordi det er privat, det er ikke min plass å humre og le over dette lille barnet som tester ut sin påvirkningskraft på verden!

    Den t-skjorta som du forteller om har jeg aldri hørt om en gang, og jeg fikk virkelig grøsninger. Vi har en del fighter kan du si, med to tvillinger på snart 6 år. Men det ville ikke falle meg inn å tre på dem noe sånt? Helt grusomt! Ser for meg at noen hadde bundet fast meg og mannen under en heftig krangel?

    Takk for at du setter i gang tankene mine, og for en veldig fin blogg generelt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg forstår at det ofte kiler i lattermusklene altså. Og jeg nevner det jo selv i innlegget at det er ofte mannen og jeg tar en runde hvor vi både ler og uffer oss over diverse situasjoner som har oppstått med ungene ila dagen. Men vi prøver så godt vi kan å ikke skrattle dem oppi ansiktet når de gjør noe uventet, som det å begynne å hylegråte av skrekk for en flue.

      Ja den t-skjorta var så slem syns jeg! Ikke det at JEG har den perfekte løsningen på søskenkrangler, for tro meg -vi sliter! Men aldri om jeg ville funnet på noe sånt! Det er jo fullstendig nedverdigende.

      Takk for at du delte dine tanker B!

      Slett
  9. Tankevekkende og viktig tema. Jeg kjenner jeg blir opprørt og sint bare av å lese det du skriver, og jeg har ikke vært inne på siden du snakker om. Jeg synes denne "humoren" høres helt meningsløst ut, og over grensen for hva vi som voksne bør tillate oss.

    Når det er sagt så er det jo glidende overganger, og nettvett generelt er viktig når det kommer til eksponering av barn. Jeg hadde (og har fremdeles) mine tvil i forhold til hvor grensene går når det gjelder for eksempel blogging, og prøver å holde meg på den sikre siden når det gjelder hva jeg legger ut. Men det er klart at der har vi jo alle litt forskjellige grenser.

    Takk for bra innlegg! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja enig med deg i at det er vanskelig med de derre glidende overgangene. Og som du sier, så har alle forskjellige grenser. Men er enig med deg i at de nettsidene jeg nevnte er langt over streken og bør ikke aksepteres!

      Slett
  10. Veldig bra skrevet, godt innlegg.

    Veldig enig.

    SvarSlett
  11. Dette har jeg tenkt masse på i det siste! Før man blir mor, så tenker man gjerne ikke på dette som "mobbing". Men jeg kjenner egentlig bare mer og mer på å beskytte barnet mitt. Jeg blir mer privat ift henne på bloggen, og jeg er mye mer forsiktig med bilder på FB, IG osv.
    Det har hendt en gang at jeg la ut et trass/selvstendighets-bilde, og jeg kan gjerne småhumre litt av andre som legger ut ting. Men jeg spør meg selv alltid om dette er noe jeg ville likt å ha av meg selv på nett. Viktig tema du tar opp! Som du sier, det er ikke alt som må deles utenfor hjemmet :)

    SvarSlett
  12. Sloss mot barns opposisjon ja. Veldig interessant, og tragisk.

    Jesper Juul sier at når barna blir selvstendige blir voksne så trassige. Jeg tør ikke skrive det på min egen blogg, men her sier jeg det rett ut: Slemme-idiotvoksne!

    Takk for at du tar opp dette. VELDIG VIKTIG!

    SvarSlett
  13. Sloss mot barns opposisjon ja. Veldig interessant, og tragisk.

    Jesper Juul sier at når barna blir selvstendige blir voksne så trassige. Jeg tør ikke skrive det på min egen blogg, men her sier jeg det rett ut: Slemme-idiotvoksne!

    Takk for at du tar opp dette. VELDIG VIKTIG!

    SvarSlett
  14. Denne linken hører til min forrige kommentar. Litt langt, men er spot on på det du snakker om nedeover i innlegget

    http://ellensoase.wordpress.com/2012/04/24/trassalderen-er-nedlagt/

    SvarSlett
  15. Denne linken hører til min forrige kommentar!
    http://ellensoase.wordpress.com/2012/04/24/trassalderen-er-nedlagt/

    SvarSlett
  16. For et flott innlegg. Jeg har ikke vært inne på sidene du reffererer til, blir kvalm bare å tenke på sånne sider. Hvordan kan man komme på noe som kan "drite ut" barnet sitt på denne måten. Tenker som de andre her, vi foreldre har annsvar for å beskytte og støtte barna våres. T-shirten du snakker om har jeg sett, hadde jeg tredd no sånt på mine barn hadde det iallefall blitt krig. Nei fysj og fysj.

    Takk nok en gang for innlegg som får igang de små grå i topp etasjen...
    Hilsen renata

    SvarSlett
  17. Uff, nei det der er ikke bra. Jeg kan få vondt av A bare hun virker skjør, eller utilpass, det ville aldri falle meg inn å kringkaste det til noen. Det handler vel om å respektere små barn som et komplett menneske, som innehar både følelser og intellekt. Noen ganger blir jeg helt overveldet over oppgaven vi har foran oss, å gjøre A til ei trygg, glad og selvsikker jente.. :)

    SvarSlett
  18. jeg må si jeg synes det er deilig å lufte frustrasjonen over barnas tildeles urimelige adferd med venner og mann når barna ikke hører på (ALRDI når de er i nærheten).
    og synes det er litt slitsomt med sånne som deg som hele tiden skal fremsnakke barna sine, og ikke har et vondt ord å si. det er noe annet å legge ut bilder på nett, enn å kunne snakke med sine venner om det. det synes jeg slett ikke er uthenging.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det å lufte frustrasjon over barna *privat* (og av og til på en gjennomtenkt måte via bloggen) nevner jeg jo i innlegget at jeg gjør ofte. Synes det er en naturlig ting å gjøre. :)
      Helt enig med deg i at man ikke skal gjøre det når barna er i nærheten. De kan jo oppfatte det helt feil.

      Det var den massive latterliggjøringen av barn i sårbare situasjoner på nettet som jeg snakker om i dette innlegget. Og slikt er jeg veldig imot.

      Det at du syns "sånne som meg"? er slitsomme for at vi fremsnakker barna våre, det får bare være. Skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha noe vondt å si om dem.

      Slett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...