13. aug. 2013

19 Lat og egoistisk


Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?


 "Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 
 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-

Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 




Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme. De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 


Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.


Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.


Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!

Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?


19 kommentarer:

  1. Jona da! Hvordan har babyen din det når du skriver? Du skriver alt for mye! Han hadde hatt det best med ordentlig omsorg fra sin mor! ...neh, det funker ikke sånn - det burde ikke fungere sånn! Uhørt å rakke ned på andre slik. Du skriver godt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, uff ja stakkars barn. De lider nok fryktelig av at jeg skriver etter at de har sovnet i steden for å se på TV :P FYSJ for en trist oppvekst!
      takk;)

      Slett
  2. Godt skrevet!
    Jeg har ikke møtt på dem i bloggsammenheng, men ja, de finnes utenom blogglandia også.
    Er enig med deg. Å vende det andre skinnet til er for det beste. Jeg forstår heller ikke meningen bak å kritisere andre på den måten det blirgjort. Uansett hva du sier eller gjør så er det faktisk feil. Du kan jo bli sprø av mindre..

    Tar meg den frihet til å dele innlegget ditt :) Var veldig bra!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg har skjønt det nå at det er dødfødt å prøve å ha en sivilisert samtale med noen som i utgangspunktet bare er der for å slenge ut usaklige kommentarer for å såre.

      del i vei du -det er bare hyggelig at fok deler :)

      Slett
  3. Har vel fått slengt en og annen kommentar om både amming, barnehagestart og andre ting jeg velger å gjøre på min måte. :) men jeg driter i dem.. ;) rett og slett ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg tror det kan være lurt drite idet. ;)
      Men jeg merker selv hvor vanskelig det er noen ganger. Man kan fort gå fra å dele sine tanker om et emne ti å bli en slags mammaoffiser i angrepsmodus når man får hard kritikk. Da skal det en del krefter til å ta seg selv i ørene og tenke klart. Det går på hjerte og sjel det å være mamma, så det er ikke rart at vi kan bli støtt eller opprørt over skittkasting.

      Slett
  4. Jeg synes hele greia med mammapolitiet er helt teit, jeg. Er man mammmapoliti hvis man er uenig i noe og synes det andre gjør er merkelig (selv om det er det eller ei)? Noen vil jo alltid være uenige, og hvem blir da mammapolitiet? Det kommer jo an på øyet som ser.

    Selv tror jeg rett og slett det er folk som lager kvalm overalt på nettet, og på mammablogger er det intet unntak. Men disse blir altså kalt mammapolitiet.

    Så tror jeg også at det er en hel del mødre som tar seg nær av altfor mye, og ikke engang kan høre hvordan andre gjør ting/har det, uten at de tar det som kritikk. Og hvem sier at Karianne Gamkinn (siden du siterer henne her) ikke kritiserer andre? Det kommer jo helt an på hvem som leser og hvordan de oppfatter det.

    Og det er sikkert ting i dine innlegg også kom kan virke som kritikk til den som leser, selv om du ikke mener det slik, og synes at DU er mammapolitiet..
    Skjønner?

    Hele greia er en suppe av folk som lager kvalm fordi de synes det er gøy når noen biter på, hormoner, usikkerhet, mangel på søvn og ellers unntakstilstand. Summen blir konflikt.

    Dropp hele greia med mammapolitiet, er mitt forslag, det er altfor snevert.


    Hilsen Viktoria (som signerer som anonym fordi jeg rett og slett ikke har blogg selv, men er mamma (uten politi)).

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg skjønner hva du mener, Viktoria.

      Det kan godt være at noen oppfatter ting jeg skriver som kritikk. Det gjelder også andre bloggere. En må jo balansere på en syltynn line når man uttrykker seg i det offentlige rom hvis man skal unngå å tråkke på for mange tær.

      Hvis jeg skulle passe på å aldri skrive noe som muligens kan oppfattes negativt av andre, så kunne jeg aldri skrevet noe som helst. Folk tar seg jo ofte nær av ting som aldri var ment for å såre, som du jo selv nevner.

      Jeg gjør mitt beste for å være ærlig, og jeg ser ingen grunn til å hetse andre enkeltpersoner for å få frem poengene mine, slik som mange gjør i kommentarfelt over alt på nettet. Det er ok å ha sterke meninger, men jeg lurer på om disse som har kommet med svært ufine kommentarer på nettet ville turt å si noe slikt ansikt mot ansikt. Tviler på det.

      Forskjellen på fenomenet jeg snakker om, og det å diskutere foreldretemaer, er at det går an å la være å gå til personlig angrep og fortelle enkeltpersoner at de er dårlige mødre eller at de gjør ting feil. Slikt syns jeg er dårlig folkeskikk. Om man kaller disse som slenger ufine kommentarer "mammapoliti" eller "dem som lager kvalm" er ikke så viktig for meg. (selv om "mammapoliti" jo har unektelig ironisk schwung over seg...)

      Jeg ville bare ha frem at jeg syns det er ufint, mend det ikke er noe å gjøre med det. Folk vil, som du sier, alltid få et kick ut av å spre kvalm, men vi kan jo forsøke å ikke gjøre det vondt verre og ikke fyre av ondsinnede motangrep på disse personene.

      Slett
    2. Og nei, jeg vil personlig ikke kalle det å være uenig i noe å være mammapoliti. :) Det jeg snakker om er direkte ondsinnede kommentarer ala "Det er din feil at ungene dine er sånn. Ikke rart at de er umulige med en mor som deg!"
      Det er langt i fra konstruktiv kritikk og alminnelig folkeskikk mener jeg.

      Slett
  5. Åh, fantastisk lesning. Virkelig fantastisk. Jeg er så enig, så enig.

    Jeg har blitt tatt av mammapolitiet, ja. Men av andre grunner enn de du nevner. Jeg fikk nemlig barn under studiene. Jeg tok eksamen som høygravid og fikk barn rett etter eksamen, i sommerferien. Da sommerferien var over, bestemte jeg meg for å prøve å fortsette studiene uten permisjon. Dette skulle la seg gjennomføre fordi det første halve året av et neste studieåret var oppgavesemester, der man ikke har obligatorisk oppmøte, men skal levere en stor oppgave til jul. Og det gjorde jeg. Jeg skrev da jenta sov. Og til jul leverte jeg oppgaven. Det gikk veldig bra. Litt intenst den siste uka før innlevering, men tilfredsstillelsen da karakteren kom var verdt det.

    Etter en lang og god juleferie begynte et praksissemester. Fire måneder praksis. Da tok pappaen over på hjemmebane. Han tok ut pappapermisjon og jeg var den som vinket ha det om morgenen og kom hjem på ettermiddagene.

    Og det var greit, kjente jeg. Å begynne praksis. Etter en fantastisk høst hjemme med dattera mi (konmbinert med oppgaveskriving) kjente jeg meg klar for å komme litt ut blant medstudentene mine igjen. Jeg syntes det var godt å bli utfordret på litt andre måter enn bleieskift og amming, og på slutten av dagen komme hjem til ferdig middag, fornøyd baby (og pappa) og ryddig leilighet. (Og i denne perioden lærte pappaen hvor mye husarbeid som faktisk kreves i løpet av en uke!)

    Men hva slags mor er jeg? En mor som prioriterer studier over barnet mitt? Ei som ikke valgte å være sammen med dattera mi 24/7 det første året hennes? Ei som lot pappaen være hjemme i fire-fem måneder i stedet for å være hjemme selv?!!? Og hvordan i all verden kunne jeg hindre henne i å få pupp??? Babyer trenger pupp!!!

    Jeg er en god mor. Jenta mi kommer først. Alltid. Hva amminga angår, så fullammet jeg til hun var fem-seks måneder, og jeg ammer fremdeles (hun er over året nå). Jeg var der da hun rullet den første gangen, da hun krabbet, da hun tok sine første skritt ++. Jeg har bare gjort studiene mine VED SIDEN AV. Det var slik vi ønsket det. Fordi det var slik det passet for oss. At dette var rett for meg og oss, betyr ikke at det er rett for alle andre. Jeg kunne aldri vært hjemmeværende mor over flere år, men jeg ville aldri kritisert de som velger å være det.

    Jeg er en bedre mor for henne når jeg får litt andre utfordringer utenom de jeg får hjemme.

    Men når jeg har fri, ja, har jeg FRI. Jeg er innmari god på å ha fri. Når jeg har fri er det ingen pc, tv, eller husarbeid som gjelder. Da er det jenta mi.

    Hilsen lykkelig mamma og student

    SvarSlett
  6. Gjett om jeg ble hudflettet av mammapolitiet da jeg skrev et innlegg om at jeg hater å leke på gulvet med barna.
    Ring barnevernet sporenstreks!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, det var mitt favorittinnlegg hos deg:-) Ære være de som tør å innrømme slikt. Siden jeg leste det innlegget har jeg turt å innrømme det samme, og jeg har til gode å få sure kommentarer på det. Det er slike bloggere vi trenger, så heia deg og Jona:-)

      Slett
  7. Vær den mamman DU syns e bæst før DINNA onga. Man kan ikke vær andre enn den man e. E jær da sm e bæst før min onge, IKKE de andre sinna. Du skriv utruli bra. Kjenn me litt ijæn.

    SvarSlett
  8. Huff, jeg tenker at noen sikkert mener jeg er en del av mammapolitiet - jeg har jo noen tanker om barneoppdragelse som jeg mener er riktig...
    Jeg prøver å ikke bry meg så mye om mammapolitiet, jeg har funnet ut at det er så mange tanker og meninger om alt mulig, det er ingen vits i å hisse seg opp...
    Noen mødre framstår som sånne mødre jeg liker og identifiserer meg med, andre er mer sånn at jeg himler med øynene og tenker "De der kommer til å slite om noen år!" eller "Hvorfor i all verden gjør de det sånn?". Men jeg bare tenker det inni meg - jeg hopper ikke inn i andres blogger eller i andres samtaler og begynner å belære dem.
    Du har en mammamåte å være på som jeg liker:)

    SvarSlett
  9. Dette er et interessant tema, som jeg er glad du tar opp. (Det kan sikkert tas opp flere ganger også, for det virker å være evig aktuelt.) Jeg har aldri fått direkte kritikk av andre foreldre, men kjenner likevel igjen tonen. I møte med andre foreldre har jeg noen ganger kjent litt på en slags konkurranse-tone, som jeg synes er ubehagelig. "Valgte dere slik seng dere ja, vi synes nå heller at det er bedre med...", "Du burde virkelig handle barnets klær på Nøstebarn" (for ull er jo svaret på alt) og "Har du ALDRI vært på babysvømming??" er av typen kommentarer jeg merker jeg er lei av. For ikke å snakke om at jeg opplevde det jeg selv synes var et voldsomt press for å komme seg ut og være sosial så fort jeg var hjemme fra sykehuset med ungen min. Manglende forståelse for at jeg ville bruke den første tiden til å få dreis på ammingen i stedet for å gå på kafé o.l. var veldig plagsomt. Det er også en form for mammapoliti som implisitt forteller en at man burde gjøre ting på en annen måte, at en prioriterer rart, og at man er sær.

    Egentlig tror jeg at mammapolitiet oppstår fordi folk har behov for å få en slags bekreftelse på at deres egne valg var gode. Ved å lete etter feil og mangler hos andre, kan man få bekreftet for seg selv at man har gjort riktige og gode valg, hva gjelder alt fra valg av vogn til amming og permisjon. Hvorfor dette behovet er så presserende kan jo være interessant å diskutere. Har det alltid vært slik? Var mammapolitiet på samme måte for 30 år siden, eller er dette et fenomen som er spesielt tydelig i dag? Enkeltes foreldreidentitet virker å være ganske sårbar, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hva som står på spill. Jeg tror kanskje at mammapolitiet oppstår på grunn av dette, og at det handler mer om å imøtekomme et eget behov for bekreftelse enn et egentlig ønske om å såre andre.

    SvarSlett
  10. Jeg applauderer deg, Jona! Fantastisk innlegg! :) Det er jo faktisk akkurat slik det er. Skrev nettopp et innlegg om at mammaer også har dårlige dager. Litt usikker når jeg publiserte det, men det førte til et rush uten like og ble delt blant mine venner og deres venner igjen på facebook. Det var tydeligvis noe folk kjente seg igjen i! :) Er heldigvis ikke stor nok blogg til at mammapolitiet har engasjert seg.. hehe

    SvarSlett
  11. Nåja, mammapolitiet skal en IKKE passe seg for. Men det kan være ubehagelig å bli utsatt for MaPo's krasse kommentarer. Jeg fikk en del ufine kommentarer da jeg skrev om vår måte å feire barnebursdager på, og siden jeg den gang var en ganske uerfaren blogger tok jeg det nokså personlig. Jeg skjønte ikke hvorfor det bare kunne være én måte å feire bursdag på. Heldigvis fikk jeg også kommentarer fra normale mammaer/mennesker som hadde vettuge innspill, men ikke forsøkte å "omvende" meg.

    Jeg tror MaPo finnes fordi det er mange usikre foreldre der ute. Mennesker som tviholder på én måte å gjøre ting på, som følger "strømmen" fordi de ikke har erfaring eller selvfølelse nok til å stå på egne ben.

    For øvrig synes jeg at en skal tale midt i mot forståsegpåere, - og stå for det man synes fungerer bra for sine EGNE barn.

    SvarSlett
  12. Jeg møtte mammapolitiet på helsestasjonen da jeg bestemte meg for å slutte å amme etter tre uker, helsesøster var så snill og gjenta på tre kontroller etter hverandre at "hvis du ser for deg en gruppe med 1000 barn som får morsmelk og en gruppe med 1000 barn som får erstatning, så er det utrolig mange fler syke barn i den siste gruppen". Okeydokay sa jeg og klarte og stoppe melkeproduksjonen på under ei uke. Superstolt og fornøyd av meg selv, for det var dytten ut av en startende fødselsdepresjon!

    SvarSlett
  13. Jeg har ikke så mange mamma-venner, men jeg får jo litt mammapolitiinntrykk av å være på internett. Du burde lese boka til Jessica Valenti som heter "Why have kids" som handler mye om dette, og rollen til mødre i samfunnet i dag. Jeg er ikke enig i alt hun har å si om forskjellig rart og det sier hun egentlig i begynnelsen av boken at er helt greit. Det er en fin og tankevekkende bok fra en flott feminist. :)

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...