26. jul. 2013

56 Når lykken glipper


September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.




Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.





Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:


Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.




Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?




56 kommentarer:

  1. Jona! Du skriver så bra og så åpent! Er så glad eg kom over bloggen din for snart 5 mnd siden,du gir masse inspirasjon og tørr og skrive om de tinga man ikke snakker om hver dag! Og for det DIGGER jeg deg! Stå på, å som eg skreiv en gang før:fortsett i ekta JONA stil ;)

    SvarSlett
  2. Hmm... Denne fødselsdepressjonen hadde lenge en godt tak på meg. Jeg bor i USA og hele graviditeten, fødselen, og amming gikk egentlig helt ok. Sønnen min hadde kolikk og i tillegg hadde han og reflux. Denne kombinansjonen betydde at han var konstant sulten (for han gav seg så fort han hadde begynt på puppen) og skrek som regel mye om dagen og kvelden. Her i USA fyller man ut en spørreundersøkelse når man er på 6 uker kontroll etter fødselen. Ut fra svarene jeg gav var de litt bekymret for meg, men tenkte det kanskje bare var hjemlengsel (min hele familie er jo tross alt i Norge og dette var rett før jul). Siden jeg hadde en 3 ukers ferie planlagt til Norge uka etter bestemte vi (legen og jeg) oss for at vi skulle vente å se hvordan det gikk i Norge. Sønnen min var og til kontroll før vi dro til Norge og vi fikk samme beskjed der. Der skulle jeg ønske jeg hadde pusha litt til for medisiner. I løpet av 3 uker på julefeire til Norge gikk Lukas ned vekt og skrek dermed mer for han var konstant sulten (pluss at det gjorde vondt med masse gulping). Dette hadde jo selvfølgelig en domino effekt på meg og mine følelser.
    Da vi kom tilbake til USA ble det bestemt at både jeg og Lukas begynte på hver våre medisiner, samt at jeg begynte i samtale terapi. Der gikk jeg i de neste 7 mnd, før jeg følte jeg kunne klare dette alene. Jeg fortsatte med medikamenter til Lukas var drøye året og har ikke trengt de siden. Jeg føler jeg ble snytt av de første 12 ukene sammen med Lukas. Og er livredd for å gå igjennom de første 12 ukene igjen med en ny baby (når den tiden kommer).
    Lukas er nå 21 mnd og jeg har de siste 9 mnd klart meg uten medikamenter. Jeg sliter litt fortsatt enkelte dager, men they are few and far inbetween!
    Bottom line, fødselsdepressjoner er langt mer normalt enn det man tror. Jeg tror og at det blir mer akseptert jo mer man snakker om det. Jeg har alltid hatt instillingen at jeg skal snakke om det sånn at andre kan føle at de ikke er alene om det og at det er ingen skam å ha fødselsdepressjoner. Og, man kommer jeg gjennom det!
    Takk for at du har tatt opp et veldig viktig tema!
    Karoline

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Karoline,
      for en tøff reise du har hatt. Jeg er så imponert over deg som har kommet så langt! Jeg er helt enig med deg om at det er bare positivt å være åpen om problemet. Det var grunnen til at jeg skrev dette innlegget.
      Hjertelig takk for at du delte din historie!

      Slett
  3. Hei! Dette var utrolig sterkt å lese for en førstegangsgravid - fødselsdepresjon er noe av det jeg frykter mest. Takk for at du er åpen om et vanskelig tema!

    Jeg refererte forresten til innlegget du skrev om superkraften din på bloggen min i går - håper det er greit :-) Jeg kjente det første sparket fra mageboeren min i går og følte meg plutselig som en superhelt selv :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. Å så herlig med babyspark! Jeg savner den følelsen:)

      Ja selvfølgelig er det greit at du linker til meg -det er bare gøy:)

      Slett
  4. Så bra skrevet! Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg hadde det på akkurat samme måten.
    Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom ut av det. Det ble vel sakte men sikkert bedre. Lysglimtene kom oftere og dypet ble grunnere. Men jeg kan fortsatt føle dårlig samvittighet for at jeg ikke var tilstede for sønnen min hele det første året. Jeg har en tendens til å kose han ihjel for tiden. Helt til han dytter meg bort og ber om å få være litt i fred :-)

    Men du? Leser du ikke mail? Det må du gjøre ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det verste av alt er den dårlige samvittigheten!
      Godt å høre at du kom deg ut av det. Jeg syns norske leger
      bør bli enda bedre til å være obs på fødselsdepresjoner,
      for ofte så går det ikke opp for kvinnen selv før det er
      "for sent" og de har kommet såpass langt ut på dypet at det
      blir fryktelig vanskelig å komme seg tilbake alene.

      Jo jeg leser mail! hehe, den hadde bare havnet på ville veier;)

      Slett
  5. Kjære Jona, dette var tøff lesing, men likevel så nært. Jeg vet det er mange som sliter med dette og da er det godt å se noen som også har vært der og kommet ut på andre siden. Jeg har ikke vært helt der du var, men på vei ned. Datteren vår er snart 4 år. Fødselen gikk ganske greit, men etterpå fikk jeg ikke til amminga, jeg var sydd fra ende til ende (og stingene gikk opp osv) og det eneste jeg klarte å tenke på var å få sove. De første 4 døgnene sov jeg bare 20 min til sammen. Da vi kom hjem var jeg så uendelig trøtt og hver gang jeg sto opp for å pumpe meg var alt jeg klarte å tenke på "please la meg få gå og legge meg igjen". Kjæresten min måtte ta seg av babyen for jeg orka ikke. Jeg måtte jo ha henne innimellom, men det hendte feks at jeg satt og gråt selv om hun sov fordi jeg var så redd for at hun skulle våkne sånn at jeg måtte ta vare på henne, for jeg følte jeg ikke klarte det, at det bare var pappaen som fiksa det. Amminga gikk overhodet ikke og vi mata med kopp og jeg pumpa og pumpa. Heldigvis kom det et lite vendepunkt da vi til slutt ga opp koppmatinga og jeg kunne mate henne med flaske. Da kom endelig den kosen jeg hadde venta på. Ved 3 mnd begynte hun å sove rundt og jeg fikk endelig søvnen min tilbake.

    To år senere kom lillebror og denne gangen var jeg mer forberedt. Amminga gikk heldigvis som en drøm og selv om han ikke sov mer enn 4 timer sammenhengende de første 8 månedene så har jeg utvikla et mye nærere forhold til ham. Dette er også noen vonde følelser jeg har slitt med, at jeg føler jeg er mer glad i lillebror enn i storesøster. Det er absolutt heller ingen god følelse, men noe jeg jobber med. Det kommer nok av den første tilknytningstida som jeg føler jeg mista med henne.

    Nå er vi gravide igjen og jeg er spent på nr 3, men også veldig glad jeg har erfaringen bak meg og føler meg mye tryggere på meg selv som mamma :)

    Hilsen Guri

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Guri. Tusen takk for at du deler! Det er noe av det beste ved bloggingen syns seg -å få innblikk i andre mødres liv og historier!

      Ja jeg pleier å si at førstemann er forsøkskaninen. Og det er jo på en måte litt sannhet i det. Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen av å ha dårlig samvittighet pga sterkere bånd til andremann. Men heldigvis så går det an å "ta det igjen" på et vis. Jeg har ikke dårlig samvittighet lenger, og det har gjort den store forskjellen for forholdet til førstemann. Nå føles det forholdet sterkt og godt, om enn litt annerledes enn med nr2. Men det er jo helt naturlig. De er jo forskjellige personer og det er umulig å ha 100% samme forhold til to mennesker tror jeg.

      Med Lillebror føler jeg meg veldig trygg, og det er utrolig deilig å ha litt erfaring på baken;) Gled deg! :)

      Slett
  6. Godt innlegg Jona. Det du skriver om er veldig kjent. var der selv med nummer to. Hodet ville rett og slett ikke fungere, jeg forsto ikke lengre ironi og i det hele tatt var alt svart. Det som fikk meg opp var nettopp at jeg søkte hjelp. Først snakket jeg med helsesøster, så fastlegen. Så gjorde jeg vel det viktisgste og det var å fortelle Henning hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Vi tok en del grep, han var mer hjemme, inne, vi dro på hyttetur. Da jeg fikk time hos psykolog kunne han egentlig bare fortelle meg at vi skulle fortsette som vi gjorde og sakte gikk det over. med nummer tre var jeg godt forberedt og sykemeldte meg på dagen jeg kjente symptomer på det samme midt i svangerskaper. Det hjalp! Barseltiden var en helt annen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du klarte å finne en vei ut som fungerte for deg. Det er godt å lese slike historier. Forhåpentligvis gir det håp til dem som sliter akkurat nå. <3
      Takk for at du deler. Det betyr mye for meg.

      Slett
  7. Du skriver så godt og åpent om et viktig og vanskelig emne. Jeg har selv ikke opplevd en skikkelig fødselsdepresjon, men hadde mange glimt av vanskelige følelser de første 6 månedene med sønnen min: redsel for å ikke strekke til følelsesmessig, at jeg var for egoistisk og tenkte mer på meg selv enn ham, at jeg kanskje ikke passet til å være mor, at jeg tok for lett på ting, osv. Samtidig som jeg kjente på disse følelsene har en fornuftig stemme i meg fortalt meg at "slik kjenner vi nok alle fra tid til annen" - og det tror jeg på. Alle tviler på seg selv i større og mindre grad, men det er jo ikke dette som er fødselsdepresjon, det forstår jeg. Jeg synes uansett at det er viktig at flere er åpne både om fødselsdepresjoner og andre "skumle" følelser som melder seg når man blir forelder, derfor ville jeg nevne dette. Og derfor vil jeg også takke deg for at du deler og gir råd, bloggen din er virkelig en favoritt!

    (Og så må jeg bare innrømme at når jeg nå skal signere dette innlegget, så skjønner jeg ikke helt det der "velg profil"-greiene. For lite teknisk innsikt antakeligvis. Velger anonym for letthets skyld og signerer med navnet mitt.)

    Hilsen Hanne

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hanne!
      Ja jeg tror også at alle foreldre i større eller mindre grad må igjennom de vanskelige følelsene når de får barn. Det er jo en omveltning uten like å plutselig ha ansvar for et annet menneske sitt liv. Det er klart at man blir usikker og ikke minst veldig sårbar. Ja, jeg tror vi alle har godt av å være åpne om de vanskelige tingene. Det skal være rom for både feiring av de små og store herlige sidene av foreldrelivet, og likeså med de vonde opplevelsene og følelsene.


      Angående signering: Du kan velge "Navn/Nettadresse" knappen, og bare signere med navn og la nettadresse stå åpent. Da kommer navnet opp over kommentaren din. :)

      Slett
  8. *fine, fine jona; så åpent og ærlig skrevet! fødselsdepresjon og babyblues er svært utbredt, men det er desverre ikke så mange som snakker om det. selv var jeg også svært langt nede etter at jonathan ble født, og det tok lang tid før jeg klarte å føle lykke over den lille babyen min. jeg skrev om det på bloggen min for et par år siden: http://jegerjonathan.blogspot.no/2010/11/babyblues.html, om du har lyst til å lese det.
    takk for at du nok en gang er så ærlig - du er herlig;)

    klem v*

    SvarSlett
    Svar
    1. Næmmen hei Vigdis!
      Tusen hjertelig takk for fine ord.
      Nei det innlegget hadde jeg ikke lest. TAKK.
      Det var et nydelig innlegg om et så vanskelig tema. Du er tøff!
      Stor klem tilbake!

      Slett
  9. Jeg følger ikke så mange mamma-blogger, men noen. Det er så godt med din blogg, for du viser nyansene, og at alt ikke er like enkelt. Om noen tenker jeg av og til: kom igjen da! Innrøm at absolutt ALT ikke er perfekt liksom. Det var modig av deg å skrive dette, det er nesten litt tabu å ha det mindre enn fantastisk nå om dagen. Jeg opplevde ikke fødselsdepresjon, men jeg var obs på det, siden jeg vet mamma hadde det med meg. Helsesøster snakket litt om det når hun kom på hjemmebesøk, hvor hun også sa til samboeren min at han måtte holde øynene åpne om jeg ikke skulle se problemet selv. Takk for at du deler, jeg tror mange satte STOR pris på dette innlegget..!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det hørtes ut som du hadde en veldig flink helsesøster!
      Tusen takk kjære G.

      Slett
  10. Hatten til deg, Jona,du er sterk! Det er så flott at du skriver så åpent om et tema mange vegrer seg for å i det hele tatt nevne,for det å bli mamma skal jo være så herlig at de som ikke opplever denne herligheten lett kan føle seg som mislykka. Har selv slitt med depresjon i åresvis tidligere og frykter veldig et tilbakefall når den tid kommer. Takk for at du skriver som du gjør og gir så mye styrke og håp til oss andre <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Gina. Det kan være en fordel å være obs på dette når man har slitt med depresjoner før, tenker jeg. Sikkert veldig lurt å ta det opp med jordmor og lege i svangerskapet. :)

      Slett
    2. Du tror det er lurt å nevne det altså? Har vært usikker på det selv, for ville ikke at det skal bli noe man på en måte "ser etter" i store og små ting som tas opp og i det jeg måtte spørre om...

      Slett
  11. Kjære Jona, et sterkt og viktig innlegg dette! Modig og flott gjort av deg å dele, det vil helt sikkert kunne hjelpe noen til å søke hjelp i tide, kanskje være obs i forkant, og ikke minst vil det gjøre dette temaet mer kjent og mindre tabubelagt å snakke om!!! Har ikke selv opplevd fødselsdepresjon, men vært vitne til det på nært hold og det var veldig vondt. Hun det gjaldt endte med å sterilisere seg etter førstemann, til tross for at hun i utgangspunktet hadde ønsket seg mange barn. Hun turte ikke ta sjansen på å havne i samme situasjon igjen. Det fikk øynene mine opp for hvor alvorlig dette er.

    Som noen andre over her sa så er det så godt å lese bloggen din fordi den framstår som så nyansert og dermed ekte, som livet selv :-) Du skriver både om det fantastiske og det vanskelige ved morsrollen og familielivet, men du unngår både å idyllisere og svartmale. Det er en stor kunst! Du er både en supermamma og en superblogger! God helg til deg og klem fra krristinb :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å kjære vene det var leit å høre om hun du nevner. Det hørtes ikke bra ut:/

      Tusen hjertelig takk for utrolig fine ord Kristin. Setter stor pris på det!

      Slett
  12. Flott og ærlig skrevet.
    Det er vel ikke alltid lett å dele svært personlig historier om seg selv,
    men man er som regel aldri alene om å føle det man føle.
    Jeg slapp heldigvis unna fødselsdepresjoner, men de kan jo like gjerne dukke opp på andre eller tredjemann. Man vet aldri. Så det er fint med noen som deler sine erfaringer.

    Dårlig samvittighet er derimot noe alle mammaer (og pappaer) kjenner på en gang i blant dessverre! Det kan nok stamme fra de gangene vi burde ha dårlig samvittighet, de gangene vi bare er usikre på oss selv uten grunn, OG "mammapolitiet" (som har blitt diskutert litt rundtomkring i bloggatmosfæren) må vel også ta litt skylden?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja dårlig samvittighet er nok bare noe man må regne med som forelder -til en viss grad. Min samvittighet led noe veldig pga depresjonen. Såpass at jeg hadde dårlig samvittighet for selv de små tingene som ikke på noen måte var så ille for datteren min som jeg trodde. Jeg følte aldri at jeg dugde til noe som helst i mammarollen, og slik skal det ikke være.

      Spørsmålet om hvorvidt bloggere er ansvarlige for andre mødres dårlige samvittighet er et jeg har vært litt innom før i innlegget "Gir jeg deg dårlig samvittighet". Jeg syns det er et interessant spørsmål. For det er klart at man blir påvirket av det man leser, og enkelte som uttaler seg på nettet om foreldrelivet burde kanskje roe seg litt på å dømme andre så hardt.
      Men så tenker jeg på den andre siden: er det ikke opp til oss selv til syvende og sist å ta vare på oss selv og ta ansvar for våre egne følelser? :)

      Slett
    2. Jeg mente ikke at mammaabloggere er en del av "mammapolitiet".
      Jeg tenkte mer på folk man møter i hverdagen, i barnehagen, skolen osv.Som kommer med små spørsmål og kommentarer, som kan gjøre en usikker på egen barneoppdragelse. "åja, ungen din er våken kl 21?? Får hun virkelig spise godis på en onsdag?" Jeg tillegger i alle fall ikke de mammabloggerne jeg leser, noe ansvar på slik måte. Jeg plukker med meg det jeg synes er lærerikt, det det finnes det mye av. Eller jeg simpelten bare koser meg med tekster, hender til og med jeg får meg en latter i gjenkjennelse. Mente bare at "mammapolitiet" fenomenet er blitt diskutert av noen bloggere, ikke at de ER det.
      Når det gjelder meg selv, så er jeg rett og slett bare en bloggnyter jeg :)

      Slett
  13. Hei Jona! Fint innlegg og viktig tema, som det sitter langt inne å snakke åpent om. Selv ble jeg plukket opp av helsestasjonen, som var med i et forsøksprogram for å "finne" symptomer på fødselsdepresjon så tidlig som mulig. Jeg avtalte etter litt om og men at jeg skulle søke hjelp via tilbudene kommunen hadde, og helsesøster ringte meg faktisk opp for å sjekke at jeg hadde gjort som avtalt. Jeg er så glad for dette i dag, det bidro kanskje til at jeg ikke havnet så langt nede som du var. Det siste jeg hørte var forresten at forsøksprogrammet skal innføres permanent, og det håper jeg virkelig stemmer - og at de innfører noe tilsvarende i hele landet!

    SvarSlett
    Svar
    1. For et fint forsøksprogram! Akkurat sånne prosjekter trenger vi mer av!

      Slett
  14. Tusen takk for dette innlegget! Jeg er midt oppi det nå og det hjelper at andre er åpne, jeg kjenner meg igjen i det meste av det du skriver. Det gir meg håp om at ting blir bedre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sender deg varme strømmer og det er bare å sende meg en mail hvis du vil få ut litt tanker! <3 Utrolig godt å høre at du føler på håpet! Du er på riktig vei!

      Slett
  15. Et godt, sterkt og viktig innlegg. Jeg hadde hørt om fødselsdepresjon hele livet da ei tante av meg fikk det på 1950-tallet. Så jeg var det nok obs på muligheten
    Jeg har hatt 3 fine svangerskap, første fødsel/barseltid gikk greit med litt ammeproblemer. Andre fødsel/barseltid ble kjempefin til tross for en liten brystbetennelse, fikk "rettet opp alle feila" fra første gang. Og så gledet meg/vi oss til den tredje gangen. Men sånn ble det ikke helt.

    Fødselen skjedde i påskeuka og oppholdet på sykehuset ble merket av at det at var ferievaktliste. I tillegg fikk jeg en magereaksjon pga C-vitamin og jerntablett. Kom så hjem til GRÅ vær og 20 cm våt snø, dagen før fødsel hadde det vært sol og skikkelig påskevær. Andre dag hjemme fikk jeg en tlf fra en som ikke var fornøgd vedr noe. Etter den tlf går jeg på badet, tar av meg og ser at brystbetennelsen komme. Etter det kommer 3 uker som er borte. Jeg får kontroll på brystbetennelsen, men drar på meg en senelåsning i overarmen slik at jeg ikke greier å bære/amme ordentlig.
    Jeg kommer meg til fastlegen og får en prat, fortrinnsvis om armen samt hodet. Samtidig snur været, vi får sol og sterk vårvarme. Det går fra strømpebukse under til shorts på 3 dager.
    I ettertida skjønte og så jeg at det var en depresjon, og det er det totale væromslaget som åpnet øynene mine igjen. Videre barseltid gikk bra.
    Og vi er fortsatt vi, og har 3 flotte ungdommer i dag.

    Det er første gang jeg har satt ord skriftlig på det som hendte da. Og det er de endringer i været som er mitt bilde på situasjon. Det lyse vårværet jeg dro fra og kom hjem til grått, nitrist.

    Takk til deg Jona som skriver så godt om livet som småbarnsmor, både de rosarøde og mørkegrå sidene.
    Kari M

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Kari, for at du deler. Det er så viktig at ikke dette temaet blir hysjet ned. Ingen skal behøve å skamme seg for at de har det tøft etter fødselen.

      Slett
  16. Hei! Jeg synes det er veldig tøft av deg å skrive dette. Man hører alltid gla'historiene rundt det å få barn, men aldri om problemer som kan følge med. Jeg er bare 20 og ikke etablert i det hele tatt, men en dag vil jeg kanskje ha barn. Da tenker jeg at dette er en ting som er veldig greit å være klar over at kan ramme selv om man føler seg forberedt og barnet er ønsket. Jeg føler jeg lærer så mye av å lese din blogg og håper du fortsetter lenge! Takk!

    SvarSlett
  17. Flott skrevet. Det er viktig at vi tørr å prate om alt som ikke er rosenrødt. Følte meg veldig alene da jeg slet med tilstoppninger, sårhet, brystbetennelse og jernmangel de første 6 ukene til dattra vår. JEG VAR IKKE MOR. Jeg lå store deler av tiden med høy feber og greide såvidt ta hånd om meg selv. Jeg var konstant trett og sliten. Holdte på å svime av støtt. Det var tøffe uker. Alt jeg hadde sett for meg, alt jeg hadde "planlagt" raste sammen. Jeg fullammet på ene brystet og pumpet på det andre hver andre-tredje time, hele døgnet. Det ble svært lite søvn og dette gjore det ennå mørkere. Jeg gråt ved hver amming på grunn av smerter. Jeg gråt ellers også, på grunn av hvordan alt var blitt. Jeg gråt på grunn av at jeg ikke kunne ta meg av min egen datter. Løsningen for meg ble at jeg endelig ble kvitt brystbetennelsen. Jeg ble feberfri, sårene grodde, jeg slapp å pumpe brystet, kunne amme på begge sidene. Jeg hadde nå overskudd til å finne glede i alle de små tingene. Man kan si at tåken lettet. Tror jeg greide å snu FØR depresjonen fikk slått rot. Jeg sliter ennå med at jeg mistet så mye av Sigrid`s første uker. Jeg er sint og skuffet. Men jeg velger å ikke "kaste bort" flere dager på å være sint og lei. Jeg innser at vi må ta de problemene vi får. Kanskje er vi kommet sterkere ut av det?!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er så vondt når man har gledet seg sånn til å ha en koselig barseltid med det lille, ferske mennesket, og så blir ting bare helt motsatt!
      Så bra at du fant veien tilbake før depresjonen tok ordentlig kvelertak på deg. Det greide desverre ikke jeg, og derfor ble det en lang vei tilbake.
      Ja jeg tror også at det alltid er lurt å ta grep og innrømme problemet så fort en klarer, selv om det ofte ikke er bare bare.
      Takk for at du delte dette Anne Lise.

      Slett
  18. TAKK for at du tar opp dette temaet! Jeg fødte ei jente for 6 uker siden og er langt nede i dette sorte hullet.. Jeg gråter og gråter og enkelte ganger er det så ille at det kjennes ut som om jeg skal besvime eller ikke får puste.. Jeg hadde gruet meg veldig til fødselen,men den gikk i grunn greit. Det var da jeg ikke fikk til ammingen og utallige pleiere skulle vise og ta meg på puppene at det hele raknet for meg. Det var helt forferdelig. Tanken på å ikke kunne mate sitt eget barn,det å ikke ha sovet ordentlig på nesten en uke og den voldsomme opplevelsen som en fødsel er ble rett og slett litt mye.. Jeg fikk ikke gått igjennom fødselen med noen før jeg dro fra sykehuset,så jeg føler jeg ikke klarer å komme meg videre fra det.. Jeg husker ikke så mye men har en konstant uro. Jeg som sa til alle at jeg skulle ha tidenes sommer. Være på stranda,bake cupcakes,ha skinnende rent hus og middagen på bordet når mannen kom hjem fra jobb... Men her sitter jeg og griner,eller jeg går ustoppelig rundt i gatene med barnevogna.må finne på noe for å få dagene til å gå. DET VAR JO IKKE SÅNN DET SKULLE BLI!!!! Jeg har fått verdens vakreste lille datter,og hun er snill som dagen er lang,så hvorfor sitter jeg bare her og griner???? Det er godt å vite at det er andre som har vært der jeg er nå,og at det faktisk går over.. Jeg har fått ordnet meg en samtale time på sykehuset om to uker,men har ingen ide om hva jeg skal si da..

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære, vakre du! Så vondt å høre at du har det så vanskelig. Så bra at du har fått samtale på sykehuset. Da kan du kanskje prøve å snakke om fødselen for å få bearbeidet de følelsene litt? Det har tatt lang tid og mange samtaler før jeg kom over min første fødsel, som ble alt annet enn hva jeg hadde håpet på. Det kan være til god hjelp å ta kontakt med jordmoren du gikk til og be om en samtale med henne også.
      Ang sykehus-samtalen: Du kan jo begynne med å fortelle akkurat det du beskriver her. Syns du gir et tydelig bilde av hvordan du har det, og de bør ta deg på alvor. Det skal ikke være slik at du må gå alene og bære på dette! Ikke gi opp. Hver dag og hvert bittelille fremskritt teller! Selv om det ofte ikke føles slik, så er du den beste mammaen i verden for din lille datter <3

      Slett
    2. Kjære deg (anonym)! Jeg kjente at jeg trengte å svare deg, du rørte noe i hjertet mitt. Først og fremst så må jeg si at innlegget til Jona var så flott og ekte! Selv har jeg barn på 5 og 8 år og er definitivt ikke midt i en fødselsdepresjon. Når jeg fikk nr 2 grått jeg ustanselig og følte på håpløsheten som beskrives i innlegget til anonym. Istedefor å få hjelp eller snakke med noen så rettet jeg meg opp og inntok super-woman stilen som jeg er kjent for.....hun som fikser alt og hjelper alle og får til alt.... Det gikk det. Jobb, to barn, trener i idrettslaget, alt ansvar hjemme og mann med eget firma som suste rundt. Det gikk en stund så kollapset jeg totalt. Nå har jeg vært syk i 1,5 år og har vært gjennom store nedturer, ligget i fosterstilling i ukesvis, mistet kontrollen over meg selv. Super-woman masken er kastet, jeg har vippet på kanten av stupet, men har fått hjelp til å gå inn fra stupet og rusler rolig videre på noe som foreløpig er en humpete, smal sti, men jeg håper og tror det om en stund blir en stor, vid vei som jeg kan løpe og slå hjul bortover på! Jeg får profesjonell hjelp, men har i et åpent brev til mine venninner forklart hva som har skjult seg bak masken og hvor jeg er for øyeblikket. Nå er det de som tar vare på meg og bærer meg frem. Samvittigheten over alt tid jeg mister med barna er min verste fiende, men vi jobber sammen og glimtene av overskudd deler jeg ut til dem. Men kjære, søte, anonyme jente, ta tak i dette nå, ikke sitt om 5 år og ha det vondt. Prat om det, få hjelp, du skal ikke gråte og ha det vondt nå, du skal glede deg over dagene. Ett av de viktigste rådene jeg har fått er å tømme hodet for alt man skulle ha gjort. Du skal ikke gjøre annet enn å være mor akkurat nå. Cupcakes kan noen andre bake til deg - det er du som skal belønnes for å ha fått til din største bragd her i livet, og middag kan man lage sammen, og stranden kan man være på neste sommer. Ikke fyll hodet med tanker som stjeler energi. Fokuser på deg selv og har du det bra har barnet ditt det bra. Jeg sender deg varme tanker og selv om jeg ikke vet hvem du er så skal jeg heie på deg og alle andre som gråter seg gjennom de sårbare første ukene og månedene! Hjertelig hilsen fru Mørk

      Slett
    3. For en nydelig og sterk kommentar fru Mørk! Håper virkelig hun ser dette svaret! Kan jeg legge det ut på facebooken til bloggen ? (i håp om at hun ser den!)

      Slett
    4. Ja, gjør det!

      Slett
    5. Først nå så jeg svaret :)
      Tusen tusen takk for flotte ord begge to. Jeg er i gang med ny fastlege,samtaler på sykehuset og med helsesøster,så jeg har i allefall tatt tak i ting. Det er fortsatt en lang vei å gå,men den blir lettere om man har ei hand å holde i ,ikke sant? Helsesøster sa det samme som dere:er mamma lykkelig så har baby det bra. Skulle ønske man fikk mer informasjon og at det ble snakket mer om tema som dette. Jeg ble virkelig tatt på senga,hadde ingen ide om at man kunne ende opp sånn her liksom... Leste et sted at det kunne vare i 6måneder til ett år.... Så lenge orker jeg ikke å være i dette helvetet,så jeg håper at jeg er på glid til å få litt orden på ting nå.. Stor klem til dere :)

      Slett
    6. Fantastisk! Nå ble jeg glad og veldig stolt av oss mammaer! Og så utrolig tøff du er som har tatt tak i problemet så raskt. Jeg har tenkt mye på deg etter dette innlegget og håpet veldig på å høre fra deg igjen. Takk for at du er innom igjen med oppdatering. Det høres kjempebra ut det du har begynt på og jeg tviler på at du må slite med dette i et helt år slik som jeg gjorde, for du har jo allerede tatt mange små skritt i riktig retning. Bare husk at det kommer tilbakeslag innimellom, men det betyr ikke at du rykker tilbake til start. Jeg har en veldig god følelse altså. -Varme tanker din vei!

      Slett
  19. Et viktig innlegg og ganske modig gjort av deg å skrive dette!
    Jeg er sikker på at det når ut til noen som trenger det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Lammelåret! Jeg måtte kvinne meg opp lenge-lenge før jeg la ut dette innlegget. Men når jeg har mulighet til å gi håp og trøst til andre som er der jeg var, så er det veldig verdt det.

      Slett
    2. Det er det aller beste ved å blogge: Å kunne gjøre noe som kjennes viktig. Du har min støtte.

      Slett
  20. Fantastisk skrevet av deg, vennen. Du er utrolig tøff som tør dele det man "ikke" skal føle.

    SvarSlett
  21. Så bra at flere skriver om dette!!!

    Jeg var så forberedt på at å bli mamma skulle vær en tøff jobb. Jeg var av de som var så "negativt" innstilt at det kunne jo bare bli bra. Jeg var forberedt på tøff fødsel (som jeg fikk), at jeg, som ikke er et veldig "følelsesmenneske", skulle måtte vente litt på morsfølelsen (den kom vel etter en to tre mnd) og at amming kunne by på problemer. Jeg var derimot ikke forberedt på alle hormonene som gjorde meg til et så intenst følelsesmenneske at jeg på toppen av å skulle takle å ha en liten skrikemann i huset måtte forholde meg til å konstant føle uro og ble helt avhengig av mannen. Så fulgte fire måneder med utallige brystbetennelser, tilstoppede melkekanaler og febernetter. Tror jeg gråt nok for resten av året de månedene. Jeg hadde lyst til å kaste ungen i veggen, når det stod på som værst. Heldigvis klarte jeg oppi alt å knytte dette til konkrete ting. Jeg gråt pga brystbetennelse og at jeg allikevel ikke ga opp å amme var min måte å ta vare på lillemann. Jeg var ærlig med alle som spurte om hvordan det var, og sa at det er utrolig slitsomt, men av og til også veldig fint. Jegt har fått veldig mange tilbakemeldinger på at "endelig er det en som forteller hvordan det faktisk er"! Jeg har ikke lagt ut til alle om hvor ille jeg faktisk opplevde det, men sier at det er veldig slitsomt, men også veldig fint. Så nevner jeg det for alle mine venninner som skal ha barn, at hvis ting ikke går som planlagt kan de gjerne snakke med meg. Det er ikke bare dem som tror at det å få barn blir det enkleste og flotteste i verden som opplever å få det tøft. det skjer også med oss som trodde vi hadde et veldig realistisk bilde av det å få unger.

    Igjen, utrolig fint at du deler. Det hjelper for oss som har kommet gjennom også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk kjære deg!
      Det er jo som regel alltid et sjokk når man får barn første gangen.
      Kanskje andre og tredje gangen også, men man vet i det minste bittelitt mer hva man går til. Jeg forventet heller ikke en rosenrød tilværelse, og jeg var veldig klar over at f.eks brystbetennelse var noe som veldig mange opplever og sliter enormt med. Likevel, så ble det som du sier, utrolig vanskelig å takle med alle hormonene som bruset i blodet.

      Takk for at du deler dine opplevelser rundt dette. Det hjelper nok utrolig mye for dem som sliter, å lese alle historiene som dere tøffe mammaer forteller her!


      Slett
  22. Dette innlegget og alle kommentarene var veldig godt å lese.
    Datteren vår er prematur og vi tilbragte de første 16 dagene på sykehuset. Vi fikk ingen alene tid, amming var bare stress og vi hadde ikke råd til å bo på sykehushotellet begge to.
    Dette førte til at jeg på få timer gikk fra å være gravid og ha masse tid igjen til å bli lei gikk til å være mamma uten noen baby.
    Jeg gikk rundt i min egen boble lenge. Mannen jobbet, jeg fikk ikke gjøre noe for babyen min og alle rundt meg var så ille lykkelige. Jeg sluttet å spise for jeg orket ikke være i hotellresturanten for der var det ikke annet en stolte mammaer som trillet rundt på de fantastiske barna sine.
    Da vi endelig fikk reise hjem hadde jeg ikke vært alene med datteren i et eneste minutt noe som førte til at jeg var livredd for å holde henne, og sikker på at alt jeg gjorde kunne noen andre gjøre bedre.

    Etter 3 dager hjemme uten søvn og masse angst ble vi lagt inn på sykehuset igjen med et barn som var umulig å vekke. De konkluderte med at alt stresset gjorde at jeg mistet alt av melk og vi måtte over på mme. Aldri har jeg følt meg så mislykket. Ikke klarte jeg å holde henne inne lenge nok, ikke klarte jeg å amme. Alt ble bare feil og jeg sank ned i et sort hull..

    4 måneder tok det. Mange tårer og en babytid jeg aldri får tilbake.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du delte dette med oss!
      Jeg må bare si at dette gjorde vondt i hjertet å lese. For en tøff start dere har hatt!
      Og så må jeg bare kommentere på at dere må betale for å bo begge to på sykehuset -for noe dritt! Datteren deres er jo prematur! Begriper ikke at ikke det blir lagt til rette for at familien kan være sammen når de trenger det mest! Nei det var dårlig altså. Det er forferdelig leit og frustrerende å høre at de som virkelig har behov for det, ikke får den oppfølginga de trenger. Helsevesenet bør forstå at det ikke alltid er like lett for ferske foreldre å kjempe med nebb og klør for å få det de har rett på.

      Det er godt å høre at du har det bedre nå. Jeg forstår innmari godt at du er lei for at de første månedene gikk "tapt" på en måte.
      Men det som skjedde er ikke en refleksjon av deg som mor. Du er mer enn bra nok, kjære deg, og jeg heier på deg!
      Stor klem!

      Slett
  23. Godt og vondt å lese historien din. Vodt å høre at du har hatt det sånn og godt å kjenne seg igjen i noen av tankene og følelsene. De første dagene på sykehuset lurte jeg på hva i all verden vi hadde gjort når vi valgte å sette et barn til verden og om jeg ikke bare kunne levere han bort, og gråt meg i søvn over å kunne tenke sånne tanker. Da vi kom hjem kom også feberen og første brystbetennelse. Anibiotikaen tok ikke alt og etter 14 dager med behandling var jeg fortsatt ikke bra. Ny runde med feber slo inn og jeg fikk en ny type antibiotika. Der er jeg nå. Feberen har heldigvis gitt seg, men smertene og rødheten er fortsatt like ille. Jeg er livredd for at dette ikke skal gå over og at det skal gi blodforgiftning på sikt. Hva gjorde at du kom helt til det punktet og hvor lenge gikk du med brystbetennelsen?

    Takk for en herlig åpenhjertlig blogg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Trine!
      Da jeg kom hjem etter at feberen var borte, så hvilte jeg meg og fokuserte kun på å spise, drikke, pumpe, amme og holde brystene så myke som mulig. Ingen turer på kjøpesenteret eller skogstur. En er tross alt syk.
      Jeg pumpet etter hver amming, og det tok ca 6 uker (fra fødsel) til jeg følte at jeg hadde 100%kontroll på de forbaskede puppene, og betennelsen var helt borte. I ettertid kjente jeg tendenser til begynnende betennelse, og da pumpet jeg som en galning igjen før det fikk bygget seg opp til noe værre.
      Det var en lang vei, men herregud så lettet jeg var da det var over! Ammet henne i et halvt år til, og det er jeg glad for. Det er desverre mange som må gi opp kampen, for det er så forbannet tøft og slitsomt at det ikke lønner seg å stresse mer.

      Mitt beste tips er å fokusere utelukkende på deg og babyen nå. Ikke ta på deg noen andre oppgaver, og ta i mot hjelp! Hold brystene myke og ikke hør på dem som mener at pumping vil gjøre problemet verre. Det har jeg aldri opplevd, og ammehjelpen støtter meg der. Det er bedre å holde brystet mykt og unngå spreng mens bakteriene er der. Så kan man trappe langsomt ned på pumpingen når betennelsen er borte.
      Og sist men ikke minst: ta kontakt med legen/legevakta med en gang, hvis du skulle få feber til tross for tablettkuren.

      Sender masse varme tanker og styrke din vei! <3

      Slett
  24. Modig skrevet av deg! Kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha fødselsdepresjon over så lang tid som det du beskriver. Jeg var selv borti fødselsdepresjon med førstemann, det ble rett og slett et stort sjokk å få hele ansvaret med et lite barn opp i hendene, ingen kunne forberedt meg på hvordan det ville føles. Og så hadde jeg i tillegg mye problemer med ammingen den første tiden, noe jeg også hadde tenkt på forhånd at kom til å "gå av seg selv". Så feil kan man ta... Det gikk heldigvis over med litt tid og mye støtte fra familien, jeg valgte å være ganske åpen i forhold til hvordan jeg hadde det, hvertfall med mine nærmeste. Jeg klarte ikke å legge lokk på det og late som om alt var ok, og det er jeg veldig glad for at jeg ikke gjorde også. Familie kan være ganske fint å ha :-)

    Var redd for å få lignende opplevelse med andremann, men følte på meg at det kom til å gå bedre, siden jeg nå rett og slett var forberedt og visste hva som kom etter fødselen. Og selv om siste tiden før fødselen ble veldig vanskelig, da jeg fikk låsning i nakken av stress og hormoner (!... av alle ting...), så ble tiden etterpå så uendelig fin. Jeg hadde barseltårene, for all del. Men med andremann kom morslykken umiddelbart, jeg følte bare en utrolig lykke med èn gang jeg fikk sønnen min opp til meg etter fødselen :-)

    SvarSlett
  25. Jona, det er så bra at du skriver dette. Har fulgt bloggen din noen måneder nå, og -redd for at dette blir misforstått, men-jeg hadde aldri trodd at du har gått gjennom en fødselsdepresjon. Du virker så tøff og trygg og glad for å være mor. Det gjør også at det er utrolig godt å få en sånn historie fra deg-det gir håp. Ungen min er nå over ett år, og fødselsdepresjonen har enda ikke sluppet taket helt. (I likhet med deg flyttet jeg fra nettverket mitt mens jeg var gravid, og hadde en traumatisk fødsel.) Men det går mye, mye bedre, kan ikke sammenlignes med den verste tida, og det er svært sjelden jeg er nede i det mørkeste. Og jeg kjenner ofte på gleden over å ha en så herlig unge
    å dele livet med! En stund trodde jeg aldri jeg skulle få sånne tanker...

    Takk for at du orket å skrive dette innlegget!
    Klem

    Det tyngste synes jeg ofte er bekymringen (eller angsten) over at ungen min skal lide pga mitt tungsinn. Foreløpig er han jo verdens blideste, så det er kanskje ikke så sannsynlig.... men det blir sånne onde spiraler, slik at bekymringen over hva mørket kan påføre andre gjør at det tar lenger tid å komme ut av det, og da blir jo bekymringen større, osv. Men å bli




    SvarSlett
    Svar
    1. Du, vet du hva? Tanken slo meg faktisk at det kunne jo være noen som kom til å lure litt. Har HUN hatt depresjon liksom? Og jeg skjønner hvis noen stusser litt. Jeg har jo ikke nevnt det før, for det er vanskelig å snakke om. Men jeg er glad for at jeg endelig kvinnet meg opp og fortalte min historie, for jeg ser jo nå hvor mange som får trøst og håp igjennom den, og det føles helt utrolig godt! Og det at leserne deler sine historier syns jeg er så tøft gjort! All ære til deg og resten av dere!

      Ang angsten for at barnet skal lide: jeg forstår deg så godt! Jeg slet lenge med den onde sirkelen der:
      Depresjon-angst for at det går utover andre-mer depresjon -angst osv....

      Det som hjalp meg mye var å prøve å endre tankegangen min og dialogen med meg selv. Tenk over hvordan du "snakker" til deg selv inni deg og prøv å holde dialogen vennlig, slik du hadde vært hvis det gjaldt en venninne.
      Vær god mot deg selv, så slipper den verste skyldfølelsen forhåpentligvis taket etterhvert!
      Stå på kjære deg. Du er den beste mammaen til barnet ditt. Stor klem!

      Slett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...