30 Min andre fødsel

Må bare få delt min andre fødsel med dere før det snart blir på tide å skrive min TREDJE fødselshistorie. At det går an å ha to så vilt forskjellige fødselsopplevelser hadde jeg aldri trodd...

Magen i mars 2011. Et par uker før fødsel

Jeg er fire dager på overtid, og hvis du har opplevd å gå på overtid selv, så vet du at hver dag over termin føles omtrent like lang som, tjah en måned ca.. En sykt lang måned.

Jeg er rimelig overbevist om at Lillebrøster i magen ikke har tenkt seg ut med det første. Faktisk så overbevist at jeg har begynt å venne meg til tanken på å gå gravid for alltid. Jordmor har vært her i dag og satt akupunktur for å prøve å få ting i gang, men nei. Det vanker ikke så mye som en kynner engang. Mannen har et møte denne kvelden. Det tar ca 30 min med sykkel å  komme dit. Jeg sender ham av gårde etter at Storesøster har sovnet, for jeg kommer aldri til å føde denne ungen likevel. Jeg har leid to filmer, og rekker akkurat å se ferdig den siste før jeg bare MÅ opp av sengen for å tisse.

21.30: Var det en rie? Jo. Jeg tror jeg nettopp hadde en rie. Eller bare en sterk kynner kanskje?

21:45: Okei. Fikk en til nå og det røsker skikkelig! Jeg HAR faktisk rier! Kanskje babyen kommer i løpet av natten? Can I get a HALELUJAAAH!?

Jeg bokstavelig talt hopper av glede over å endelig være i gang. Og så må jeg jo le av meg selv. For har du sett en 41uker gravid dame hoppe? Nei? Det er ikke særlig elegant.

Uansett: plutselig blir det hele litt mer seriøst. Rier med 10 minutters mellomrom og intensiteten øker kraftig for hver ri. Nå jeg like vondt som jeg hadde etter 3 døgn inn i min første fødsel. Jeg ringer mannen og stønner frem at han "kanskje burde tenke på å komme hjem snart for jeg har litt sånn eh, rier, tror jeg, kanskje.." 

Tror han skjønte på stemmen (og stønningen) min at dette var en  smule mer seriøst enn det jeg ville ha det til, for han syklet riiimelig fort hjem...

22.15: 4-5 minutter i mellom nå! Hvor i helsikke blir det av mannen min!? Kanskje jeg bør ringe Jordmor nå. Oops...det var det ja.

Vi har planlagt en sykehusfødsel sammen med vår egen jordmor på "myk" fødeavdeling. 

Jeg skal etter planen ringe jordmor så fort ting er i gang, slik at hun kan komme hjem til oss og sjekke ståa. 

22.20: Okay, ringt jordmor: check. Hun er på vei hit. Nå kommer riene tett som hagl her. Hei hur det går!

Klokken 22:30 -nøyaktig en time etter første rie, fyker mannen min inn døren og svigermor ankommer rett etter ham. (Hun skal passe Storesøster) Han ordner med varmeflaske til meg som jeg har mellom beina. Det hjelper så utrolig godt! Nå kommer riene så tett at jeg har helt mistet oversikten. 2 minutter i mellom, maks 3 og de varer i 1minutt. Jeg må konsentrere meg. Han spør om ikke vi heller skal møte jordmor på sykehuset kanskje. Jo, det er nok lurest, tenker jeg og ber ham ringe henne og si at hun må snu. Og bestille taxi til oss i samme slengen. Nu blir det baby!!

Klokken 22:45 roper mannen til meg at nå er taxien her. Jeg sitter på do og skjønner ikke hvordan i all verden jeg noen gang skal klare å reise meg uten hjelp. Hvorfor, HVORFOR låste jeg døra? Riene kommer så tett at jeg har ikke tid til å tenke. -Kanskje jeg bare burde bli her og føde? Jeg titter bort på badekaret. Det frister.

"Vær så snill da, jeg tror vi bør forte oss litt!" roper mannen til meg.

Jeg får summet meg og åpnet døren mellom to rier. Mannen røsker med seg sykehusbagen min (eh, flyttelasset heter det vel. En trillekoffert, en bag og en veske...)  og vi løper ut til taxien. Eller, vel okay... Jeg vagger fire-fem skritt i mellom riene, før jeg må henge på mannen igjennom en 1minutt lang rie, for så å vagge noen skritt til, og sånn går det frem til drosjen.

Taxisjåføren er litt irritert når vi endelig kommer frem til bilen, men når han ser den gigantiske magen, den enda større bagasjen min og svetteperlene i pannen på ektemannen, så smiler han bredt.

"Nei så artig! Jeg kjørte nettopp en annen fødende til sykehuset! To på en kveld! DET har ikke skjedd før!" 

Mannen min ler og stemningen blir veldig munter i et lite øyeblikk.

Helt til jeg smiler et smil som nok er mer skremmende enn det er vennlig. Jeg har rier folkens...Seriøse rier. Slutt å fortelle anekdoter for fanken og få meg inn i den drosja! 

Klokken 23.00 sitter vi endelig i taxien på vei til sykehuset. Av en eller annen grunn kommer riene litt sjeldnere nå. Opp til 5 minutter i mellom, men de er veldig sterke. 

Taxisjåføren babler i vei om den forrige dama som han kjørte på sykehuset, og jeg lager kloremerker i skinnet på setet foran meg når jeg puster meg igjennom riene. Varmeflaska er fortsatt godt plassert mellom beina.

Mellom to rier får jeg stønnet frem et spørsmål til sjåføren: hvor lang tid vil turen ta?? (og hvorfor i helsikke må du kjøre over absolutt alle hullene som finnes i asvalten i Berlin??)

Ca 26 minutter sier GPS'en hans. 

photo by: holger

Riene fortsetter å hagle på, og plutselig merker jeg hvordan jeg helt automatisk knurrer litt mot slutten av rien. Jeg har ikke kontroll: kroppen har så smått begynt å presse, og vi har fortsatt 10 minutter igjen til sykehuset. 

"Ehm, du høres ut som du må presse snart..kan det stemme?" sier mannen min som kjenner igjen den karakteristiske knurringen fra første fødsel.

"Øøh.Jepp. Stemmer det!" får jeg bjeffet frem i mellom to rier. Jeg er helt satt ut. Klarer ikke å fatte hvor fort dette går.

"Okay, okay, det går bra" sier mannen min. "Bare si ifra hvis du ikke klarer å holde igjen lenger, så slenger du beina opp på setet her og jeg tar i mot. Dette går fint vettu."  

På dette tidspunktet ble taxisjåføren, som i utgangspunktet var ganske så brun i huden (tyrkisk oprinnelse) helt LIKBLEK i trynet. 

Tror ikke han var like gira på fødsel i baksetet som det mannen min var.

Ca klokken 23.25 ser jeg at vi ankommer sykehuset på venstre side. Jeg ser hovedinngangen og innkjørselen, men taxisjåføren fortsetter (av GUD vet hvilken grunn) FORBI inngangen og mot parkeringsplassen. Nå er plutselig ikke mannen min så kul lenger. "UNNSKYLD MEG mend du har ikke tenkt å la oss GÅ fra parkeringsplassen? SNU bilen NÅ!"

Sjåføren får plutselig tilbake fargen i ansiktet. Litt mer rød enn før da men. Spesielt på ørene.

Han kjører oss til hovedinngangen og åpner dørene for oss. Jeg puster meg igjennom en siste ri før jeg velter meg ut av taxien og vagger inn hoveddøren.

"Trapp eller heis?" spør mannen av gammel vane i det vi kommer inn -før han rekker å tenke seg om. 

Jeg gir ham mordblikket. 

Det ble heis.

I heisen får jeg en superkraftig rie og kjenner at hodet til babyen er på vei og ser for meg avisoverskriftene. "Heisfødsel -fødte i buksa!" 

Vi kommer ut av heisen oppi 3. etasje, og mannen må tenke seg om litt før vi går inn en lang gang. I enden av gangen stopper vi igjen og jeg puster meg igjennom en ri, men merker at mannen klør seg litt i hodet og ser seg rundt. "Har. Vi. Gått. Oss. Vill. Nå?" spør jeg, med en stemme som kunne skremt vannet av The Joker.

"Neidaneida. Jeg tror-eh jeg er helt sikker på at det var her!" 

Han tar meg under armen og hjelper meg inn gangen til venstre. Der! Endelig! vi er fremme!

Jeg ser "fødeavdeling" skiltet lyse mot meg som himmelens porter over døren. Men vi kommer oss ikke inn. Jeg får en ny ri, og blir stående og henge på mannen min ute på gangen. Denne rien er så heftig at jeg roper "åå nå kommer deeeen!" 

Dørene til føden rives opp og ut kommer jordmor sammen med en fødselslege. 

Jeg aner ikke hvordan de klarte det, men ca 30 sekunder senere ligger jeg på en benk inne på et undersøkelsesrom på føden. 

Undersøkelsesrom ja. Jeg forstår ikke helt. Stønner ut midt i en rie at "Dere skjønner vel at ungen er på vei ut eller!?" 

Joda, de skjønte det. Jordmor river av meg buksa og undersøker meg mens hun nonsjalant meddeler at det er FULLT på føden i kveld og at jeg har " hmm skal vi se hvor langt du er komme-OJ SANN hodetståriåpningenher!!!"

Vannet mitt går over hele outfiten til Jordmor, og jeg får beskjed om at det er fritt fram for å presse. 

Et, to, tre press så er hodet ute! HERREGUD så god jeg var til dette plutselig, tenker jeg. (I forhold til over en time pressing i første fødsel) 

Jordmor spør om jeg vil ta på hodet til ungen. UÆÆ tenker jeg, men skit la gå. Jeg prøver.

Jeg strekker ned hånden og hvisker rolig, om enn litt kleint til babyen min som er halvveis inni denne verden: "Ehm hei du. Dette er rart. Nå er vi ferdige snart lille venn."

 På neste ri presser jeg alt jeg kan, men babyen beveger seg ikke én millimeter. Det virker som om babyen sitter bom fast med skuldrene.
Jeg merker at fødselslegen friker ut. Hun sier at hun ikke har tang eller sugekopp tilgjengelig inne på dette undersøkelsesrommet og mister brått fargen i ansiktet.

Jordmor vet råd. Hun ber meg bytte posisjon. Flytte litt på hoftene, og JØSS der fikk jeg en ri, begynte å presse litt, men babyen bare surfet ut på en bølge av fostervann, helt av seg selv.

Jeg fikk babyen rett opp på brystet. Hun brølte litt, og alle senket skuldrene om ca hundre hakk. HUN en jente! Jeg hadde RETT. Det ble en Lillesøster!

Utrolig heftig, men herlig opplevelse!

Så bare lo vi. Det hele var så uvirkelig. Der var hun, sånn helt plutselig.
 Alt hadde gått så utrolig fort og greit. 

Jeg spurte mannen hva klokken var. 

23.37. TO TIMER etter første lille rie var jenta vår født. Jeg følte jeg hadde løpt et marathon og vunnet noe så VANVITTIG overlegent og jeg var helt i sjokk. 

En styrtfødsel. 

Jeg som brukte over tre døgn på å føde Storesøster hadde nå født på TO timer! 

Jeg var i ekstase. Jenta vår fikk top score på apgar, og var hele 4040gram og 54 cm lang! 

Dette var, til tross for sinnsyk action med taxitur osv -en fantastisk fin fødsel i mine øyne. 
Jeg tar gjerne en to-timersfødsel igjen! 

_______

Har du opplevd en styrtfødsel? Syns du det var bra eller for intenst?

Dere som har flere barn: var deres fødsler også veldig forskjellige?

______

8 Confession: Jeg er litt hykler

Ja, jeg føler meg litt som en hykler for tiden. Men sånn går nu dagan med to småtroll som er helt slått ut av en eller annen monsterbasille. Storesøster har vært nede for telling i en knapp uke, og nå var det jammen Lillesøster sin tur til å bli skikkelig dårlig. De første dagene prøvde vi å tviholde på våre rutiner og regler for ellers blir det jo sååå stress å komme tilbake til hverdagen når de små tror det er blitt normalt å se på TV hele dagen og at mamma og pappa kler på dem, bærer dem rundt og mater dem som babyer... 

Men etter et par dager med sykdom så lot vi alt flyte. Drit i rutiner. Så lenge vi kan forhindre bare et hysterisk anfall, og så lenge de små pasientene er sån nogenlunde fornøyde i et lite minutt, så er det verdt det at vi må kjempe oss tilbake til de vanlige rutinene når dette går over.

Jeg pleier å få så innmari dårlig samvittighet hvis jeg lar ungene se på TV, annet en bare litt på morgenen, og egentlig er jeg jo heeeelt i mot bestikkelser. Jadda... Men det har jammen blitt en haug av begge deler i løpet av de siste dagene. 

Til og med desperate forsøk på å "aktivisere" barna og "gi dem noe å gjøre" har det blitt -selv om jeg egentlig er idle parenting -fan inntil hjerterota. 


Desperate times call for desperate measures... og jeg føler meg litt som en hykler.

Bestikkelser: Smokk er kun lov på natta og sjokolade på hverdager er jo helt uhørt... jadda...

Klarer dere å holde på rutiner når barna er syke, eller sklir det som regel ut? 

12 Nesting

Jeg var redd for at det aldri skulle komme denne gangen. Instinktet. Vel, bedre sent enn aldri.

"Nesting instinct refers to an instinct or urge in pregnant animals to prepare a home for the upcoming newborn(s). It is found in a variety of animals (both mammals and birds) including humans. [...]"

Se så fin seng du får Lillebor! -ikke det at du kommer til å sove i den da, hvis du skal følge i dine søstres fotspor...

"It is commonly characterized by a strong urge to clean and organize one's home and is one reason why couples who are expecting a baby often reorganize, arrange, and clean the house and surroundings. [...]"

Merinoull og silke er det eneste som får komme nær babyhuden din i begynnelsen.

Jeg gleder meg til å susse babyføttene dine.

"In human females, the nesting instinct often occurs around the fifth month of pregnancy,but can occur as late as the eighth, or not at all. It may be strongest just before the onset of labor."          source: wikipedia

Fine dressen som begge søstrene dine har brukt

Snart

Mammaer: når begynte dere å merke redebyggingsinstinktet? 

Fikk dere det berømte vaske og rydde-kicket rett før fødsel?

Fikk pappaen et snev av "the nesting instinct" han også kanskje?

5 Hjemmelaget Lavkarbopizza med Chorizo

Denne herligheten laget jeg for første gang i går og den gikk rett til topps på lavkarbo-middagslista vår! En pizza med hjemmelaget, tynn bunn med bla. chorizo (spansk pølse) og masse digg som topping. 

Frem til nå har jeg egentlig bare laget lavkarbopizza med lavkarbo-brødmix som bunn, fordi jeg aldri helt har fått til å lage pizzabunnen selv. Men denne gangen lyktes det endelig, og dæven, den var god! 

Du trenger:
(til en pizza for to voksne ca 40cm diameter)

Bunn:
2 egg
2ss revet ost
2 ts psyllium husk eller fibehusk
5 ss kikertmel
3 ss mandelmel
2 ss kli
2 ts tørket oregano
1 ts tørket rosmarin
1 ts salt
1ss olje
2ss rømme/kesam
1ts bakepulver

Saus:
1dl hakkede tomater fra boks
1ts tomatpure 
1dl vann
1/2 ts salt
2ts oregano
1ts rosmarin
1-2 finhakkede hvitløksfedd

Topping:
Revet ost 
Chorizo
paprika


Slik gjør du:
1. Ha alle ingrediensene til pizzabunnen i en bolle og mix med stavmixer til det blir en glatt, tykk røre. Hvis deigen virker altfor tørr, så kan du spe på med 1ss rømme eller 1 ss olje.

2. La deigen stå og svelle litt i skålen mens du blander sausen og kutter opp topping.
Vi brukte chorizopølse, marinerte svinestrimler, gul paprika og mozarella som topping.

3. Kle en stekeplate med bakepapir, og ha pizzadeigen på bakepapiret. Ha et stort ark plastfolie over deigen og kvjevle den forsiktig til den blir så tynn som på en italiensk pizza, ca 40cm i diameter. Ta av folien, pensle med litt smeltet smør eller olje for å gjøre den ekstra sprø og forstek i ca 10 min på 180 grader. (Følg med på bunnen, den skal ikke bli veldig brun enda.)

4. Ta pizzabunnen ut og ha på saus, ost og topping. Dryss litt oregano over. Stek i ca 10 minutter på 180 grader.

Voila! Nyt!

Ingrediensene finnes på helsekost eller dagligvare med stort utvalg. Evt. kan man handle på nettisder som f.eks funksjonell mat. Kikertmel (også kalt garbanzo <-her hos iherb) er laget av tørkede kikerter, og finnes også på innvandrerbutikker og delikatessehandel. Jeg har funnet kikertmel hos en tyrkisk matvarebutikk her i Berlin.


Så hvorfor ikke slå til med pizza midt i uka? 
Pizza er min favoritt kosemat, men jeg får desverre veldig fort vondt i magen av hvetemel. 
Men denne oppskriften er jo melfri, så jeg kommer til å lage denne igjen og igjen. Skulle ønske vi hadde rester! 

Hva lager dere når dere får lyst på noe ekstra digg midt i uka? 
Tilhører pizza og slikt kun helgen?

10 Slipp oss ut!

SLIPP OSS UT! To små prinsensser som begynner å bli litt smålei av mamma..."La oss klatre ut av vinduet!"

Stakkars sjuke små. De blir så fort lei av å bare henge med mamma og pappa. Spesielt mamma. Gud for ei kjedelig dame. "Jeg orker ikke å se deg akkurat nå mamma!" har blitt en ny slager. Hjelp...

Det som er verst er at Storesøster er så fryktelig trist og lei seg hele tiden. Hun er ordentlig slått ut av denne basillen. Jeg har aldri sett henne slik før. Hun vil bare ligge under et teppe på sofaen hele dagen mens hun drikker juice og ber meg vennligst om å gå vekk hvis jeg finner på å prøve å muntre henne opp. Finnes ikke noe mer irriterende enn en bekymret mamma vettu... Mens om natten finner hun det veldig passende å våkne hundreogtretti ganger og rope "MAAAAAMA PAAAPPA Jeg er ALENE i sengen!"

Det er ikke akkurat så god plass til en smellgravid mamma i barnesenga, men jeg legger meg nå ned i den likevel og stryker henne over håret, sånn som jeg får beskjed om. (Og ber en stille bønn om at sengen skal holde)

Og så vil hun helst bli bært på do når hun må dit, og ikke kan hun kle på seg selv lenger heller, stakkars lille. Det er ikke akkurat noen picnic for meg å holde på slik med denne badeballen av en mage, men a mom's gotta do what a mom's gotta do. -Ikke sant?

Lille pjuske jenta mi ville plutselig leke fotomodell. 

Hvordan er deres unger når de blir sjuke? Blir de veldig sutrete, eller bare kosete og stille?

27 37weeks -The window

37 uker har kommet og gått. Endelig er vi innenfor "the magic window". Nå har Lillebror lov til å komme! Dagens photoshoot ble kjempelang og jeg tok sikkert hundre bilder... 

"Mamma du må ikke sitte der! Vinduskarmen knekker!" Eh jo takk for deeeet kjære lille. 

Jentene ble født på termindato (Storesøster) og 4 dager over (Lillesøster), så jeg har ikke særlig store forhåpninger om at Lillebror bestemmer seg for å komme før 10.mars. 
Det føles fortsatt som en liten evighet når jeg tenker på at det kan være 5 uker igjen, men samtidig så er det jo litt spennende, for i teorien kan Lillebror komme når som helst nå.

Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer tar det av med tanke på utfoldelse og eksperimentering på den ukentlige hjemmephotoshooten... Jeg gruer meg nesten litt til magen blir borte, selv om jeg vet at jeg får verdens største premie i steden. Det er bare noe helt spesielt å gå rundt å bære på et nytt liv, og jeg skal virkelig passe på å nyte og sette pris på disse siste ukene. Og de skal dokumenteres godt, sånn i tilfelle dette blir helt siste gangen jeg er så heldig å få ha baby i magen. Denne serien under her ble kanskje litt vel på den artistiske siden, men jeg likte den. Vad tycks?

Stakkars sjuke Storesøster lå i sengen og instruerte meg med den hese pipestemmen sin.
"Se opp nå mamma. Slutt å gjøre sånn med armen. Hør på meg da!" 
Det er vel ikke lenge til hun overtar fotograferingen også.  Hun vet at Lillebror kan komme når som helst nå, og spør hele tiden om ikke han bare kan værsågod å "smette ut snart." Hah! om det bare hadde vært så enkelt gitt... 

Det ble som sagt enormt mye med bilder, men jeg tror jeg lar det holde med disse. Så kommer kanskje flere i morgen hvis jeg får tid til å gå igjennom resten. 

Meeeen en liten tulleserie måtte det jo bli...
People: meet sporty mum! Den hittil ukjente superhelten som er så myk og rund, men som har muskler av stål som holdes skjult helt til hun må bære to syke skrikerunger i seng midt på natten. Hoho! Watch out!

Jeg ber om unnskyldning til min tenåringssøster B, som kommer til å bli om mulig enda flauere over å være i slekt med meg etter dette stuntet. Beklager dypt fra hjerterota søs, men jeg kan ikke noe for at jeg er superkul.

Hvis dere har forslag til bilder og tull jeg kan finne på med denne kulemagen før den blir borte, så er det bare å skrike ut! Veldig stas med inspirasjon til foto ;)

Mammaer: når ble deres barn født ift termin?
Dere som har flere barn: Finnes det håp for at jeg slipper å gå over tiden siden dette er 3.mann?

35 Derfor velger jeg Hjemmefødsel

Det er mange som har lurt på om jeg kan fortelle litt mer om hjemmefødsel, så her kommer et innlegg om nettopp det.
Det vanligste spørsmålet jeg får: Hvorfor hjemme?
Her er en liste over det jeg personlig ser på som noen av de viktigste fordelene ved hjemmefødsel:

1. Risikoen for unødvendige inngrep er mye lavere ved en hjemmefødsel, siden hele poenget er å gi kvinnen tid og rom til å føde. Ikke noe tidspress, ingen som maser om å ta vannet før vaktskifte, ingen som vil sette meg på ctg-overvåkning, sjekke åpningen eller sette meg på drypp hvis det tar tid. Dette reduserer automatisk risikoen for videre inngrep. For små inngrep har en tendens til å få en snøball-effekt og ende i større, mer kompliserte inngrep.
2. Infeksjonsfaren den nyfødte babyen blir utsatt for er naturligvis mye lavere hjemme enn på sykehus. På sykehuset vanker det skummelt mye bakterier og virus, for ikke å snakke om basiluskene av den skumle antibiotika-resistente typen. Sånt vil vi ikke ha noe av når vi skal ha baby.
3. Jeg er frisk. Jeg har de beste forutsetninger for å få en naturlig og god fødsel, så hvorfor utsette meg for et sykehusmiljø uten grunn? Når flere jordmødre og en lege og gynekologen min anbefaler meg å føde hjemme, og jeg selv føler meg trygg på valget, så ser jeg ingen grunn til å føde på sykehus.
4. Sykehus og leger gjør meg veldig stresset. Jeg har stor tro på at stress er en stor grunn til at en del fødsler ender med diverse inngrep. Spente muskler og angst er ikke bra når man skal føde. (Visste dere at for mange dyrearter så STOPPER hele fødselen opp hvis de blir stresset?) Derfor er det godt å være hjemme i kjente omgivelser, slik at kroppen ikke er full av stresshormoner.
5. Jeg bestemmer. Det er jeg som føder, det er jeg som er mamma til babyen min. Uansett hvor mye utdannelse et menneske har, så er det ingen andre enn meg selv som opplever det kroppen min forteller meg i løpet av fødselen, og derav er jeg det som skal vurdere og ta stilling til alle avgjørelser. På sykehus føler jeg absolutt ikke at jeg har den friheten, uansett om man egentlig skal ha rett til å bestemme over egen fødsel. Presset til å høre på sykehuspersonalet kan bli for stort.
6. Jeg har frihet til å bevege meg og gjøre nøyaktig det jeg vil, akkurat når jeg vil, ila fødselen. Jeg trenger ikke å vente på lov til å gå i dusjen/badekaret, og jeg kan gå rett inn på kjøkkenet og spise noe hvis jeg føler for det. Økt komfort øker sannsynligheten for en god fødsel.
7. Jeg trenger ikke å dra noe sted. Ingen hast å rekke frem til sykehuset. (Bare vent til dere leser fødselshistorie nr2, så skjønner dere..)
8. Jeg velge nøyaktig hvem jeg vil ha til stede under fødselen. Ingen fremmede leger/jordmødre.
9. Ingen vaktskifter!
10. Barna mine kan få komme og få en suss midt i fødselen hvis de har lyst til det.
11. Etter fødselen er det fortsatt meg som bestemmer. Dette er så utrolig viktig for meg. Den angsten som jeg kjenner hvis jeg er adskilt fra barnet mitt i så lite som et eneste minutt etter fødselen, den er rett og slett grusom, og sitter i meg lenge etterpå! Men det er ingen grunn til adskillese når vi er hjemme. Veiing, måling, bading og diverse blir gjort med mitt samtykke, når babyen og jeg er klare for det, og vi forblir alltid i samme rom.
12. Jeg er hjemme. Etter fødselen er jeg omringet av familien min og jordmoren min. Barna kan komme og gå som de vil, og har fri tilgang på mammaen sin. Ingen besøkstider og netter på et ukjent sted, borte i fra gullene mine. Jeg har tilgang på alle mine personlige ting, mitt eget kjøleskap og min egen seng. For meg er tiden rett etter en fødsel like viktig som selve fødselsopplevelsen. 

Hva, hvis, men om?

For en kvinne som har et lavrisikosvangerskap, er risikoene for at noe skal "gå galt", ikke større enn på sykehus. Det er desverre alltid en risiko når man føder, men denne er ikke forhøyet for meg i min situasjon, så jeg føler meg tryggest hjemme.
Her kan dere se en fin og informativ video hvor leger som selv har vært med på hjemmefødsler, snakker om tryggheten og fordelene ved en hjemmefødsel.

Risiko?
Hadde jeg hatt noen form for komplikasjoner i svangerskapet, (og da snakker jeg småplukk altså. Det skal bokstavelig talt ingenting til for at man ikke får lov å føde hjemme her i Tyskland. Et lite utslag på urintesten eller pittelitt høyt blodtrykk og du kan vinke farvel til hjemmefødsel) så hadde jeg selvfølgelig født på sykehus.

Under en hjemmefødsel vurderes det selvfølgelig kontinuerlig om det er trygt å bli hjemme. Så fort det dukker opp noe som tilsier at ting ikke forløper slik de skal, så blir overflytting til sykehus vurdert. Min første fødsel var en planlagt hjemmefødsel som gikk veldig bra, men endte på sykehus rett og slett fordi at det drøyde så lenge at både jeg og jordmor var helt fullstendig tappet for energi.(Tror nesten hun selv også hadde takket ja til en epidural på det tidspunktet etter 3 døgn hos en fødende kvinne hehe!)

Ingen panikk var involvert, (stoppet på 7-11 kiosken på veien til sykehuset liksom) og jeg kunne fint ha blitt hjemme hvis jeg hadde valgt det.

Hva kan jordmor gjøre?

Alt unntatt keisersnitt og tangforløsning. Det finnes en type sugekopp som jordmødre kan bruke ,men at slike ting blir nødvendig er ytterst sjeldent. Jeg kjenner flere jordmødre som driver med hjemmefødsel, og de har ikke opplevd at det var behov for tangforløsning. Det har hendt et par ganger at de måtte overføre kvinnen og det ble keisersnitt, men dette var helt udramatisk og alt gikk veldig fint.

Min jordmor kan gi meg medisiner som stopper blødninger hvis jeg skulle blø for mye etter fødselen, hun kan gi meg sprøyter for å hjelpe hvis morkaken skulle ta for lang tid å komme osv.
Det er ikke mulighet for epidural eller bedøvelse som f.eks fentanyl. 
Jordmor kan derimot gjøre akupunktur hvis jeg ønsker det.

Jordmor er selvfølgelig ekspert på førstehjelp for både mor og barn. 

Etter fødselen blir jordmor hos oss i 4-5timer og overvåker både meg og barnet. Den første uken etter fødselen kommer hun nesten hver dag for å sjekke oss og sørge for at amming går greit. Vi kan ringe henne når som helst hvis vi trenger henne. Etter den første uken kommer hun og veier 1 gang i uken, og så etter behov frem til barnet er 6 uker gammelt. 
Denne servicen tar jeg mer enn gjerne i steden for 1-3 dager på barselavdeling på sykehus!

Jordmor vs. Fødselslege:

Jeg stoler så utrolig mye mer på en jordmors ekspertise enn en lege under en fødsel. En lege tenker som regel "vi må gjøre sånn og slik i tilfelle rottefelle" mens en jordmor tenker "hvordan kan jeg hjelpe henne uten å forstyrre fødselen?" 

Et godt eksempel på dette er fra min andre fødsel, hvor jeg skulle presse ut datteren min, og så plutselig virket det som om skuldrene satt bom fast. Legen som var til stede fikk litt panikk og hvisket "shit jeg har ikke tang her inne!" og rev seg i håret, mens jordmor, helt rolig og avbalansert ba meg om å bytte posisjon og at dette gikk så greit atte. og VIPS så var babyen ute! Ingen tang nødvendig!

Et annet eksempel på jordmors ekspertise er da det drøyde og rakk og morkaken aldri kom, så begynte legen igjen å stresse. "Nå må vi gi medisin for å få fortgang!" krevde hun. 

Jordmor visste råd. Jeg måtte bare få gått på do og tisset så ordnet det seg helt av seg selv!

Jordmødre er gull!

Hvis man må på sykehus:
Blir det behov for legehjelp, så er nærmeste sykehus bokstavelig talt rett nedi gaten her, og ambulansestasjonen er vi praktiskt talt naboer til. 
Om vi hadde planglagt  en sykehusfødsel nå, så hadde jeg ikke valgt å føde på akkurat det sykehuset som er nærmest oss , fordi at de ikke har spesielt godt rykte på seg mtp ammehjelp osv. MEN om vi plutselig skulle bestemme oss for å søke legehjelp, så er vi så nærme at de såvidt ville rukket å legge på telefonrøret før vi var der.

Vår andre fødsel var en sykehusfødsel (historien kommer snart) og den gikk helt utrolig bra. Likevel føltes det helt feil for oss å være på sykehus, og både mannen, jeg og jordmor bare visste at neste fødsel ville bli en hjemmefødsel, når den tid kom.

En fødsel former en kvinne for alltid og jeg vil at denne fødselen skal bli så trygg og skånsom som overhodet mulig for babyen min og for meg selv. Det er vår rett.

Nå er jeg 37 uker på vei, og jordmor er nå on call for oss helt frem til babyen kommer. Jeg gleder meg så utrolig mye, og ser fram til fødselen og alt som den innebærer. 



Har du opplevd eller vurderer du en hjemmefødsel?


OBS: Dette er et rent informativt innlegg om mine personlige følelser, så jeg sier ikke herved at mitt valg ville passet for alle fødende. Jeg dømmer ingen for å velge sykehusfødsel. Der har jeg jo selv vært to ganger før! 

8 Planer i vasken & små gleder i magen

Ja dere ser kanskje på overskriften her at jeg er litt skuffet... Denne søndagen skulle jo bli så fin. Vi hadde planer faktisk. Barna skulle få oppleve en konsert, og vi skulle ha en fin familiedag sammen med gode venner. Kulturen i Berlin skulle oppleves!

Vel, det ble litt forandringer i planen, da stakkars Storesøster ligger i sengen helt utslått med skyhøy feber (vi turte ikke mer da den var over 40 og kjørte på med masse medisiner) og klager over hodepine og halsvondt. Lillesøster er heldigvis i ok form og går rundt her med ukulelen og synger, men hun høres ut som en gammel kjederøykende mann når hun hoster, og det er vel ikke akkurat det man kaller et bra tegn. -Happy Sunday folkens! hoho! 

Trenger ingen konsert vi vel, når vi har en musiker hjemme i stua...

Heldigvis bryr ikke Lillsøster seg om forandringer i planene og er fornøyd med en treretters lunsj hjemme

Små gleder! Blodappelsin, rugsprø med philadelphia, sukkerfritt syltetøy og eple. 4-korns riskake med ost og paprika, Lavkarbomuffins med sjokolade og kaffe. Trenger ikke noen søndagsbrunch på café da vel! ....

Og heldigvis så er jeg som et barn når det kommer til mat, og gleder meg hemningsløst over en improvisert hjemmemekka lunsj og kaffe. Plutselig er de avlyste planene glemt, og jeg er bare så takknemmelig for kaffe og dens genrelle eksistens på jord, (ok, og så barna, mannen osv) at jeg sitter her og smiler fordi livet er godt, uansett om barna blir syke av og til, og vi går glipp av artige ting. Det kommer flere dager, heldigvis og det er jeg takknemmelig for!

I dag er jeg forresten 37 uker på vei, (i følge 40+0 tellemåten her i Tyskland) så fra og med i dag er jordmoren vår on call for oss tjuefire timer i døgnet! Lillebror får lov til å komme nå, men det er nok best at han venter en uke eller to, så han rekker å bli heeelt ferdigbakt, og søstrene hans rekker å bli friske.

Selv føler jeg meg rimelig ferdigbakt, for å si det slik, (bare vent og se 37ukers bildene i morgen..) men jeg gir det et par uker til...
Nå får jeg hive meg rundt og gå  vagge meg en liten søndagstur før det blir vaktskifte og det er min tur å være sykesøster igjen.
Har dere planer for denne søndagen eller? 

14 Guten Morgen

Hvordan pleier dere å tilbringe lørdagsmorgenen? Her begynner den så og si alltid likt: Jentene står opp i 7-tiden, for konseptet "helg" og sove lenge har liksom ikke helt slått an hos dem enda. R får på ny bleie, en av oss slenger sammen en frokost til jentene, før vi hiver oss i sengen igjen og ligger med et øye åpent og hører på hvordan jentene som egentlig skal sitte pent og se på dvd, ommøblerer hjemmet vårt og tømmer alle hyller og lekekasser på gulvet.

Når vi har ligget og latet oss i en time eller to, så kommer de som regel plutselig styrtende inn på rommet og krabber oppi sengen vår hvor de lirker opp øyelokkene våre med klissete små fingre og forlanger at vi skal våkne. "STEH AUUUUFFFF!" (Med tostemt heliumstemme)

Da prøver vi selvfølgelig alltid først å overbevise dem om å ta en (litt vel) tidlig middagslur slik at vi kan sove enda lenger, men det er sjelden de faller for det trikset. For det er lørdag og det betyr godteridagen. Og det er nettopp derfor de vil at vi skal våkne. Ikke fordi at de vil leke med oss, eller at de trenger oppmerksomhet, nei nei. 
Det er kun én ting de vil: Show us the candy!

Etter at de har kilt oss under føttene og dratt av oss dynen må vi tilslutt kapitulere.

Vi står opp og blir møtt av dette synet:

I et øyeblikks fortvilelse jeg jo litt lyst til å rive seg i håret og skrike "HVORFOR MEG?!"
Men det går som regel over når jeg har fått i meg litt kaffe. Pytt pytt. Litt rot har aldri skadet noen. (Med mindre man trør på en legokloss. HELLIGE FADER så vondt!) 
Litt ekstra tid under dyna på en lørdagsmorgen er vel verdt litt rot og kaos.
Guten Morgen, og god helg folkens!


Pleier dere som har små barn å sove lenger i helgene?

Og dere som har litt eldre barn enn meg: når begynner de å skjønne at de liksom skal sove lenger på lørdag og søndag? Når de blir fjorten? 

8 Kyllingsalat med smak av Mexico

I går improviserte jeg en kjapp og god kyllingsalat som mannen og jeg koste oss med til kvelds. Jeg er blodfan av taco og alt som kan ligne på taco, så denne falt virkelig i smak! Dessuten så klarte jeg endelig å lage lavkarbo tortillachips -heavenly! (Oppskrift på dem kommer senere.)

Du trenger: (til to voksne)
-2 kyllingfileter i biter
-Krydder: 2ts spisskumin, 1/2ts chili, 1ts hvitløkspulver, 1ts løkpulver, 2ts paprikapulver, en klype salt og evt 1ts koreanderpulver.
-to store never salat
-en tomat i terninger
- en halv paprika i terninger
-litt mais 
-1avocado 
-lime
evt litt fersk koreander

+Rømme og salsa 

Slik gjør du:

1. Skyll salaten og kutt opp grønnsakene. Dander på tallerkener. Spar 1-2ss hakkede tomater til guacamolen
2. Mos avocado med gaffel, finhakk en liten neve koreander og rør inn i avocadomosen sammen med 1-2ss hakkede tomater og noen dråper lime. -voila! Guacamole!
3. Bland sammen krydderet til kyllingen i en liten skål. Stek kyllingbitene i olje eller smør til de er blitt brunet, og strø så over krydderet. Ha en halv dl vann og 3ss salsa over kyllingen og rør rundt. Ha kyllingen på tallerkenen sammen med salaten. Salsa, rømme og guacamole over + litt tortillachips.

Nyt!

Er dere like glade i taco som det vi er? 
Del gjerne hvis dere har noen egne vrier på taco-oppskrifter! 

God helg til alle!

6 FOTOFREDAG: Våryr

Litt mer sol og varme, så slipper jeg å fryse fast fingrene i kameraet når jeg ser sånne fantastiske motiv og prøver å forevige dem.

Nå holder det kjære værguder. Slutt å kødd sånn med meg. 10 varmegrader den ene dagen, og 5 minusgrader og snø den neste? Jeg vil ha vår igjen. Husker dere, sånn som i fjor? Sånne lyse dager med deilig varm sol til langt ut på ettermiddagen? 

Akkurat nå er det for kaldt til å sitte ute med den kopp kaffe på lekeplassen, og det er ingen musikk i gatene. Berlin er rett og slett litt kjedelig for tiden.
Plis da, bare et par varmegrader slik at musikantene dukker opp igjen i parken! 

Lillesøster danser begeistret til musikken. Våren i fjor var herlig!

Bare en liten løvetann da? Kom igjen våren. For nå er jeg er så drita lei av å kle på ungene tre lag med fleecebukser, ull og votter før vi skal ut, og så er det alltid noen som roper "JEG MÅ TISSE" eller "Oj, bæsja" akkurat i det vi går ut av døren.