7. mar. 2013

25 Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 
"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman


Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.


Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk


Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?

Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

25 kommentarer:

  1. Ja, en fødsel er vond, og kan også være grusomt vond. Men jeg syns ikke det er grunn for å være redd, bare fordi det gjør vondt. Jeg gruet meg til å føde, men jeg tror ikke det var smerten jeg var redd for - jeg har sprøyteskrekk, legeskrekk og sykehusskrekk, og tanken på å starte livet som alenemor var skummel nok i seg selv. Men! Fødselen var morsom den! Jeg fikk lystgass og satt i badekar, og jeg lo og lo og lo. Jeg hadde ingen naturlig pressetrang så trøkke-ut delen var den verste hos meg, men ikke den vondeste. Det var kun da jordmor skulle sjekke åpningen at jeg skreik som en galmann av smerte.

    Det eneste jeg hadde forberedt meg på før fødsel var et kjempe smertehelvette, og så vondt var det ikke, virkelig. Tror kanskje det var derfor det gikk greit også, fordi jeg hadde forberedt meg på det "verste".

    Ja altså, poenget mitt er; jeg syns ikke det er rart at du ikke gruer deg! Det er helt naturlig og millioner har gjort det før oss :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner at det å bli alenemor var en skummel tanke. Har så mye respekt for dere sterke mødre som gjør denne store jobben på egenhånd!
      Ja og jeg er helt enig i at det å bli undersøkt der nede var det aller vondeste med hele fødselen. Derfor har jeg bedt om å la det være denne gangen med mindre det blir helt nødvendig. :)

      Slett
  2. Jeg hadde en fødsel uten smertestillende av noe slag (fordi anestesi-legen ikke hadde tid). Jeg hadde planlagt å ta smertestillende så for meg ble det litt sjokkerende å føde "naturlig". Smerten var intens men det glemmer man jo så snart man fikk se verdens skjønneste liten jente.
    Nå fikk jeg ikke sterke nok pressrier så de måtte bruke sugekopp, og som også resulterte i at jeg sprakk/revnet herfra til evigheten... Fikk skikkelig blåmerke så klarte ikke å sitte på 2 uker så jeg lærte bare å ligge og amme (som ikke går i lengden).
    Hjemmefødsel? Nei, ikke for meg, men synes det er flott at man kan velge selv.
    Lykke til :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Huff det var leit at du fikk skader av sugekoppen. Det er ingen spøk det der med disse hjelpeverktøyene. Håper ikke det tok bort for mye av gleden i det hele.
      Klemklem!
      Tusen takk.

      Slett
  3. Hei.
    På åtti- og nittitallet, da jeg bodde i New York og London, var det veldig trendy å føde hjemme, og når jeg ser på listen over kjente "hjemmefødere" så ser det ut som om det fremdeles er populært.

    Cindy Crawford, Demi Moore, Gisele Bündchen, Gwyneth Paltrow, Julianne Moore, Kelly Preston, Lisa Bonet, Meryl Streep, Nelly Furtado, Pamela Anderson, Patricia Arquette, Ricki Lake, Jennifer Connelly, Evangeline Lilly, Alanis Morissette, Felicity Huffman, Carrie-Anne Moss, Stella Tennant, Laura Dern, Karolina Kurkova, Jade Jagger

    Disse damene gjorde som de selv ville fordi de kunne betale for det, mens det var nærmest venteliste hos de jordmødrene tilknyttet det offentlige som var villige til å være med på hjemmefødsel, men flere av mine venninder fødte hjemme, gjerne i digre kar med vann som de fikk plassert midt i stua :)

    Flott at det nå er mange flere jordmødre som gjerne stiller opp for de damene som ønsker å føde hjemme, sånn at det ikke skal forbeholdes de som kan betale for seg.

    Du Jona skulle ha møtt den "ivrigste" av mine hjemmefødekompiser. Etter å ha født to hjemme i sånne digre plastkar som de bruker til vindruer med hjelp av jordmor, så var hun fast bestemt på å føde tredjemann hjemme uten hjelp. Mannen syntes ikke det var noen god ide, men da hun merket at fødselen var i gang så lot hun som ingenting, sendte far og eldstemann på jobb og skole, og fødte på soverommet med sin fem årige sønn som "assistent". Ved middagstider kom den intetanende pappaen hjem og hadde blitt trebarnsfar. Hennes livs flotteste opplevelse sier hun .

    Ha en bra dag
    Lene- som har født sine på sykehus fordi hun ville det ;)

    ps har en kommentar på ditt "eldre kontra unge foreldre" innlegg, men jobber med å korte det ned litt ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Først av alt: takk for en fin kommentar! Setter så pris på at dere tar dere tid til å dele!

      Det var litt av en kjendisliste ja. Noen av disse ante jeg ikke at hadde født hjemme. Pamela? så kult!
      Desverre så er det ikke så veldig mange jordmødre i Norge som driver med hjemmefødsel, siden det er lite lukrativt når så få velger denne muligheten. Og de må jo tjene til livets opphold de også da, så da jobber de på sykehus selv om mange jordmødre ganske sikkert heller ville tatt i mot barn hjemme.

      Den historien om din venninne som fødte alene.. wow. Jeg er imponert over den sterke troen hun har på kroppen sin! Jeg personlig føler meg mer avslappet med en jordmor til stede. Det føles godt å ha en annen kvinne i rommet som gir meg avslappende vibber og støtte.

      Slett
  4. Jeg har født 2 barn. Den eldste på "Storken" på Haukeland, som er en jordmorstyrt avdeling. Dessverre var hjertelyden til jenta dårlig på slutten og riene mine ikke av det beste slaget så rommet ble plutselig fullt av leger, sykepleier, barnepleiere osv. Jeg fødte henne naturlig, men ble klippet og det ble mye stress helt på slutten.
    Med lillebror 2 år senere var jeg hjemme lenge. Alt for lenge. Vi skulle til ABC-klinikken på Ullevål (også jordmorstyrt), men siden mammaen hans er litt treig og kanskje har litt høy smerteterskel, så endte han opp med å komme i bilen rett utenfor huset vårt med pappan med AMK på tlf og svigermor som "jordmor". Folk spør meg om det ikke var skummelt? Skummelt, nei alle dager, det var ikke skummelt, det var kjapt, men fint og MYE bedre enn fødselen med storesøster. Om jeg kunne velge ville jeg hatt hjemmefødsel med nr 3 (hvis det blir en nr 3), men pappan er skeptisk, og jeg må høre på hans meninger også. Men, hvem vet hva som skjer. Lykke til med fødsel :)


    http://hjemmefodsel.no/Default.asp?Cat=13

    SvarSlett
    Svar
    1. Oj wow for noen opplevelser du har hatt! Jeg holdt jo også nesten på å føde i taxien med mitt andre barn. Men jeg følte heller aldri at det var skummelt. Intenst og spennende var det. Hektisk. Men ikke skummelt :)

      Jeg anbefaler deg å be mannen din informere seg om hjemmefødsel før han gjør seg opp en endelig mening. Hjemmefødsel.no er en fin side å begynne på. Og så selvfølgelig det å snakke med en hjemmefødselsjordmor og få svar på evt. spørsmål :) Lykke til ;)

      Takk!

      Slett
    2. Hun som skriver bloggen i hjemmefødsel.no bort ca 10 min kjøretur fra oss og jeg har faktisk vært hos henne for akupunktur da jeg gikk gravid med 2. mann. Jeg har tenkt tanken, men sykehus og barselhotell er fint det også, så får man en liten "ferie" der mens noen andre passer de store barna :P
      Jeg får ta opp diskusjonen igjen hvis det blir en nr 3. jeg skal i alle fall på jordmorstyrt avdeling, orker ikke tanken på "vanlig" avdeling (jobber som sykepleier selv så er nok på sykehusposter som det er) :)

      Slett
  5. Jeg har hatt3 fødsler, helt forskjellige. Som du, den første med epidural, lystgass, helt ute av stand til å kjenne når jeg skulle trykke, kjente ikke på kroppen hva som skjedde, så jeg klarte ikke helt å henge med. Det var ikke en god fødsel, ( sett bort i fra smerten man må takle, men som du sier. Det kjemiske rundt fødselen). Bestemte at slik Skulle ikke neste bli. Jeg bestemte, det ble badekar, uten noen form for smertestillende, fantastisk opplevelse å kjenne når kroppen setter i gang med å trykke babyen ut, og de bare kjenner at du kan henge med. Og den lettelsen når babyen seilet ut, fikk henn på brystet. For en opplevelse. Tredje ble satt i gang på 14/16 dager overe tida, og jeg var ikke engang moden da. Men han måtte ut. Men det ble gjort i et rolig tempo. Ikke noe drypp stress, bare stimulerende med ballong, og slik kom fødselen i gang, men kroppen fikk faktisk god tid til å reagere selv. Han var estimert til 5 kg, ( jeg har et sunt kosthold, drikker ikke brus, spiser ikke mye godteri eller noen forklaring på hvorfor han var så stor, men opptil 16 dager på overtid godgjør en del;) han fødte jeg uten noen annen smertelindring enn stryking på vonde lår(!) og legger. Stå på,dette takler du kjempe bra. Det e det som burde være normalen, ikke sykehus.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da har jo du også vært "på begge sider" da:) Godt å høre at du fikk bedre fødselsopplevelser med de to neste da.
      Jeg vet det blir mye fokus på fine fødselsopplevelser her for tiden, men jeg mener bestemt at det er SUPERviktig for mor OG baby at fødselen blir en god opplevelse. Det gir et fantastisk utgangspunkt for starten på livet for babyen, og det blir mye enklere for mor å knytte bånd til det lille mennesket, jobbe med ammingen og for kroppen å heles når man har hatt en fin opplevelse som man føler seg styrket av og ikke trist. :)

      Så flink du er som fødte en så stor baby uten noe inngrep og stress! Godt at de ikke gav drypp. Det blir ofte veldig mye komplikasjoner av det desverre.

      Tusen takk for at du delte. Jeg blir veldig glad av at du mener naturlig fødsel hjemme bør være normalen, for slik føler jeg det også. :)

      Slett
  6. Jeg gruet meg aldri til fødselen og fikk mange reaksjoner av andre på det. Rart det der. Burde jo være det beste det, å ikke grue seg. Jeg fødte helt naturlig. ingen medisiner og ingen "ekstra" hjelp fra jordmor. En fantastisk opplevelse! Når jeg tenker tilbake på fødselen, så klarer jeg ikke huske at det gjorde vondt, var bare vakkert!
    Stor applaus til deg som skriver så flott om et så viktig tema. Jeg kunne ikke vært mer enig.

    Lykke til :D

    SvarSlett
    Svar
    1. hei Ingrid Sofie :)
      Ja, er det ikke rart? jeg har også fått noen merkelige reaksjoner på det at jeg gleder meg. Det må jo være lov til det? Er jo bare bra!
      Så fantastisk å høre at du hadde en så bra fødselsopplevelse! Skulle ønske alle kunne få en slik fødsel!

      takk!

      Slett
  7. Jeg syns det er så fint at du gleder deg, og det skal jeg også begynne med! Det er ikke det at jeg gruer meg så veldig heller (snart uke 39) men jeg skyver det kanskje enda litt foran meg. Det er mitt første barn da. Jeg takket nei til ABC-klinikken, men jo mer jeg har lest jo mer har jeg lyst til å prøve å gjennomføre fødselen uten smertelindring. Litt fordi jeg har bittelitt angst for å feks bli lam fra epiduralen (sikkert helt ubegrunnet, I know, men sånn er det bare) men mest fordi jeg vil være i kontakt med min egen kropp når jeg føder, og at jeg ikke vil ha noen medisinsk sperre for den første mor/barn-kontakten. Det med hjemmefødsel har jeg ikke vurdert, men jeg har overhodet ingen problemer med at noen velger det :)

    SvarSlett
  8. Jeg har hatt to fødsler, og som for de fleste var de ikke like. Første fødsel var to uker over termin, jeg hadde høyt blodtrykk - og fikk ikke føde på naturlig avdelingen som jeg hadde ønsket. Fikk heller ikke bade, som var mitt ønske for smertelindring. Klarte meg bra med dusj, varme og aktivitet. Pga liten fremgang tok de vannet - og da mistet jeg kontrollen. Riene kom som perler på en snor, og jeg gikk fra 4 cm til full åpning på kort tid. Akupunktur hjalp lite, så lystgass var redningen når det var som mest intens. Ingenting under utpressingen, som jeg delvis fikk styre selv etter ønsker satt opp på forhånd. Ble littvstress på slutten, og da tok jordmor kontrollen. En sunn, frisk gutt ble lagt på brystet- i overkant av 4 kg. Lykkelig og utslitt, og med mange rare tanker og følelser etterpå. Delte rom med en annen, lite oppfølging, mye besøk og stress. Først når vi ble flyttet over på familierom fant både babyen og jeg roen.
    Neste fødsel forventet jeg det samme, var veldig innstilt på å gå over tiden. Hadde mye besøk og mye om skjedde, pappaen jobbet mye. Planen var å hvile de siste to ukene jeg gikk over. Men jeg fødte fem dager før termin. Hadde en natt med mange kynnere. Kjente at det var noe som skjedde, men usikker på hva det egentlig var - det var noe annet enn sist. Fulgte i barehagen, var en tur i byen, handlet og kikket litt. Hadde en venninne på lunsj. Sov litt, og begynte å få vondt. Skjønte plutselig at noen kunne skje etterhvert. Ringte mannen som hadde en times kjøretid for å komme hjem. Hadde problemer med å få tak i barnevakt. Litt stress, for mannen begynte å bli utålmodig- ville gjerne på sykehuset. Jeg tenkte vi hadde god tid - selv om reine var vonde og intense. Det ordnet seg, mannen pakket og satt i bilen- jeg ompakket og styra fælt innimellom riene. Vi var på sykehuset ca 17.15 med 3 cm åpning, jeg var skikkelig skuffa. Forventet å være lenger enn jg kom inn sist. Heldigvis var vi denne gangen på naturlig avdelingen. Lå i dobbeltsengen sammen med mannen min, og det ble veldig intenst raskt. Både jordmor og mannen foreslo badekaret og jeg tenkte jaja... Selv om jg egentlig tenkte på både lystgass og annet på et tidspunkt der. Men jeg ville jo egentlig bade, og klarte til slutt å komme meg oppi. Hadde hyppige og veldig vonde rier, og kjente at barnet banet vei. 18.30 svømte gutten vår ut i verden med navlestrengen rundt halsen. Alt gikk bra, og jeg var lykkelig og sprek. Og vi fikk ro og god hjelp. Hadde liten hjelp underveis, og gjorde jobben selv. Styrtfødsel står det i papirene, barnet kom fortere enn forventet. Så barnepleieren rakk akkurat å dukke opp samtidig som babyen kom. Ingen gråt, skrik eller rop i noen av fødselene- jeg har vært mer fokusert og vendt inn i meg selv. Og til tross for redsel for fødsel i forkant, har jeg følt jeg veldig trygg når fødselene først har vært i gang. Det var veldig godt å få være i samme rommet jeg fødte i, og sove i dobbeltsengen med mann og nytt barn første natten. At var rolig og hyggelig. Vinduet var åpent, høstregnet pisket - jeg tuslet rundt å hentet meg mat og te før vi falt til ro. Sprek og i form. En fantastisk dag og opplevelse- og jeg tror på det du skriver om at det å ha naturlige og rolige rammer rundt fødselen gjør noe med deg.

    Jeg har alltid tenkt at jeg skal få tre barn, men nå ser det ut som om to holder for oss. Vi har hatt endel sykdom og ekstra utfordringer. Det er med både sorg og smerte at jeg har begynt å innse dette. Tanken om hjemmefødsel var ganske nær dersom det hadde blitt en tredjemann, i og med at den andre fødselen gikk såpass greit (selv om den var vond).
    Lykke til Jonas, gleder meg til å følge med deg fremover:)

    SvarSlett
  9. Min første fødsel syns jeg var grusom.. Følte meg slik du sier: Som en pasient.. Babyen fikk elektroder på hode, det pep over alt, jordmoren gikk litt fra og til og jeg følte meg overhodet ikke trygg. Endte med epidural, og var ruset omtrent hele fødselen og timene etterpå. Det var en fin opplevelse for all del, jeg fødte jo trossalt barnet mitt. Men pga. epiduralen revnet jeg og måtte sy. Når jeg prøvde å ligge å kose med babyen på brystet klarte jeg ikke å konsentrere meg fordi det var vondt når de sydde.

    Med andremann bestemte jeg meg for å ikke ta beøvelse. Fødselen var fin, men jeg var likevel redd og bekymret, en jordmor, en jordmorstudent, en sykepleierstudent og to leger var innom i løpet av fødselen. Følte meg overvåket og følte ikke at jeg klarte å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Ungen ble født uten epidural som planlagt, men jeg følte meg likevel som en pasient med alt som skulle overvåkes hele tiden.


    Nå er vi gravid på nytt, og mest sannsynlig sistemann. Jeg har luftet tanken for hjemmefødsel til mannen, fikk til svar om jeg var gal og om jeg hadde tenkt å føde midt på stuegulvet eller hva jeg tenkte. Det er takket være deg at jeg i det hele tatt vurderer det. Jeg tror jeg vil få en mye bedre fødsel dersom jeg får føde i rolige omgivelser med kun mannen og jordmor til stede. Vi skal til jordmor på tirsdag og skal da høre om mulighetene for hjemmefødsel. Mannen har blitt litt mer på gli og sier at han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar :) Så jeg gleder meg til tirsdag :)

    Takk for at du deler dette med oss - hadde det ikke vært for deg hadde jeg aldri vurdert å føde hjemme :)

    SvarSlett
  10. Jeg fødte sønnen min for litt over ett år siden på naturlig måte, og det var en helt fantastisk opplevelse! Jeg kommer aldri til å glemme følelsen; det var sikkert hormoncocktailen i blodet som gav meg akkurat den følelsen. Mellom hver rie (som selvsagt gjorde vondere enn noe annet jeg har opplevd) var det en deilig periode hvor jeg følte meg tilfreds, tilstede i øyeblikket, trygg, spent, ja, til og med lykkelig...Jordmor var fantastisk, og mannen min også. De bidro selvfølgelig til tryggheten jeg følte. Sønnen min kom til verden med fullt score på Apgar, og begynte øyeblikkelig å lete etter melk. Naturen fikk lov til å "do its thing", og det var fantastisk å få være vitne til det. Det beste rådet jeg fikk før fødselen, kom fra en jordmor. Hun sa at det beste jeg kunne gjøre under fødselen var å bare slappe av, stole på instinktene mine og på at kroppen ville klare alt helt fint, og også stole på at jordmor ville guide meg om nødvendig. Dersom jeg skal ha flere barn, og fortsatt er så heldig at jeg er frisk og sprek og har god helse, så vil jeg helt klart gå for naturlig fødsel igjen, og stole på kroppen min inntil det motsatte er bevist:)

    Lykke til med din fødsel, og takk for en fin blogg!

    SvarSlett
  11. Hei Jona;)
    Så gøy å finne bloggen din og lese!!
    Synes du er kjempe tøff som tørr å gå litt mot strømmen, og gjøre det som passer deg og din familie best. Gleder meg til å lese hvordan det har gått med hjemmefødsel. Kvinner i mange land føder jo fremdeles hjemme, og det har kvinner gjort til alle tider.

    Samtidig er jeg kjempe glad for at jeg lever i en tid og på et sted hvor man har mulighet til å få hjelp på sykehus når man trenger det. Selv var min første fødsel av en slik art, at hadde jeg ikke fått hjelp på sykehus, så hadde jeg nok hverken jeg eller lillegutt vært her i dag. Og pga masse komplikasjoner som følge av fødsel, blir det keisersnitt på meg neste gang. Og jeg er så glad for at jeg har mulighet til å få den hjelpen;)

    Men hurra for valgfrihet, og at flere burde få mulighet til å velge det som passer dem;);)

    SvarSlett
  12. Respekterer valget ditt, men forstår det ikke. Har et katastrofe keisersnitt bak meg pluss en styrtfødsel med komplikasjoner. Hatt to høyrisiko svangerskap. Hadde ALDRI fødd hjemme. Er glad du gleder deg til din fødsel :-) Lykke lykke til <3

    SvarSlett
  13. Jeg har bare født en unge. Jeg satt en liten stund i badekar og så fikk jeg pittelitt lystgass mot slutten før pressriene kom. Jeg var redd for at noe galt skulle skje under fødselen, men mest spent på hvordan det kom til å bli og på det nye livet vårt. Jeg var åpen for alt, men ville så fremst det var mulig, føde vaginalt og uten medikamenter. For meg gikk fødselen akkurat som jeg hadde drømt (bortsett fra en alvorlig rift). Jeg mener vi kvinner er skapt til å føde og at vi må stole på kroppen vår, for den vet hva den skal gjøre. Noe som er utrolig fasinerende! Derfor hadde jeg øynene lukket under hele fødselen. Jeg gikk inn i meg selv og tok en ri av gangen. Selvfølgelig gjorde det vondt. Jeg var redd, spent og mange andre følelser som flommet samtidig inni meg. Men det var mindre vondt enn jeg hadde trodd det skulle være, og jeg håper helt ærlig at jeg skal få oppleve å føde slik igjen. Jeg forstår veldig godt at du ønsker hjemmefødsel med tanke på at der har du alt det kjente og trygge rundt deg, samtidig som en erfaren jordmor. Jeg synes det høres veldig fint ut, men kommer selv til å velge sykehus neste gang også fordi jeg kommer til å føle meg tryggere hvis det skulle skje noe galt. Men hadde sykehuset vært min nærmeste nabo, ville jeg også valgt hjemmefødsel neste gang. Av de samme grunnene som du har oppgitt.

    SvarSlett
  14. Jeg sier også hurra for valgfriheten! Selv har jeg født tre barn, førstemann helt naturlig. En veldig rask fødsel hvor jeg ikke helt skjønte hva som skjedde, kom inn på sykehus med full åpning og 45 min senere satt jeg med en nydelig gutt i hendene. Og da kjente jeg rushet! Helt herlig og jeg kunne født igjen dagen etterpå. Min andre fødsel ble satt i gang. 8 uker før termin døde plutselig gutten min i magen. Ettersom fødselen ikke kom i gang av seg selv etter 2 dager, ble jeg satt i gang. Igjen gikk det veldig, veldig fort når riene startet, og jeg gjennomførte også denne uten smertestillende. Noe jeg også ønsket ettersom ting var som de var. Og det ble en flott og verdig opplevelse. Også denne gangen kjente jeg rushet gjennom kroppen etterpå og den herlige lykke følelsen, selv om Oskar var helt stille. Nå, har jeg igjen født mitt tredje barn, like kjapt som tidligere og uten noe smertestillende. Men denne gangen strekker livmoren etterpå og jeg fikk en svær blødning. Mistet to liter blod og trengte både spøyter, piller og væske for å få blødningen. Og da var jeg glad for å være på sykehus! Men jeg er så enig i det du skriver om at kroppen vår er lagd for dette og vi må tørre å stole på oss selv. Hadde ikke jeg hatt den siste opplevelsen med blødningen kunne jeg tenkt meg hjemmefødsel, men med fare for gjentakelse blir det nok sykehus ved en evnt ny fødsel, for å være sikker! Og det er så flott å kjenne på at man har fødelyst - da tror jeg hele opplevelsen blir bedre!!

    SvarSlett
  15. Så fin blogg du har - jeg har lest en stund, men ikke kommentert før. Syns du tar opp mange spennende temaer!

    Jeg har (så langt) bare født ett barn. Min fødsel hadde alle de elementene som du er skeptisk til - den var igangsatt pga overtid, og dermed ble det både sykehus og mye inngrep underveis. Vannet ble tatt, jeg fikk epidural, og det endte med sugekopp. Likevel syns jeg det var en fantastisk opplevelse! Jeg skulle gjerne gjort alt sammen om igjen, og jeg gleder meg til neste gang! Ja, det gjorde sykt vondt, men det var likevel det mest fantastiske jeg har vært med på.

    Jeg tror det ligger mye i det å oppleve trygghet underveis. Jeg følte meg hele tiden veldig trygg, både på meg selv og på omgivelsene mine. Jeg aksepterte at jeg ikke hadde kontroll med det som skjedde, og jeg aksepterte at "kroppen min gjør jobben så langt den greier, og resten skal den få hjelp til sånn at babyen og jeg har det bra". Til forskjell fra deg, opplevde jeg dermed ikke noe slags nederlag over alle inngrepene som ble gjort. Jeg tok ting som de kom, og prøvde å være i situasjonen der og da hele tiden. Epiduralen ble satt etter 24 timer med rier - da var jeg rett og slett så utslitt at jeg ikke lenger klarte å finne hvile og hente meg inn mellom riene. Den virket akkurat som den skulle - jeg fikk hvile, men hadde fortsatt kontakt med kroppen og med riene, og klarte å stå (i prekestol) for å la tyngdekraften virke helt fram til det var tid for pressing. Pressriene kom aldri, så jeg pleier å si at barnet mitt ble født på ren viljestyrke - jordmoren forklarte meg hva jeg skulle gjøre, og så jobbet jeg som jeg aldri har gjort før. Det tok halvannen time og jeg var fullstendig utkjørt etterpå, men FOR en mestringsfølelse over at jeg klarte det! Babyen var så elskverdig å bæsje på vei ut, derfor ble det sugekopp på slutten. Men hun fikk full score på apgar, sugde med en gang og var veldig våken og vital etterpå, og jeg fikk knapt en eneste rift (annet enn klippet som ble gjort for å sette på sugekoppen).

    Jeg tror alle fødsler er forskjellige, men alle kan nok få en god opplevelse hvis de klarer å akseptere det som skjer, og ikke blir redde! Redsel ødelegger så utrolig mye! dessuten er det nok greit å ikke planlegge for mye - da risikerer man å få en negativ fødselsopplevelse bare fordi ting ikke gikk som forventet, selv om den fødselen man fikk i og for seg egentlig var grei nok.

    Jeg sier også hurra for valgfriheten - for dem som kan, og ønsker det, er nok hjemmefødsel et flott alternativ! Samtidig kan også sykehusfødsler være gode opplevelser for dem som ikke kan, eller vil, føde hjemme.

    Dette ble langt, men jeg vil til slutt bare nevne at vi ikke må glemme at i store deler av verden er hjemmefødsel eneste alternativ - og dessverre viser statistikken at det langt fra går bra for svært mange kvinner og barn... Derfor er utbygging av fødetilbud på sykehus i svært mange land et stort og viktig steg på veien mot trygge fødsler for både mor og barn!

    Lykke til med forestående fødsel, jeg gleder meg veldig til å lese om hvordan den opplevelsen blir for deg!

    SvarSlett
  16. Dette likte jeg å lese :-)

    Selv drømmer jeg m en naturlig fødsel uten medisiner og smertestillende. Det som irriterer meg mest er at kvinner sm har født tidligere ser dumt på meg og sier at jeg ikke aner hva jeg går til, og at jeg ikke kommer til å klare en fødsel uten epidural. Jeg vet virkelig ikke hva jeg går til. Men jeg er forberedt på smerte jeg aldri har kjent tidligere. Men belønningen vil jo også bli mye bedre enn jeg har hatt tidligere så jeg er veldig innstilt på å få det til. Kvinner har jo født hjemme i tusenvis av år. Hvorfor må vi intisusjonalisere alt om dagen???

    Lykke til med fødsel. Håper de små blir friske og at tannen din rekker å bli fikset :-)

    SvarSlett
  17. Var så fint å lese innlegget ditt og må bare kommentere! Det at du er spent og gleder deg synes jeg ikke er det minste rart:-) Jeg har født 2 gutter, den siste i november 2012, og jeg synes det å føde er fantastisk. Men jeg må innrømme at jeg etter å ha født førstemann var alvorlig bekymret for at han skulle bli enebarn... Aldri igjen, for vondt var det jo! Men jeg hadde ingen medisinsk smertelindring, kun varmt bad og akupunktur. En fantastisk jordmor og min kjære gjorde at jeg hele tiden følte meg trygg og sikker på at dette skulle gå bra. Og i etterkant så tenkte jeg tilbake på dette som en fantastisk opplevelse.

    Så da jeg nærmet meg fødsel nr 2 var jeg spent.... Ville dette bli en nedtur siden det gikk såpass greit sist? Tenk om ikke kjærligheten til barnet kom idet han kom ut, slik som med 1. mann? Hadde jeg "idyllisert" den forrige fødselen etterhvert som jeg fikk den på avstand? Var jeg naiv som begynte å glede med til å føde igjen? Jeg delte tankene med jordmora mi, som mente at dette med innstilling har mye å si. Det å føle seg trygg og glede seg til å møte det lille mennesket som skal jobbe seg ut, kan være smertelindring i seg selv. Og denne gangen var minst like fantastisk! De er jo vonde riene, men jeg vet at det er kroppen som jobber, jeg er ikke syk, dette er noe naturlig! Og lillebror brukte mye kortere tid, så denne gangen ble jeg ikke så sliten. Med samme jordmor som sist gang, uten smertelindring, midt på natten i mørke november kjente jeg lillebror gli ut av meg. En nydelig bylt på brystet mitt! Tårene rant og jeg tenkte at dette vil jeg oppleve igjen ... Så håper på en 3.mann/kvinne etterhvert:-D

    Håper jeg ikke provoserer ved å fortelle hvor fint det kan være... Vet at det nok blir helt annerledes om det oppstår komlikasjoner o.l. Jeg har kanskje vært heldig? Men i følge jordmora mi har jeg ikke hatt spes enkle fødsler, bare helt vanlige. Så når gravide venninner gruer seg har jeg beroliget dem med: At ut må barnet, ikke bestem deg på forhånd hvordan det skal bli, du vet ikke hva du går til, men jeg synes det er en fin opplevelse! Dessuten velger de fleste å gjøre det flere ganger, hvor ille kan det være;-) Har full forståelse og respekt for de som velger smertelindring som epidural osv, men for meg har det foreløbig vært uaktuelt. Før 1. fødsel hadde jeg ingen mening om jeg skulle ha eller ikke, ville ta det som det kom. Må nevne at jeg før begge fødslene gikk på yoga for gravide, der vi jobbet mye med pusteteknikk og avspenning.

    Vil bare ønske deg lykke, lykke til, det blir helt sikkert en finfin fødsel, gleder meg til å høre om den:-) Håper jeg også får oppleve en til en gang i framtiden;-)

    SvarSlett
  18. Så fantastisk blogg!! Likte veldig godt innleggene om hjemmefødsel, snuser på det selv når jeg en gang skal ha nestemann! Sykehuset var fryktelig masete selv om fødselen gikk veldig fint. Det var tiden etterpå som var hat! Så deilig å være hjemme etterpå! :) Stor inspirasjon!

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...