 |
| Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min. |
Jeg har vurdert å ta
dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg
som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG
jeg tandem-ammer.
Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke.
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.
Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza
sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.
Bak lukkede dører
Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det
vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny
baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får
barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke
akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe
som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør
skamme seg over.
Aldri i mine
villeste drømmer
Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg
for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby
i tillegg til hun på to år, så hadde
jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var
noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten
videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er
1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom
over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna
sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være
feil. Ekkelt. En uting.
Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som
jeg aldri kunne ha forutsett.
Da Storejenta ble
født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme.
Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få
brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang
denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.
Tur på akutten
Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av
brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen
var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble
innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.
Og der ble jeg
til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte
hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde
forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom
det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av
de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk
jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.
Sykdom
Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet
og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var
galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I
ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere
for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg
fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte
melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder,
og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde
henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.
Et stort nederlag
Det var utrolig sårt når vi gav henne den første
flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet
meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å
amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget
på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg
livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite
visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.
Belønningen
Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente
angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det
der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som
tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over
natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om
melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med
steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som
et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.
Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble
ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble
forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet
av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.
Ikke ekkelt
Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store»
at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg
ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og
næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn
som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var
fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine
første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde
ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer
eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og
henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med
ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.
Hva nå?
Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg
gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da?
Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?
Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og
ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for
ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi
jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.
Slutte mens leken er
god?
De fleste vet til at såre brystvorter hører med når
man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg
satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i
løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg
hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens
leken var god vel?
Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De
motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var
til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at
smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt
virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste
seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk.
Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi
komme oss igjennom.
Er jeg en frik nå?
Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så
lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for
første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».
Har jeg en blitt en
frik?
20. mars 2013
Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare
noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham
brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring.
«BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.
Så peker hun på det
ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige
øyne.
Det er med et
nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og
puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble
født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er
hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan
godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.
Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.
Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.
Jeg er veldig klar over
at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er
en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt
med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det
er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…
Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.
Eller: -det er
perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med
leverpostei.
Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og
merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil
det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på
å amme kun for sin egen del.
Yeah right. Sier jeg bare.
Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer
og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det
som jeg vet er riktig for oss.
Det var min ammehistorie.
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to
på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!
