Denne fredagens fotografier er tatt på Island.
Jeg har tre hjem i hjertet: Island, hvor jeg ble født, Norge hvor jeg vokste opp og hvor jeg ble mamma for første gang, og nå Tyskland, hvor mannen min og vår Lille R ble født, og hvor sønnen vår skal komme til verden om noen uker. Men hvor hører jeg til egentlig?
 |
| Storesøster L i fjor sommer på Islandsk jord. |
Det kan høres spennende ut, å ha bodd i flere forskjellige land, ha mange språk og oppleve forskjellige kulturer. Det er det altså. Det er så mye som jeg har fått oppleve igjennom dette, som jeg aldri ville lært eller opplevd ellers. Jeg er takknemmelig og stolt av bakgrunnen min. Men, noen dager kunne jeg ønske jeg bare hadde et hjem å forholde meg til. Av og til føler jeg meg litt som en potteplante som har blitt drasset rundt halve verden, og som ikke kan huske hvor eller når den egentlig hadde røttene sine i jorden sist.
" Føler du deg mest norsk eller mest islandsk?"
" Hvordan er det å bo i Tyskland? "
"Hvor hører du til?"
-De vanligste spørsmålene om min opprinnelse.
Svaret er: jeg vet ikke helt, enda. Jeg jobber med saken.
Noen dager føles det greit å være litt rotløs og "fri". Andre dager ikke.
Når jeg er hjemme på Island så nyter jeg virkelig å være rundt tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre. Vi er en tett knyttet familie, men jeg merker jeg at tiden ikke akkurat har stått stille siden vi flyttet da jeg var 10 år gammel. Jeg henger ikke helt med i svingene der borte. Språket mitt er ikke helt 120% på plass alltid, (selv om jeg vet at jeg er veldig flink til å ha flyttet så tidlig, og prøver å ikke være så hard mot meg selv) samfunnet har endret seg, familien min har endret seg, hjemstedet mitt har endret seg. Island føles som en gammel (nydelig) barnesko som jeg kjenner så godt fra bilder av meg selv, og jeg vet at den pleide å passe, men den gjør ikke det nå lenger.
 |
| Hjemlengsel... Gresset lukter seriøst annerledes på Island. Helt sant! |
I Norge føler jeg stort sett at jeg passer inn. For i Norge har jeg bodd i 13 år av livet mitt og når man har god tid på seg, så lærer en tilslutt å passe inn. Eller, ok, sånn nesten i allefall... Det var en lang og humpete vei...
Da vi flyttet fra Island, var jeg nesten 10 år gammel og hadde begynt å forme sterke bånd til mine venner der hjemme. Jeg holdt en avskjedsfest litt før vi flyttet, og jeg tror det var flere unger i leiligheten vår enn det noen gang var når jeg hadde bursdag. Når jeg ser på det bildet av hele gjengen skvist sammen på sofasettet blir jeg alltid like lettrørt som mormor i kirka på juleaften. Det var siste gangen hele gjengen var samlet før vi flyttet til Norge, og vi har aldri vært det siden.
Da jeg begynte på skolen i Norge, merket jeg fort at det var noen kulturforskjeller inni bildet. Ikke det at en 10åring skjønner begrepet kulturforskjeller helt 100%, men jeg merket at jeg var annerledes enn de andre. Jeg oppførte meg annerledes fordi jeg kom fra et annet sted, hvor vi gjorde ting annerledes. Og bare det å være LITT annerledes, er jo kjent for å være nok til å bli mobbet.
For det ble jeg. Både min bror og jeg ble hakket og pirket på, bare på grunn av det faktum at vi hadde rare etternavn, og kom fra et land de fleste på skolen ikke visste så mye om. De første månedene på skolen var harde, selv om kanskje ikke alle rundt meg merket det, så kjempet jeg på innsiden for å holde sinnet i sjakk, fordi det var så mye erting og urettferdighet ute og gikk. Til og med lærerne kunne finne på å dra vitser om at "på Island spiser de isbjørner og bader i geysirer -ikke sant hoho!" Kanskje det hadde vært morsomt hvis min bror og jeg hadde fått være i fred resten av tiden, men det fikk vi ikke.
"Dra deg hjem til igloen din, din ***** islending!" kunne 10-12 åringer finne på og si hvis jeg uheldigvis slo dem i fotball eller klatring i gymmen. -Mitt første close encounter med Janteloven.
Men det ble bedre, med tiden så ble de andre vant med at jeg var litt annerledes og godtok mer eller mindre at jeg trivdes med det. Og selv ble jeg litt mer vandt med at de bare gjorde ting annerledes på sørlandet enn på øya, 66grader nord.
 |
| Vil lille R føle seg mest tysk eller islandsk? Eller kanskje ingen av delene? |
Det var ikke greit å banne hvertfall, DET lærte jeg fort etter et par turer til rektor.
Jeg har fått mange gode og veldig nære venner i Norge i løpet av 13 år.
De som står meg aller nærmest nå, har jeg kjent i mer enn 10 år, og båndene holder enda, selv om jeg nå bor i Tyskland. Mange venner har selvfølgelig forduftet, men sånn er det når man ikke kan være fysisk til stede hele tiden. Det blir så lett å la være å ta kontakt, og så blir det så vanskelig å ta opp tråden igjen når man får sjangsen.
Når jeg er hjemme i Norge, føler jeg meg hjemme. I allefall på Sørlandet hvor jeg vokste opp. Der har jeg barndomsvennene mine som også har blitt foreldre, og så selvfølgelig mamman og pappan min og søsken.
Det er godt å komme hjem og bruke sørlandsdialekten min. For den føles som litt min ja, faktisk.
Men jeg blir nok aldri å høre helt 100% til i Norge. Det er alltid noe som skurrer litt. Jeg har noen kanter som ikke har blitt helt pusset bort. Noen islandske takter som sitter jæ*** godt, -for å si det på fransk. Og de vil alltid værer der, uansett hvor jeg drar.
I Tyskland er jeg fortsatt veldig outsider. Det eneste jeg har oppi ermet er det at jeg er veldig god på språket. Folk tror ofte jeg tuller når jeg sier at jeg er islandsk/oppvokst i Norge. -helt til jeg driter på draget med en liten, men merkelig grammatisk feil som en tysker aldri ville gjort.
Men heldigvis er tyskere generelt veldig svake for Island. Så jeg blir ofte sett på som en veldig eksotisk og merkelig skapning. De spør meg mye om alver og sånt, av enn eller annen grunn.
Men så er det det at jeg er i midten av 20-årene, er mamma og er gift. Sånt ser man ikke lenger her i Berlin. Det var noe som tilhørte gamle DDR, det der med å starte familie før man ble 35. Folk får hakeslepp når de spør hvor gammel jeg er, og jeg svarer femogtjue.
"MEN DU HAR JO BARN?!"
Skulle tro jeg hadde svart "14 og et halvt" etter reaksjonene å dømme.
I starten var dette med å være misfit-ung mor i Berlin, og det med savnet etter vennene mine og familien i Norge det værste ved å bo her. De første månedene som fersk mamma i et nytt land og statusen som den nye "freaken" i nabolaget var mildt sagt røffe. Noen dager hadde jeg lyst til å gi opp og rømme hjem til bygda på sørlandet. Nå har jeg lært meg å drite litt mer i kommentarene om alderen min, og det svir ikke like mye i hjertet hver dag pga hjemlengsel til Norge /Island.
Så, hvordan er det egentlig å ha en mikset bakgrunn og bo i et fremmed land?
Utfordrende, vil jeg si. Utfordrende og veldig veldig lærerikt.
Man blir pent nødt til å se på seg selv fra andres perspektiv for å kunne omstille seg til å bo i et fremmed land.
 |
| Hvor vil mine barn høre til? |
Hva med barna mine?
Hvor i all verden hører de til?
Hun første er født i Norge, hun andre her i Tyskland (og snart den tredje). De har en mamma fra Island som prøver og prøver men sliter veldig med å gi dem deres morsmål og kultur med i ryggsekken, og en ur-berlinsk pappa som prater tysk til dem, og engelsk til mamma. -Ja og så har vi lyst til å returnere til Norge igjen en dag. Bygge en fremtid der med barna etterhvert kanskje.
Så da må de i såfall lære seg norsk også. -Og at det ikke er greit å banne i timen.
Ble du litt svimmel nå?
Det er jeg også.
Er det noen av dere som har vokst opp med forskjellige språk og kulturer eller har opplevd å flytte til et helt nytt og annerledes sted?
