16. aug. 2013

21 Vi sees igjen


Hun er ikke her. Eller, det føles sånn. Kanskje hun er der inne fortsatt. Hun som elsker å lage musikk og opptre foran folk. Hun som er gal etter italiensk rødvin og jenteprat. Hun som pleide å kle seg i fine kjoler før hun gikk ut og alltid stelte seg på håret. Hun som leste en roman hver måned og fulgte med på nyhetene. Hun som pleide å være klovnen, telefonunderholdningen og cafévenninnen. Hun løpedama som var så irriterende sporty og trente hele tiden. Hun med sprettrumpa og løpeleggene.

Fader, den sprettrumpa.

Hun er der inne. Håper jeg. Kanskje er hun bare gjemt bak bleieskift, barnegråt, amming, middagslaging, skittentøysfjell og husvask. Av og til får jeg et glimt av henne. For eksempel når jeg får tid til å drikke en kaffe sammen med en venninne og slappe av i 15 minutter, før noen krever at jeg slenger ut puppen eller tørker opp juice fra gulvet.

Jeg ser meg i speilet og kjenner ikke helt igjen kurvene og stripene. Er de mine? Er dette meg nå? Det er ikke noe galt med speilbildet. For all del. Dette er ekte kvinnfolk-speilbilde. Og jeg kan digge det. Jeg trives som denne dama. For det meste.
Og forbløffer meg at jeg ikke bryr meg om hvor ufattelig lite jeg får med meg av det som skjer ute i den store verden mens jeg bretter bittesmå klær og kiler små mager for å nyte den trillende latteren som sender varme strømmer igjennom sjela.

Noen dager vil jeg ha tilbake hun andre. Hun som vant i terrengløp og malte på lerret og skrev musikk til langt på natt. Hun som skrev historier på mange hundre sider som ingen fikk lese. Bare fordi at det var så deilig å være i sin egen verden og skape, skape, skape.






Av og til savner jeg henne veldig. Hun eksentriske, sporty altmuligdama som døpte gitaren sin "George" og fortalte ham alle sine hemmeligheter, fordi det var jo helt normalt.




Hun ammepuppedama som plukker opp perler fra gulvet er ganske så kjekk og flink da. Og så har verdens fineste familie, og veldig mye å være glad for.


Men fader. Noen ganger så vil jeg bare knipse og tilbringe tiden sittende hele natten på den spretne rumpa med løpeleggene godt trukket opp under et teppe og nippe litt på et glass Chianti mens jeg skriver en historie som ingen andre skal lese, eller maler et bilde som aldri kommer på veggen. 




Mye av henne er nok blitt helt borte, og kommer aldri tilbake. Og det er nok like greit. Men jeg tror jeg skal prøve å finne det som er igjen av henne. For hun turte å satse på drømmene sine. Hun satset på det som hun syntes var morsomt, uansett om det førte til at hun noen ganger dummet seg ut, eller måtte gå hjem i regnet uten sko.


Vi sees igjen, løpedama.



________________________________________________________________________

Hvem var du før du fikk barn?
På hvilke måter har du forandret deg?



21 kommentarer:

  1. Jeg ser dama med sprettrumpa , med en nydelig kropp og ansikt jeg. Tenker ofte jeg hvordan kan hun se sånn ut så kort tid etter fødsel, etter den kjempemagen, hvordan klarer hun det ? Heldiggrisen, tenker jeg.........L

    SvarSlett
  2. Eg kjenner meg så igjen! Medan ungane var heilt små følte eg at "den eg var" låg lang inni meg - som i ei slags dvale. Etterkvart vart det mindre "den eg var", og meir "denne er eg no, og det er ok." No som ungane er litt større, og eg faktisk har frihet medan de leiker meg kvarandre ser eg at "den eg var" ikkje eksisterer i samme form. Fragmenter, ja, men de er meir vage og utvatna. Eg trur det er bra. Hadde eg funne fram "den eg var" no hadde eg ikkje fungert i livet mitt slik det er. Forandring er BRA!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det var godt beskrevet. Jeg føler også litt at deler av meg er gått i dvale ;) Og joda, forandringer er fint også. Men jeg håper jeg klarer å lokke frem litt av hun løpedama. Det er nok bare godt for kondisen:P

      Slett
  3. oi oi. Dette var gjenkjennelig. Jeg fikk mine tre barn i en mye seinere fase enn deg. Fra jeg var 32 til jeg var 40 hadde jeg en på armen, i magen, på puppen, to på fanget osv hele tida. Plutselig var jeg altså over førti og skjønte ikke hvor JEG var blitt av. OG syntes at det var urettferdig at jeg var blitt så gammel (på papiret i hvertfall) på de åra. Hvor var jeg blitt av...

    SvarSlett
  4. Kjempefint skrevet, kjente meg veldig igjen.. Burde kanskje gutse og finne fram malepenslene igjen?

    SvarSlett
  5. Godt innlegg. Av og til tenker jeg det samme.. Er dette meg? Og det er det jo, men litt annerledes enn jeg trodde jeg skulle være ca nå..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Ja jeg blir litt overrasket over hvor mye jeg har forandret meg.

      Slett
  6. :D Jeg joiner på veien;)

    SvarSlett
  7. Så flott skrevet! Ja, det er livet før og livet etter baby. Små forandringer, men allikevel så livsomveltende.

    SvarSlett
  8. Gjenkjennelig. Men du, hun som måtte skape noe, hun er jo der! Hun skriver jo denne bloggen! Inspirerer, utfordrer og engasjerer. Så håper jeg du finner restene av hun andre;) alt til sin tid, som min pappa alltid har sagt.

    SvarSlett
  9. Noveller ingen leser lenger skriver du kanskje ikke, men du har mange som elsker dine blogginnlegg :) Hvem vet med sprettrumpa, men løpeleggene kommer muligens tilbake når du har 3 små løpe etter.

    Utover det vil jeg si at jeg synes du er fantastisk vakker.

    SvarSlett
  10. Kjenner meg igjen her ja, savner også gamle-meg innimellom, og tenker at jeg kommer nok til å finne noe igjen og forkaste noe annet! Henger meg på de andre som sier at bloggen din er jo en del av kreativiteten, og så mye glede og inspirasjon som du sprer med den kan det kanskje være en erstatter for noe av det som ikke er der lengre? Min korte erfaring som mamma har vist meg at det gjelder å ta vare på øyeblikkene. Da mener jeg ikke babylykke-øyeblikkene, men de få stundene en faktisk har tid til å lakke negler, drikke en kaffe med en venninne, sminke seg og stelle seg alene, kort sagt egentiden som blir så begrenset når ungene kommer.

    SvarSlett
  11. Utrolig bra skrevet. Har tenkt mye på dette i det siste. Hvordan mye har forandret seg etter at jeg ble mor. Hvordan JEG har forendret meg. Noen ting er forandret til det bedre. Eks. jeg er blitt mindre stresset. Men savner mye også... Spesielt å ha tid til å trene, gå på lange fjellturer og være med venninner.

    SvarSlett
  12. Så fint skrevet. Du er nok mye av det samme enda, men det kommer bare til uttrykk på lite nye måter. Bloggen feks, som jeg ser andre også har nevnt. Jeg tenker ikke så mye på akkurat dette, men jeg merker at lange trilleturer hver dag setter i gang lange tankerekker. Plutselig er det masse tid til å analysere og fundere, kanskje mer om det jeg ikke har gjort. Spiller du gitar for barna dine?? Det elsker de sikkert :)

    SvarSlett
  13. man trenger ikke amme eller tørke juice og barnesøl fra gulvet for å føle det sånn. Jeg har også en annen Nina gjemt vekk et sted, og selvom denne Ninaen er mer stabil og mindre syk, savner jeg av og til den gamle jenta, med drømmene som aldri ble noe av, kjærligheten som forsvant, håpene for en fremtid som ble helt annerledes enn hun trodde. Jeg liker fremtiden jeg har fått, det er ikke det... men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake og endre litt på ting.
    Du er magisk flink å skrive, Jona :) <3

    SvarSlett
  14. Hun kommer tilbake når ungene blir litt større:-)

    SvarSlett
  15. Har vel forandra meg, både på vondt men også på godt. Hun andre er vel der inne et sted...;)

    SvarSlett
  16. Jeg har forandra meg masse! og det er egentlig helt greit kjenner jeg.. Alt jeg gjorde før barna var jobbing og festing.. Stort sett.. Så ja.. Jeg liker nye meg jeg :)

    SvarSlett
  17. Du skriver alltid så bra, jeg savner henne også innimellom. .. hun derre morsome som alltid orket musikk og lyder og ja hadde sprettrumpe og så bra ut og hadde ork til venner og fest :D en dag kommer hun nok innom igjen... ;)

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...