18 Kjære førstegangsmamma -del 2

Kjære førstegangsmamma, du er inne i en kontrastrik tid. Det er ikke rart hvis du føler deg litt splittet. I det ene øyeblikket tenker du kanskje: dette er det beste som har hendt i mitt liv! og i det neste: Mon tro hvor mye en sånn baby går for på ebay...?

Det er både fantastisk og dritskummelt å bli mamma. Det er spennende og av og til gørrkjedelig. Nydelig og slitsomt. Alt på samme tid.

Da jeg fikk min eldste datter for fire år siden, følte jeg at jeg var i en slags unntakstilstand de første tre månedene. Spesielt de første ukene var helt ekstreme. Jeg klarte så vidt å sove. Jeg som hadde gledet meg så innmari til å få SKIKKELIG sove når den gigamagen var borte, var nå så oppgira at jeg ikke fikk mer enn et par timer på øyet hver natt. Resten av tiden satt jeg bare og stirret på henne. Jeg klarte nesten aldri å koble ut beskyttermoduset. 

Mammainnstinktet er liksom på overdrive i starten, før det regulerer seg.  Du får snart sove i mer enn ti minutter om gangen, og du må ikke lenger skru av vannet i dusjen hvert tredje minutt, for å sjekke om han virkelig fortsatt sover ... 


 Mammasamvittigheten 

Det var veldig gøy å endelig ha babyen hos oss, men samtidig så følte jeg meg overhodet ikke skikket til å ta meg av en sånn rosa liten skrikebylt. Hver eneste gang hun skrek, så skar det som negler over en tavle i hodet mitt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Klart at man har jo alltid medfølelse med babyer som gråter, men at det var slik  det føltes å høre sitt eget barn gråte, det var jeg ikke forberedt på. For nå var det ikke lenger bare medfølelse, men også dårlig samvittighet som eksploderte inni meg hvis ikke alt var helt tipp topp med datteren vår.
Jeg er sikker på at du, nybakte mamma har kjent på akkurat dette selv. 

Kjære snart- eller nybakte mamma, jeg vet det er vanskelig, men prøv å gi deg selv en klapp på skuldera når det gnager som verst i mammasamvittigheten. Til og med når du føler at du suger til denne jobben og føler at ingenting du gjør er godt nok. For min del er dette det som hjelper best mot dårlig samvittighet. Det å være litt ekstra god mot seg selv når man trenger det mest. 
For du er en god mamma. Den beste faktisk. Det er det i allefall minst én fryktelig viktig person som synes!

En ting til som hjelper litt på den dårlige samvittigheten, er å se etter de små positive tingene:

Dårlig samvittighet fordi at du glemte å ta med skift og nå må prinsen ha på seg våt body hele veien hjem? -vel, han har i det minste tydeligvis fått mer enn nok melk å drikke for å klare å tisse seg såpass ut.... SÅ FLINK MAMMA!

Og så tar du en liten applaus for deg selv. 
Neida, men du skjønner poenget? Gi deg selv ros. Det er en fin motgift mot dårlig samvittighet!

 Det varer ikke evig 


Selv om du kanskje for øyeblikket ikke ser enden på timesvis med amming /flasker og byssing, kun avbrutt av bleieskift og skriking, så kan jeg love deg, at det går over. Nået er så utrolig flyktig når man har små barn. Du har sikkert hørt folk si det "tida går så fort når man har barn!" Det er ikke kødd. Det er faktisk værre. Tida SPURTER av gårde. Når man først har kommet inn i en slags rytme med babyen sin, så bare skjer det noe. BAM så står du der og planlegger fireårsdagen til din førstefødte og skjønner ikke hva som skjedde. Hun ble jo født for noen uker siden?

Snart så vil ikke den nyfødte babyen din være nyfødt lenger.  Snart er han eller hun en tre måneder gammel baby som ligger der og pludrer i vei på leketeppet sitt, og du kommer ikke til å tro at det er så mange uker siden du travet rundt på stuegulvet med en skrikende baby midt på natten. 

Med førstebarnet skulle jeg liksom utrette så inni hampen mye etter at hun sovnet om kvelden at jeg stresset med å få henne til å bli fortest mulig ferdig med puppen om kvelden. 
Da andremann kom, satt jeg og ammet i timesvis på soverommet og så på tv serier og spiste digg mat i senga i mange uker, og angrer virkelig ikke på at skittentøysfjellene vokste seg større og større i hjørnet bak døra. Jeg var på jobb jeg, og jeg var dritflink der jeg satt med grandisen og babyen min i senga.

Det jeg prøver å si er, hold ut kjære vakre! Gjør alt du kan for å gjøre disse intense ukene og månedene så behagelige som mulig for dere. Drit i alt du "skulle ha gjort". Du skal ikke noe du. Bortsett fra å bli vant med å være mamma da. Og det er du himla god på faktisk, og blir bare bedre og bedre for hver dag. Heia mamma, dette blir bra!

Del 3 kommer ! 

13 Sommersmoothie på varme dager

Når jentene våre fyker rundt ute i gården på lange sommerdager, og såvidt har tid til å spise, så er smoothie et av triksene jeg bruker for å få i dem sunne, kjappe mellommåltider. Denne smoothien er kanskje ikke så rik på kalorier, men fryktelig god og leskende på varme dager!

Denne er latterlig enkel, og superkjapp å lage. Jeg elsker oppskrifter med tre eller færre ingredienser... perfekt for en sommerlat mamma.

 DU TRENGER: 

200 gr Vannmelon uten kjerner

100 gram frosne jordbær

Mikses til det blir en jevn blanding og voila! Digg sommersmoothie!
Lag til ungene eller kanskje bare til deg selv, og slurp i deg på verandaen eller gresset mens du leser en bok. GOD sommer!

Og mens vi snakker om jordbær og sånn...
Jeg har ofte fått høre (i Norge) at man skal ikke spise jordbær når man ammer (ja, det og hundreogørten andre ting som ikke er "lov"), men jeg lever litt på kanten da, og spiser jordbær når jeg vil jeg. Kan ikke si at jeg merker noe på Lillebror heller. Egentlig reagerer han ikke på noe som helst, unntatt hvis jeg synder og drikker lettbrus. Da får han vondt i magen stakkar, så jeg har kuttet det ut. 
Tåler din baby jordbær? Måtte du kutte ut mye mat/drikke pga ammingen?

Ønsker dere en fin start på dagen, og så snakkes vi senere i dag. 

PS: er du på instagram? Kom og lek!  @mammalivet

38 Kjære førstegangsmamma -del 1

Kjære deg som skal bli, eller nettopp har blitt mor for første gang, dette er et brev til deg.

Gratulerer så utrolig mye med mammatittelen! Og velkommen til verdens beste og hardeste jobb. Du kommer til å oppleve vanvittig mye nytt i løpet av de neste månedene. Det vil bli mange nydelige øyeblikk, masse babykos  og så du kommer til å lære at det faktisk finnes fifty shades of bæsj. Dette kommer til å bli den beste tiden i livet ditt. Og kanskje den vanskeligste. Men mest bra. 

Akkurat nå er det 14 uker siden jeg fødte mitt tredje barn, og vi er på vei ut av Det Fjerde Trimester. De intense første ukene er over, og Lillebror har blitt mer vant med å leve utenfor den trygge livmoren. Han godtar små perioder uten mamma, (jeg får faktisk tisse alene av og til -jippi!) han kommuniserer ikke kun via nyfødspråket lenger, men også via latter og bevisste lyder. Av og til får pappa også lov til å bære ham i bæresjal av og til slik at jeg får en pause til å gjøre viktige ting. (Jobb, lage mat, alenetid med de andre barna, chatte på facebook og sånn...)

Tusenvis av babysmil skal du få, vakre nybakte mamma!

Men du, kjære førstegangsmamma, er ved begynnelsen av omstillingsperioden mellom gravid og ikke gravid, og fra snart mamma til mamma. Denne tiden er utfordrende for de fleste. Det å bli førstegangsmamma for meg, var litt som å løpe smilende og intetanende rett på en mursteinsvegg som jeg ikke så at var der, for så å bryte meg uelegant igjennom den og komme ut på andre siden og oppdage en vakker blomsterhage. Ok, nesten sånn. Det var overdrevent klisjéaktig. Men du skjønner hva jeg mener: Det er hardt, og så blir det himla fint.

 GI DEG SELV TID 

Det tok tid å tilpasse seg. Både for meg og den ferske, nydelige jenta mi. Vi var nybegynnere begge to. Det ble mye prøving og feiling. Ofte mest feiling. Men man lærer best på den måten tror jeg.

Kjære deg som står ved startstreken av din mammareise,

jeg er ingen lege, psykolog eller noe slikt, men jeg har vært der du er nå tre ganger før, og jeg vet hvor overveldende det kan føles. Derfor har lyst til å dele noen tanker og tips med deg:


 Å OVERGI SEG 

Noe av det første jeg lærte da jeg ble mamma, var at jeg ikke kan styre, presse og få fortgang i ting som bare må utvikle seg naturlig. For eksempel da jeg fikk melkespreng tre dager etter fødselen. Sånn sinnsvak melkespreng. Vi snakker stinne meloner ala jur altså. Det var så utrolig ubehagelig, og jeg ble fortalt at det ville ta to til tre uker før det roet seg. 

Ikke søren, tenkte jeg. 
Jeg skulle IKKE ha det sånn. Så jeg gikk til verks for å kverke denne melkesprengen, rett og slett. Det ble mitt store mål den første uken. Sånn bortsett fra å ta vare på babyen min, så ble det et enormt fokus på å få bort melkesprengen. Koste hva det ville. Jeg prøvde en haug av lite lure triks: Legge kalde omslag på, drikke peppermyntete,  og la være å pumpe ut den verste sprengen. 

Det var ikke så lurt. 
Ting ble fort verre. Mye verre.

Kort sagt så endte jeg opp på akutten med en brystinfeksjon som var nære på å ta livet av meg. Legen som tok i mot meg på legevakta forstod ikke at kroppen min ikke var gått i sjokk og at jeg kunne stå og snakke fortsatt var bare flaks i følge ham. Det var forferdelig nære på, for å si det slik. 

Den førstefødte: det blir mye prøving og feiling. Og det er helt ok. Hun liker meg fortsatt så det så.

Okay, før det blir helt feil her: jeg sier ikke at du kommer til å ende opp på akutten som meg.  Det ville vært ganske kjipt ass.
De aller fleste klarer seg mye bedre enn meg igjennom de første ukene som mamma. 
Takk og lov!

Poenget er: Om jeg skulle gjort noe om igjen, så ville det vært å la ting gå seg til. Så prøv å gi deg selv og babyen GOD tid etter fødselen. Overgi deg til denne nye tilværelsen. Lytt til kroppen og ta ting som de kommer. Ikke stritt i mot. Du har ingenting å bevise og alt å vinne.

 DU ER IKKE "ALLE ANDRE" 

Sammenligning er noe dritt
Don't do it. Ta det fra en som gikk så til de grader på trynet i den fella. Det å sammenligne seg selv for mye med andre mødre, det bringer bare enda mer bekymringer, usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet. Ingen babyer er like, og det er ikke mammaene deres heller.

Det kan være utrolig deprimerende når man ikke føler at man får det helt til som fersk mamma, og så ser man de som ser ut til å takle overgangen helt uten problemer. Vi sammenligner som regel våre verste dager med andres glansbildehistorier, og det er jo rett og slett urettferdig. Vær snill med deg selv, du vakre, gode mamma. Bare fordi andre mødre har babyer som sover igjennom natten, så betyr det ikke at det er noe galt med deg og din nattugle. Ikke gi deg. Du finner dine metoder som funker for dere. Så når du føler at du ikke holder mål, -husk at ingen er perfekte, men du er god nok. Du er faktisk den beste i verden for den lille babyen din.

Du finner din egen måte å takle den nye tilværelsen på...

Akkurat du vet best for akkurat ditt barn. Du gjør en vanvittig bra jobb, du fine mamma, og jeg er sikker på at du gjør ditt aller, aller beste for å gi babyen din det den trenger. Vi har alle våre unike måter å takle babytiden på. Om du så må ha på støvsugeren for å få babyen til å sovne de første ukene, bære henne i bæresjal hele dagen, eller ta kjøreturer med prinsen om kvelden for at han skal roe seg, -så er det er helt OK!
Din baby, din  måte. You go mama! Jeg heier på deg!

Del 2 av dette brevet kommer snart. 

Fin dag til dere!

24 MAMMAMAGEN etterpå

Inni denne fine magen her bodde jeg for fjorten uker siden, og jeg har lyst til å fortelle dere litt om den. For dette er en supermage som kan vokse noe veldig lage masse plass til babyer. Store babyer. 

Søstrene mine var store, men jeg var den aller største babyen som har bodd i denne fine magen. Firekommatre kilo, og likevel var det god plass til å sparke og dytte i ribbeina til mamma. 

Noen ganger savner jeg å bo inni mammamagen. Det var så varmt og deilig der inne, og jeg ble aldri kald eller redd eller sulten. Jeg kunne høre hjertet og stemmen til mamma, og jeg var hos henne, alltid hver eneste dag i over ni måndeder. Denne mammamagen er liksom litt magisk. 

Før, da det ikke hadde bodd noen babyer her enda, så var magen veldig glatt, med mye muskler her og der.

Nå er den ikke så glatt og ikke like musklete lenger. Men den er varm, deilig og myk, god å kose på, morsom å susse på og litt gyngete å ligge på. Og det beste er at når man ser på den, så ser man at det bar bodd babyer her, i denne fine mammamagen. 


En gang hørte jeg mamma si "jeg skulle bare ønske den ikke var fullt så pudding liksom."
Og så ble hun litt lei seg. 
Men så tittet hun bort på meg som lå i sengen og sa:
 "Men da hadde jeg vel bare hatt en stram mage. Og ingen av dere tre. Så... pytt pytt. Jeg har jo dritfin rumpe da."

Tja... Jeg liker magen best jeg. 

Hilsen:

2 Intervju med Storesøster vol.1

Storesøster er en hobbyfilosof og humorist.

Jona: Du... hva er det beste du vet?

Storesøster: Bursdagen min!

Jona: Hvorfor det?

Storesøster:  *ser sjokkert ut* Fordi jeg elsker bursdagen min vel.

Jona: Okay, men hvorfor elsker du bursdagen din?

Storesøster:  *sender meg et oppgit blikk* Fordi.. det er det beste jeg vet !

Stay tuned for å få med deg Lillesøsters mening om saken....

18 Sees på Instagram

God fredagskveld. Bare innom en tur for å meddele at jeg også er å finne på instagram.

Følg meg gjerne, men vær forberedt på en heavy dose ironi, overdose av baby, mange glimt fra den galskapen vi kaller hverdagen vår og sikkert altfor mye matbilder.

Jeg fant ut at insta er en fortreffelig måte å bli bedre kjent med leserne mine på.

Er dere på instagram? 

Jeg heter Mammalivet.

Skal vi være venner?

Fordi det er jo der alle de kule barna leker...er det ikke?


Sees!

 

8 Supergode Energibarer

UTEN hvetemel og sukker MED digg smak.

Kjeks er en av mine største svakheter. Jeg er et Cookiemonster. Jeg kan lett kverke en pakke eller to i løpet av en dag hvis vi har det i hus. En bolle smågodt klarer jeg fint å motstå, men frister du meg med en havre- eller sjokoladekjeks, så er slaget tapt. Jeg fråtser som en gal. Desverre så er ikke de fleste tradisjonelle butikk-kjeksene særlig sunne og inneholder ofte mye som er kjipt for kroppen. Vi snakker en hel del sukker, herdet fett, fargestoffer, konserveringsmidler and the list goes on... Av og til blir det jo butikkkjeks, men jeg vil helst unngå det. Spesielt for barnas del. 

Derfor har jeg drevet og eksperimentert på kjøkkenet med kjeks /energibar-oppskrifter som både er sunnere enn "vanlig" kjeks, og som smaker digg og gir masse energi. Etter litt prøving og mye feiling kom jeg fram til denne oppskriften på energibarer. Smaken ble fomelt godkjent av både Tyskeren min og jentene.

170 gr havremel

130gr finmalt mandelmel

100 gr sukrin

1 ts natron

1/2 ts salt

3 ts kanel

4ss rosiner

-

150 gram smør

3ss olje

2 eggehviter

4ss honning

HUSK at babyer under 1år skal ikke ha honning!

-

For ekstra spennende smak brukte jeg:

1ts ingefær

2-3ss kokosraspel

1ss sesamfrø

(alt dette kan utelates om ønsket)

1. Smelt smør sammen med honning på lav varme. Bland godt og avkjøl til det er lunket når smøret har smeltet helt.

2. Bland alt det tørre i en stor bolle. 

(Ha evt. også med de ekstra ingrediensene nederst på listen over)

3. Rør eggevhitene og oljen ut i den lunkede smørblandingen. Bland godt med gaffel.

4. Rør det våte inn i det tørre. Rør godt med sleiv. Når alt ser ut til å ha blandet seg -rør litt til slik at røren bindes godt.

5. Smør røren på et stekebrett med bakepapir på i et ca 1,5 cm tykt lag. Blandingen vil vokse litt ved steking. 

6. Stek på 175 grader midt i ovnen i  ca 20 min. (trengte 25min i min ovn)

7. La det stå på brettet og avkjøles i minst 15 min før du kutter massen opp i små barer/firkanter. 

Serveres med et iskaldt glass melk eller en kopp kaffe!

Hvem er Cookiemonsteret hjemme hos deg? 

8 Når babyen hater barnevogna

Se for en nydelig vogn vi har kjøpt til deg! (for en halv månedslønn) La oss ta en trilletu-Å nei. Ikke det nei...

Før jeg ble mamma antok jeg at alle babyer elsket å bli trillet i vogn. Vel, fire år og tre barn senere, har jeg sett den myten pulveriseres foran ansiktet på meg. Mange babyer liker slettes ikke å trilles i vogn. De hater det!  -men heldigvis går det an å kurere vognskrekken. 

Sånn halvveis i det minste.

Hæ? skal jeg bare LIGGE her liksom?  Hah! neppe.

Da Storesøster ble født, var det aldri noe problem å legge henne i vogna. Hun var en ganske bedagelig baby, og vi behøvde bare gynge en-to ganger på vogna, før hun sovnet øyeblikkelig som et dovendyr etter en åttetimers arbeidsdag. Da hun ble et halvt år gammel, krabbet hun ofte bort til vogna som stod i entréen vår og hintet høylytt om at det var tid for trilletur. Hun rett og slett elsket vogna.

Storesøster digger fortsatt vogner. Spesielt Beemoo søskenvogna vår. 

 Her kan du lese en anmeldelse jeg skrev om vogna.

Lillesøster derimot. -not so much...

Da Lillesøster var tre dager gammel, tok vi den første turen ut av huset med henne. Jeg la henne i vogna og trillet to meter med den, før hun brølte som besatt. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Skal ikke babyer digge vogner liksom?

Etter det ble det mange mislykkede forsøk på tur i med vogna. Lillesøster skrek til hun ble knallrød i ansiktet, og jeg gav alltid opp etter noen få minutter. Det var ikke noe for meg å la henne skrike, så jeg gikk over til bæring, og holdt meg til det de neste seks månedene. Det kan godt nevnes at jeg utviklet svære badass lårmuskler av all bæringen og knebøyen som måtte til for å få henne til å sove, men helt ærlig så kunne jeg ha tenkt meg litt flere pauser i bytte mot litt mindre muskler. Heldigvis så fikk ble hun venn med vogna da hun var 8 måneder og begynte å nærme seg 9 kilo...

Da Lillebror ble født hadde jeg ikke høye forhåpninger om trilleturer i barseltiden. Jeg liker å bære baby, og var forberedt på å bruke bæresjal i steden for vogn de første månedene. Og godt var det, for stakkars gutten gikk berserk da jeg prøvde å legge ham i vogna. Han var livredd! 

"Hvorfor hater babyen min vogna?" -var setningen jeg fóret google med for noen uker tilbake. Svarene jeg fant virket fornuftige. Sånn, til å være google i alle fall.

Nyfødte babyer er vant til å ligge i den lune og trange livmoren, skvisjet (er det et ord?) fra alle sider. Konstant kroppskontakt, og ingen humpete grusveier og fortauskanter. Bare myk gynging. De nyfødte er ikke vant med tyngdekraften slik som vi kjenner den. I livmoren har de ligget i vann og bompet rundt i semi-vektløs tilstand. Kanskje det ikke er så rart at noen av dem friker ut i vogna? Men når det er sagt, så går det an å tilpasse vognturen til den nyfødte. Jeg har tatt noen enkle grep, og nå får ryggen min en velfortjent pause innimellom, mens Lillebror og Lillejenta chiller i søskenvogna som vi fikk fra Jollyroom. 

Så, hvordan fikk jeg Lillebrors vogn-opplevelse til å gå fra dette:

Til dette?

Her er triksene jeg brukte:

Sørg for at babyen er godt støttet opp på alle sider, slik at han/hun ikke ligger og vingler på madrassen når vogna trilles. Det er spesielt viktig at hodet får god støtte. Jeg bruker et lammeskinn i vognbagen, og ruller opp sidene på skinnet litt, slik at Lillebror ligger trangt og godt i vogna. Rundt hodet hans legger jeg ofte en opprullet gulpeklut. Slik får han støtte uten at vi må pakke ham inn i tepper og dyner på sommeren. På vinteren er det en annen sak. Da kan dynen eller vognbagen brukes til å stabilisere den lille kroppen i vognbagen. 

Velg en vogn med god demping. Lufthjul og skikkelig god fjæring er et must for babyer som lider av vognfobi. De klassiske vognmodellene er best med tanke på fjæring syns jeg. Simo kombi, Basson og Emmaljunga Edge Duo har alle god demping som sørger for en litt mindre ristete tur for babyen. Beemoo vogna vår har også lufthjul, som demper veldig godt. Og så kan man jo med fordel droppe de verste fortauskantene og grusveiene i starten...

Gradvis tilvenning er det vi har holdt på med. Jeg er persolig helt i mot alt som krever at babyen må hyle og skrike, så hvis Lillebror begynner å gi uttrykk for at "dette her gidder jeg ikke mamma", så tar jeg ham opp med en gang, og bærer ham resten av veien. Jeg prøver heller tre korte turer på ti minutter om dagen enn å trille en halvtime med en hylende baby. 

Gode assosiasjoner kan være nyttige. En kan prøve å la babyen ligge i vognbagen innendørs, enten når han/hun er i godt humør og kan ligge litt og prate og titte på leker, eller kanskje rett etter et stort måltid, når babyen er salig og mett. Men igjen, don't push it.
Hvis babyen opplever gode ting i vognbagen hjemme, er det sjangsene større for at det ikke blir ramaskrik med en gang dere legger ut på neste handletur på Rimi. 

Og så har me juksa litt... Jeg har ofte tatt med vogna ut mens jeg har Lillebror i bæreselen, for så å kneppe opp selen og legge ham forsiktig ned i vogna når han har sovnet og trille videre.
Det funker noen ganger. Andre ganger ikke. Poenget er at på denne måten får jeg i det minste av og til en liten pause fra bæringen. 




Jeg liker fortsatt å bære, og gjør det hver dag. Men av og til er det helt  nødvendig med en liten pause, og da er det helt himmelsk når Lillebror smått og smått aksepterer noen minutter her og der i vogna si. Før eller senere skal  jeg klare å spise et helt måltid mens han sover...

Stille før stormen....  

Hvordan var/er det med din baby? Er vogna hot eller not?

23 Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder

Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.

Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.

Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel

Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.

For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan. 
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.

Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.

Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

7 Spiselig fingermaling

Lillejenta elsker å male med fingrene, og å spise malingen. Og noen ganger arket også. Hun er bare 2 år da, så det er greit. 

Men siden det umulig kan være direkte sunt å slafse i seg fingermaling og akvareller hver dag, så jeg bestemte jeg meg for å prøve å lage en fingermaling som er fri for tvilsomme kjemikalier og trygg for smårollinger å smake på. Her er oppskriften hvis dere vil teste:

Slik gjør du:

Bland melet i vannet litt og litt. 
Malingen skal være ca like tykk som kulturmelk.

Ha i saltet og bakepulveret.

Del opp malingen i forskjellige beholdere og bland inn farger. 

Ja, altså, når jeg sier "spiselig" så mener jeg ikke "smaker digg" liksom. Den smaker høgg syns jeg. Fryktelig salt. Men den er ikke farlig  å smake på i allefall.  Og Lillesøster smakte. Både en og to og tre ganger.

Konsistensen var akkurat slik hun liker den, og det merket man godt. Når det er LOV å grise, så nyter hun det til det fulle. Det var maling inni ørene hennes, for å si det sånn.

 

Det som er litt kult med denne malingen, er at den glitrer på grunn av saltet når den tørker. Fiffig! 

Hvis du har lyst til å prøve ut flere ting å lage med barna, kan du jo prøve deg på Hjemmelaget modellkitt eller et Farge-eksperiment.

Liker dine barn fingermaling?