28 En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve av deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og den skjøre. 
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er livredd faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst, produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig, veldig vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?

En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat sjelden du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 

Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.

__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?

18 Kjære førstegangsmamma -del 2

Kjære førstegangsmamma, du er inne i en kontrastrik tid. Det er ikke rart hvis du føler deg litt splittet. I det ene øyeblikket tenker du kanskje: dette er det beste som har hendt i mitt liv! og i det neste: Mon tro hvor mye en sånn baby går for på ebay...?

Det er både fantastisk og dritskummelt å bli mamma. Det er spennende og av og til gørrkjedelig. Nydelig og slitsomt. Alt på samme tid.

Da jeg fikk min eldste datter for fire år siden, følte jeg at jeg var i en slags unntakstilstand de første tre månedene. Spesielt de første ukene var helt ekstreme. Jeg klarte så vidt å sove. Jeg som hadde gledet meg så innmari til å få SKIKKELIG sove når den gigamagen var borte, var nå så oppgira at jeg ikke fikk mer enn et par timer på øyet hver natt. Resten av tiden satt jeg bare og stirret på henne. Jeg klarte nesten aldri å koble ut beskyttermoduset. 

Mammainnstinktet er liksom på overdrive i starten, før det regulerer seg.  Du får snart sove i mer enn ti minutter om gangen, og du må ikke lenger skru av vannet i dusjen hvert tredje minutt, for å sjekke om han virkelig fortsatt sover ... 


 Mammasamvittigheten 

Det var veldig gøy å endelig ha babyen hos oss, men samtidig så følte jeg meg overhodet ikke skikket til å ta meg av en sånn rosa liten skrikebylt. Hver eneste gang hun skrek, så skar det som negler over en tavle i hodet mitt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Klart at man har jo alltid medfølelse med babyer som gråter, men at det var slik  det føltes å høre sitt eget barn gråte, det var jeg ikke forberedt på. For nå var det ikke lenger bare medfølelse, men også dårlig samvittighet som eksploderte inni meg hvis ikke alt var helt tipp topp med datteren vår.
Jeg er sikker på at du, nybakte mamma har kjent på akkurat dette selv. 

Kjære snart- eller nybakte mamma, jeg vet det er vanskelig, men prøv å gi deg selv en klapp på skuldera når det gnager som verst i mammasamvittigheten. Til og med når du føler at du suger til denne jobben og føler at ingenting du gjør er godt nok. For min del er dette det som hjelper best mot dårlig samvittighet. Det å være litt ekstra god mot seg selv når man trenger det mest. 
For du er en god mamma. Den beste faktisk. Det er det i allefall minst én fryktelig viktig person som synes!

En ting til som hjelper litt på den dårlige samvittigheten, er å se etter de små positive tingene:

Dårlig samvittighet fordi at du glemte å ta med skift og nå må prinsen ha på seg våt body hele veien hjem? -vel, han har i det minste tydeligvis fått mer enn nok melk å drikke for å klare å tisse seg såpass ut.... SÅ FLINK MAMMA!

Og så tar du en liten applaus for deg selv. 
Neida, men du skjønner poenget? Gi deg selv ros. Det er en fin motgift mot dårlig samvittighet!

 Det varer ikke evig 


Selv om du kanskje for øyeblikket ikke ser enden på timesvis med amming /flasker og byssing, kun avbrutt av bleieskift og skriking, så kan jeg love deg, at det går over. Nået er så utrolig flyktig når man har små barn. Du har sikkert hørt folk si det "tida går så fort når man har barn!" Det er ikke kødd. Det er faktisk værre. Tida SPURTER av gårde. Når man først har kommet inn i en slags rytme med babyen sin, så bare skjer det noe. BAM så står du der og planlegger fireårsdagen til din førstefødte og skjønner ikke hva som skjedde. Hun ble jo født for noen uker siden?

Snart så vil ikke den nyfødte babyen din være nyfødt lenger.  Snart er han eller hun en tre måneder gammel baby som ligger der og pludrer i vei på leketeppet sitt, og du kommer ikke til å tro at det er så mange uker siden du travet rundt på stuegulvet med en skrikende baby midt på natten. 

Med førstebarnet skulle jeg liksom utrette så inni hampen mye etter at hun sovnet om kvelden at jeg stresset med å få henne til å bli fortest mulig ferdig med puppen om kvelden. 
Da andremann kom, satt jeg og ammet i timesvis på soverommet og så på tv serier og spiste digg mat i senga i mange uker, og angrer virkelig ikke på at skittentøysfjellene vokste seg større og større i hjørnet bak døra. Jeg var på jobb jeg, og jeg var dritflink der jeg satt med grandisen og babyen min i senga.

Det jeg prøver å si er, hold ut kjære vakre! Gjør alt du kan for å gjøre disse intense ukene og månedene så behagelige som mulig for dere. Drit i alt du "skulle ha gjort". Du skal ikke noe du. Bortsett fra å bli vant med å være mamma da. Og det er du himla god på faktisk, og blir bare bedre og bedre for hver dag. Heia mamma, dette blir bra!

Del 3 kommer ! 

38 Kjære førstegangsmamma -del 1

Kjære deg som skal bli, eller nettopp har blitt mor for første gang, dette er et brev til deg.

Gratulerer så utrolig mye med mammatittelen! Og velkommen til verdens beste og hardeste jobb. Du kommer til å oppleve vanvittig mye nytt i løpet av de neste månedene. Det vil bli mange nydelige øyeblikk, masse babykos  og så du kommer til å lære at det faktisk finnes fifty shades of bæsj. Dette kommer til å bli den beste tiden i livet ditt. Og kanskje den vanskeligste. Men mest bra. 

Akkurat nå er det 14 uker siden jeg fødte mitt tredje barn, og vi er på vei ut av Det Fjerde Trimester. De intense første ukene er over, og Lillebror har blitt mer vant med å leve utenfor den trygge livmoren. Han godtar små perioder uten mamma, (jeg får faktisk tisse alene av og til -jippi!) han kommuniserer ikke kun via nyfødspråket lenger, men også via latter og bevisste lyder. Av og til får pappa også lov til å bære ham i bæresjal av og til slik at jeg får en pause til å gjøre viktige ting. (Jobb, lage mat, alenetid med de andre barna, chatte på facebook og sånn...)

Tusenvis av babysmil skal du få, vakre nybakte mamma!

Men du, kjære førstegangsmamma, er ved begynnelsen av omstillingsperioden mellom gravid og ikke gravid, og fra snart mamma til mamma. Denne tiden er utfordrende for de fleste. Det å bli førstegangsmamma for meg, var litt som å løpe smilende og intetanende rett på en mursteinsvegg som jeg ikke så at var der, for så å bryte meg uelegant igjennom den og komme ut på andre siden og oppdage en vakker blomsterhage. Ok, nesten sånn. Det var overdrevent klisjéaktig. Men du skjønner hva jeg mener: Det er hardt, og så blir det himla fint.

 GI DEG SELV TID 

Det tok tid å tilpasse seg. Både for meg og den ferske, nydelige jenta mi. Vi var nybegynnere begge to. Det ble mye prøving og feiling. Ofte mest feiling. Men man lærer best på den måten tror jeg.

Kjære deg som står ved startstreken av din mammareise,

jeg er ingen lege, psykolog eller noe slikt, men jeg har vært der du er nå tre ganger før, og jeg vet hvor overveldende det kan føles. Derfor har lyst til å dele noen tanker og tips med deg:


 Å OVERGI SEG 

Noe av det første jeg lærte da jeg ble mamma, var at jeg ikke kan styre, presse og få fortgang i ting som bare må utvikle seg naturlig. For eksempel da jeg fikk melkespreng tre dager etter fødselen. Sånn sinnsvak melkespreng. Vi snakker stinne meloner ala jur altså. Det var så utrolig ubehagelig, og jeg ble fortalt at det ville ta to til tre uker før det roet seg. 

Ikke søren, tenkte jeg. 
Jeg skulle IKKE ha det sånn. Så jeg gikk til verks for å kverke denne melkesprengen, rett og slett. Det ble mitt store mål den første uken. Sånn bortsett fra å ta vare på babyen min, så ble det et enormt fokus på å få bort melkesprengen. Koste hva det ville. Jeg prøvde en haug av lite lure triks: Legge kalde omslag på, drikke peppermyntete,  og la være å pumpe ut den verste sprengen. 

Det var ikke så lurt. 
Ting ble fort verre. Mye verre.

Kort sagt så endte jeg opp på akutten med en brystinfeksjon som var nære på å ta livet av meg. Legen som tok i mot meg på legevakta forstod ikke at kroppen min ikke var gått i sjokk og at jeg kunne stå og snakke fortsatt var bare flaks i følge ham. Det var forferdelig nære på, for å si det slik. 

Den førstefødte: det blir mye prøving og feiling. Og det er helt ok. Hun liker meg fortsatt så det så.

Okay, før det blir helt feil her: jeg sier ikke at du kommer til å ende opp på akutten som meg.  Det ville vært ganske kjipt ass.
De aller fleste klarer seg mye bedre enn meg igjennom de første ukene som mamma. 
Takk og lov!

Poenget er: Om jeg skulle gjort noe om igjen, så ville det vært å la ting gå seg til. Så prøv å gi deg selv og babyen GOD tid etter fødselen. Overgi deg til denne nye tilværelsen. Lytt til kroppen og ta ting som de kommer. Ikke stritt i mot. Du har ingenting å bevise og alt å vinne.

 DU ER IKKE "ALLE ANDRE" 

Sammenligning er noe dritt
Don't do it. Ta det fra en som gikk så til de grader på trynet i den fella. Det å sammenligne seg selv for mye med andre mødre, det bringer bare enda mer bekymringer, usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet. Ingen babyer er like, og det er ikke mammaene deres heller.

Det kan være utrolig deprimerende når man ikke føler at man får det helt til som fersk mamma, og så ser man de som ser ut til å takle overgangen helt uten problemer. Vi sammenligner som regel våre verste dager med andres glansbildehistorier, og det er jo rett og slett urettferdig. Vær snill med deg selv, du vakre, gode mamma. Bare fordi andre mødre har babyer som sover igjennom natten, så betyr det ikke at det er noe galt med deg og din nattugle. Ikke gi deg. Du finner dine metoder som funker for dere. Så når du føler at du ikke holder mål, -husk at ingen er perfekte, men du er god nok. Du er faktisk den beste i verden for den lille babyen din.

Du finner din egen måte å takle den nye tilværelsen på...

Akkurat du vet best for akkurat ditt barn. Du gjør en vanvittig bra jobb, du fine mamma, og jeg er sikker på at du gjør ditt aller, aller beste for å gi babyen din det den trenger. Vi har alle våre unike måter å takle babytiden på. Om du så må ha på støvsugeren for å få babyen til å sovne de første ukene, bære henne i bæresjal hele dagen, eller ta kjøreturer med prinsen om kvelden for at han skal roe seg, -så er det er helt OK!
Din baby, din  måte. You go mama! Jeg heier på deg!

Del 2 av dette brevet kommer snart. 

Fin dag til dere!