20 Min første fødsel

Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:

Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)

04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gitt seg enda. Ingen søvn, maserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.

18:00 Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:

05:05: Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15: WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:

15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00: Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"

Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:

Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.

Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.

Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!

Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!

Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....

Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.

20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.

Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.

De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.

Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.

Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.

I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!) 

10 Smartere Baby og kur mot kolikk?

Lillesøster tett inntil mammaen sin.

Jeg husker panikken som satt i kroppen de første ukene etter at jeg fødte vår første datter. Det var rett og slett uutholdelig skummelt å plutselig ha babyen på utsiden hvor alt er så bråkete, lyst og kaldt. Hvor ting har skarpe kanter, og spisse hjørner. Hvor alle skulle ta på henne, holde henne og fortelle meg at det var best å gjøre sånn og slik med babyen. Jeg var helt fersk i mammarollen, og nervene var i høyspenn hele døgnet rundt. 

Heldigvis ble det bedre etter hvert som jeg ble vandt til å ha henne på utsiden. Og jeg ble så glad da jeg ble introdusert for Babywearing: det å bære henne i sjal, tett inntil kroppen min hjalp veldig på angsten for oss begge. Det eneste var at jeg begynte litt for sent med babybæring i sjal. Hun var ikke vant til det.  I tillegg så var det mange rundt meg som var skeptiske til sjalet og mente at hun ville få skader av å bli bært og at jeg kom til å "skjemte henne bort". Forvirret og lettere febrilsk som jeg var som førstegangsmor, så lot jeg meg desverre påvirke av disse utsagnene, og det ble ikke like mye bæring som jeg ønsket.

Da Lillesøster ble født, var jeg mer sikker i min sak og jeg visste at jeg ikke måtte høre på noen andre enn meg selv og pappan til babyen min. Hun viste seg å være en baby med veldig sterke behov (les:kolikk og timesvis med gråt hver kveld i 10 uker) Vi bærte og bærte. Det var vår baby, og vi visste best hva hun trengte. Bæringen var det eneste som hjalp henne å sovne.

Best i verden

Lillesøster ble faktisk bært i bæresjal hver dag fra hun var et par uker gammel, til hun ble over et halvt år gammel. I løpet av det første halve året lå hun så og si aldri i barnevogn når vi var ute. (Med unntak av et par forsøk) Hun var alltid knyttet på mammaen eller pappaen sin. Jeg bærte henne i en ergobaby bæresele til hun var godt over 1 år og jeg var godt inni mitt 3. svangerskap. Hadde jeg kunnet, så hadde jeg nok bært henne enda. 

Vi fikk en del pepper for all bæringen og folk hevdet at hun ville bli en klengete og sky unge. Ehem... hvis dere kunne sett henne i dag! SUPERsosiale, selvstendige og utadvendte jenta mi! Jeg er ikke i tvil om at det å bære i bæresjal/sele er en naturlig og flott måte å brygge overgangen mellom det å ha baby i magen og det å plutselig ha baby på utsiden. 

Så trygt og godt

Jeg blir så glad når jeg ser hvordan Babywearing har gått fra å være et relativt ukjent fenomen i vest-europa, til å bli mer og mer vanlig i land som Norge, og enda mer her i Tyskland.

Det eneste jeg ber folk om er å passe på at de bærer riktig! 

For min del er det ikke tanken på å legge den ferske babyen min i en vogn som jeg skyver foran meg noe naturlig lenger. Det føles ikke riktig å ha avstand mellom oss.

Jeg er overbevist om at det å bære babyen sin tett inntil seg det første leveåret har utrolig mange fordeler for både mor/far og barn. Visste dere at babyer som bæres gråter mindre enn dem som ikke bæres? Det hevdes til og med at bærebabyer er tryggere,sterkere og mer intelligente!

Lillebror skal bæres og jeg gleder meg!

Har du hørt om Babywearing? 

Tror du på det som skrives om alle fordelene ved bæring?

Bærer/bærte du barna dine?

25 Slik overlever jeg

Folk spør meg ofte "hvordan jeg klarer det." Da mener de: Hvordan jeg takler å være mamma til to tette under 4 år, pluss det faktum at jeg er gravid, uten å gå helt fullstendig bananas og ende på lukket avdeling i tvangstrøye. Helt ærlig folkens... Jeg har ingen hemmelig oppskrift på det å være en perfekt mamma, for det er jeg jo ikke! ;) Jeg er en lat mamma. Så her er svaret: Jeg kjøper meg pauser jeg. 

Jepp, du kan male på bordet, på deg selv OG til og med på MAMMA, så lenge mamma får gjøre det hun vil.

Helst ikke i form av kjeks eller andre søtsaker da (ikke det at jeg aldri har gjort det heller da men..) fordi at det straffer seg senere (mtp blodsukker berg-og-dal bane) men i form av søl søl og mere søl. Jeg vet det blir mye mas fra meg her på bloggen om å la barna grise, men hallo! -Det finnes da neppe noe som barna liker bedre enn å søle? Så hvorfor ikke la dem søle litt på deg når du trenger en pause?

En super løsning for begge parter spør du meg. Storesøster var veldig stolt av "tatoveringene" hun laget på mamma, og jeg har fått forbud mot å bade -i hvertfall frem til våren. Yikes...

L: "Mamma, LOVER du å ikke bade før til våren?"  Jeg: Say whaaaat?!

Fader. Hva er det jeg har gått med på nå...

Får dere der ute som er småbarnsforeldre tid til pauser? 
Hvordan gjør dere det? Har dere noen handy triks å dele med oss?

30 36 ukers photoshoot med Storesøster

I dag er jeg 36 uker på vei og i dag har Storesøster L (3,5) og jeg lekt oss med kameraet på soverommet hjemme.

Hun venter og venter på Lillebror, og spør nesten hver eneste dag "er lillebror fortsatt i magen?"
Skjønner ikke helt hvordan hun kan være i tvil om det da... Det er jo ikke akkurat så vanskelig å se at han fortsatt er godt plassert i magen min.

Og ja, jeg føler meg stor nå. 
Men ikke "for" stor. Og jeg føler meg veldig fin og kvinnelig i denne gravidkroppen. -Og litt Barbapappa. Men mest fin.

Kroppen er fortsatt veldig snill med meg, og jeg har ingen bekken eller ryggsmerter. Det eneste som er fryktelig slitsomt, er at Lillebror har festet hodet, og ligger så lavt at jeg får grusomt vondt når han beveger seg. Hodet og skuldrene hans klemmer tydeligvis på noen uheldige nerver, slik at det stråler skarp smerte helt ned i beina mine. Ikke ideelt mens man går tur f.eks. Blir til at jeg går rundt og mumler banneord til meg selv som en annen bygdetulling...

Men som sagt, jeg er utrolig heldig som har så få plager så jeg er og bør være takknemmelig. Selvfølgelig må jeg opp og tisse hundre ganger hver natt, og ingen liggestillinger er sånn superdeilige for tiden, men hallo, det kunne vært værre!

Det ble veldig mange bilder i dag, for jeg er så smertelig klar over at uansett hvor mye jeg gleder meg til å se Lillebror, så kommer jeg til å savne å ha han i magen når han er ute. 

Kunne ikke bare være seriøs....

I følgeTyskeren min, så er dette blir siste barnet vårt, så jeg føler jeg må ta ekstra mange bilder og skrive ekstra mye om denne tiden, slik at jeg har noe å se tilbake på og kose meg med når babysyken kommer og tar meg igjen. For det gjør den garantert. Jeg kunne sikkert fått 2-3 barn til hvis Tyskeren min var game hehe. 

Hvor mange barn ønsker du deg/ hvor mange har du? 
Har jeg noen lesere som har mange barn? 
(alt fra 4 barn og oppover tenker jeg da.) Fortell gjerne hvordan det er!

4 Griser og tåsefiser

Oppå bordet sitter en nybadet lillesøster og nyter et yoghurtmåltid med Storesøster. 

Jah, for slik kan man jo eh..også spise yoghurt... ?
Jeg teller til ti inni meg..
Har lyst til å skrike HOLD OPP! BRUK EN SKJE FOR GUDS SKYLD, JEG ORKER IKKE SØL!

Skje? Pøh! For en unødvendig oppfinnelse. Sjekk så fint vi klarer oss uten.

Lillesøster er på full fart inni The terrible terrific two's, og Storesøster på 3,5 har mer enn nok igjen av trass to go around, for å si det slik. Det er ikke alltid lett å være mamman deres når de rotter seg sammen og VIL IKKE noen ting. I hvertfall ikke det jeg foreslår. 

Så uansett om jeg prøver å være aldri så pedagogisk og spør "L, vil du ha rød eller grønn skje til å spise yoghurten din med?" så får jeg garantert et "VIL IKKE SKJE!" til svar. Om jeg lar være å gi dem et valg, og slenger en grønn plastskje på bordet sammen med yoghurten, kan du banne på at jeg får et illsint "NEEEEEII JEG VIL HA RØD SKJE" slengt i fleisen, før både yoghurt og plastskje flyr i bue over kjøkkenet og lander på gulvet med et SPLÆSJ. 

Man kan rett og slett ikke vinne med disse primadonnaene i hus. Så da bestemte jeg meg for å GI OPP.

Så her er min nye angrepsvinkel på trassalderen: Vær passiv. Tenk Idle Parent. De vet hva de gjør. De lærer sikkert kjempemye lurt hvis jeg bare driter i renslighet og bordskikk og lignende puritansk tøys.

Jeg prøver å drite i griseriet. Det er irrelevant. Ser på dem som små forskere. La'rem holde på. Så får jeg tid til å lese avisen. Og drikke kaffe. Og blogge ;)

Og så kan jeg lære at Storesøster faktisk er veldig hjelpsom og snill med Lillesøster når hun får lov å gjøre som hun vil ved matbordet... Hvor mange er det som pleier å rope NEIII når små hender strekker seg etter en åpen juicekartong? -det gjør jeg hvertfall! Men ikke denne gangen. Og hellu... dette kunne hun jo.

Samarbeid om å åpne yoghurten. / Smakte MYE bedre på fingern enn  fra skje!

Ikke det at jeg oppfordrer til å drite fullstendig i mathygiene osv. men med nybadede unger med rene fingre og tær så sier jeg kjør på med fingermat som ikke er fingermat, hvis det sparer deg for kamper som er  helt unødvendinge. Hell, why not try tåsemat? Bordskikk sa du? Vel, jeg tviler på at de har lyst til å dyppe tærne i yoghurt når de blir 18 uansett. De vokser ut av denne fasen en vakker dag, helt av seg selv. Håper jeg. Shit.

Facts:

De var stille ved (på) bordet, de spiste opp, de lot meg være i fred. Ingen ropte DUMME MAMMA, og ingen gråt. Ikke engang jeg. Selv om det ble rimelig klissete på bordet.

Trass: 0 Mor: 1. Nuff said.

Hvordan takler dere som er småbarnsforeldre trassalderen? 

4 Arabisk søndag & ord fra mammahjertet

Brunch på Al Hamra er aldri kjedelig.

Det ble ikke noe frokost på senga eller fastelavensboller med hjerter på til meg i dag. Men en deilig søndagsbrunch på Berlins beste arabiske café med den lille familien min er ikke akkurat kjipt det heller!

Noen dager skjønner jeg ikke hvordan jeg kan være så heldig. Har jeg fortjent dette?

Klart at av og til (på dårlige dager) får jeg noen ganger bare lyst til å auksjonere bort smårollingene mine til høystbydende, men de aller fleste dagene er jo så utrolig gode, og jeg er så hodestups forelsket i trolljentene våre at det stikker i hjertet. (Dette sier jeg helt til de søler melk i håret mitt igjen..)

Takk for at jeg får være mammaen deres.
Dere gjør meg til et bedre menneske.

"You will never have this day
with your child again.
Tomorrow they'll be a little
older than they we're today.
This day is a gift.
Breathe and notice.
Smell and touch them;
study their faces
and little feet and pay attention.
RELISH THE CHARMS
of THE PRESENT.

Enjoy today, mama.
It will be over before you know it."

~Jen Hatmaker

Hvordan feirer dere morsdagen? 

16 Falsk Alarm

Installasjonskunstnerne slår til igjen.

Legg merke til den nøye utvalgte bakgrunnen med påtegnet vegg...ja og så er pappaen gjemt der et sted.

Nå tar vi straks turen på Al Hamra for den obligatoriske Søndags- familiebrunchen. Det er så rart å tenke på  at om et par (fire?) søndager til så er vi en familie på 5!

I natt trodde jeg forresten seriøst at Lillebror hadde tenkt seg ut. Kynnere, mer kynnere som gikk over i skikkelig vonde modningsrier hele natten lang. På et tidspunkt tenkte jeg at det ikke var noen vei tilbake. Nå kommer baby. Shit tenkte jeg. Jeg har ikke strikket noe enda. Rekker jeg det nå? Ikke har vi kjøpt bleier heller. Shit.

Det gav seg selvfølgelig når jentene trippet inn på soverommet vårt i 6 tiden. Typisk. God morgen zombie-mamma. Blir en lang dag det her. Takk Gud for kaffe. Mannen min. Og svigermor. (Hint hint..)

Er det noen av dere mammaer som har opplevd å ha modningsrier så lenge før termin? (4uker!)

Ha en fin søndag da! GOD MORSDAG!
Stikker innom senere ;)

6 Konsert med Chaotica Domestica

Kulissene var nøye gjennomtenkt mtp fargeskjema. 

Ingenting er som en spontan intimkonsert hjemme i stua. Denne gangen var det xylofon-duoen Chaotica Domestica som, bokstavelig talt, slo til. Forestillingen var fyrig og til tider ganske utagerende. Faktisk såpass at hele tre ganger i løpet av opptredenen, ble noen truffet i hodet av en xylofonstav. Musikerne var imponerende fulle av innlevelse, og tider brøt de ut i sang som kunne minne litt om indianer- eller sjaman-messing. Ordene som ble sunget, tilhører trolig et språk oppfunnet av artistene selv. Kostymene bestod av en fargesprakende palett: en koboltblå Dora Genser og rosa solbriller med elastisk bånd. En fryd av en konsertopplevelse med mer enn nok av sanselige inntrykk.










Konserten var også full av mystiske elementer. For eksempel en tamburin på høykant. Denne ble overraskende nok ikke brukt som instrument i løpet av forestillingen, men som hodeplagg. Jeg har enda ikke helt kommet fram til hva symbolikken i det må være.

Scenen var liten, men det stod ikke på innsatsen.

En av artistene bryter ut i sang. "LULELULELULELULELAAAAA"

Jeg gleder meg allerede til neste opptreden.

7 Kan vi få iiiis mamma?!

Jentene våre ELSKER is. Kombinasjonen søtt og kaldt er alltid en sikker vinner. Akkurt nå sitter vi ved kjøkkenbordet hvor jentene nyter is og er blåbærblå i hele ansiktet. Denne isen er kjapp å lage og så er den uten sukker. Godt og friskt, til og med på kalde vinterdager.

 Blåbæryoghurtis 

Du trenger:

Til ca 4 små isformer:

• 300gr gresk yoghurt
• 100gr blåbær (jeg brukte frosne)
• 5-6dråper stevia (jeg brukte vaniljestevia. Man kan også erstatte stevia med 3ss sukrinmelis eller 2ss honning)
• 1ts cocosa (kokosolje fra glass)

Slik gjør du:

Mikses i foodprocessor/med stavmikser til det blir en jevn blanding, helles i former og fryses. 

And that's it!

ADVARSEL: Anbefaler på det sterkeste å kle på ungene en smekke eller kanskje allerhelst et forkle før de spiser isen ;)

Denne blandingen smaker forresten veldig godt -just as it is. Man MÅ jo ikke fryse den, men kan spise den som den er, som et alternativ til butikkkjøpt fruktyoghurt som ofte inneholder en del sukker. Jentene sleiket tom bollen etter at jeg hadde laget isen, for å si det sånn.

Ikke det at våre unger aldri får i seg sukker altså. Bare sånn, for ordens skyld: vi prøver så godt vi kan å begrense sukkerinntaket men det er ikke alltid like lett. Men når jeg først får husmorånden over meg og likevel har det så gøy med å lage ting til barna på kjøkkenet så mekkes det helst sukkerfritt digg. 

Jeg bruker bla. stevia, sukrin, xylitol, honning, lønnesirup og tagatesse i steden for sukker, og inspirasjon henter jeg fra blader, blogger, kokebøker og fra min egen fantasi ;) Ofte tar jeg mine favoritt-retter eller desserter fra barndommen og mekker mine egne sukker og melfrie versjon av dem. -med varierende hell ;)

Hvor opptatt er dere av å begrense sukkerinntaket til barna i hverdagen? 

Hvor henter dere inspirasjon til oppskrifter?

2 Morsdags-Rabattkode! Mine favoritter på Jollyroom

Har dere vært innom Jollyroom sin nettbutikk? De har utrolig bredt utvalg av fine varer til mamma og barn/baby. Jeg har fått en rabattkode fra Jollyroom å dele med dere -en morsdagsgave til oss fra Jollyroom. Vi får 10% på alle varer -også på allerede nedsatte varer! Her ser dere noen av mine favoritter på nettbutikken:

Kids Concept Taklampe Star / Skip Hop Zoo Lunchie Ugle /  Färg & Form Body Skyer
Rätt Start Flexibath/ LIVLY pysjamas Saturday / Cantaloop Gravid- og Ammesinglet

Klikk på linkene under bildet for å komme til produktene. 
Flexibath har vi faktisk hatt til jentene, og det er superpraktisk siden baljen kan foldes sammen og tar minimalt med plass! Ellers har jeg ikke prøvd noen av disse produktene over, men syns de var veldig fine. Sjekk den skjønne ugle-lunsjvesken da! Den hadde jentene mine gått bananas for. Bodyen fra Form og Färg, og den grå pysjen fra LIVLY ønsker jeg meg til Lillebror.

(Og nei, jeg får ikke et rødt øre for dette her altså hehe ;)  -Bortsett fra at jeg selvfølgelig også kan bruke 10% rabatten.)

Slik gjør du:

For å få 10% bruker dere koden morsdag i kassen på nettbutikken. 

Husk å trykke på "bruk rabattkode" !

Koden er gyldig mellom i dag, fredag kl 16 - mandag kl 24. 

(Koden gjelder ikke Brio, Simo, Britax og BeSafe.)

Flere favoritter! Disse fine produktene er allerede nedsatt i pris, og så får vi 10% rabatt på toppen av det, så her kan man gjøre et kupp:

Scanditoy Tregitar Akustisk /  Oioi Hobo Slouch Stelleveske 
Sobea Baby Suit Jersey / Bambino Spise Selv-bestikk

Og så min absolutte favoritt og på toppen av ønskelista: En nydelig Ergo baby bæresele.

Ergo baby Bæresele Petunia Peaceful

Tipser også om at dere kan være med og konkurrere om tepper fra Bliss Sthlm, gavekort på 1000kr og en herlig fotokonkurranse der premien også er et gavekort på 1000kr, på jollyroom.no på facebook eller på bloggen deres.

Så dere noe dere likte her? Jeg er forelsket i bæreselen!

Fin fredag og god helg til dere!

14 FOTOFREDAG: Min bakgrunn -hvor hører jeg til?

Denne fredagens fotografier er tatt på Island.

Jeg har tre hjem i hjertet: Island, hvor jeg ble født, Norge hvor jeg vokste opp og hvor jeg ble mamma for første gang, og nå Tyskland, hvor mannen min og vår Lille R ble født, og hvor sønnen vår skal komme til verden om noen uker. Men hvor hører jeg til egentlig?

Storesøster L i fjor sommer på Islandsk jord.

Det kan høres spennende ut, å ha bodd i flere forskjellige land, ha mange språk og oppleve forskjellige kulturer. Det er det altså. Det er så mye som jeg har fått oppleve igjennom dette, som jeg aldri ville lært eller opplevd ellers. Jeg er takknemmelig og stolt av bakgrunnen min. Men, noen dager kunne jeg ønske jeg bare hadde et hjem å forholde meg til. Av og til føler jeg meg litt som en potteplante som har blitt drasset rundt halve verden, og som ikke kan huske hvor eller når den egentlig hadde røttene sine i jorden sist.

" Føler du deg mest norsk eller mest islandsk?"

" Hvordan er det å bo i Tyskland? "

"Hvor hører du til?" 

-De vanligste spørsmålene om min opprinnelse. 

Svaret er: jeg vet ikke helt, enda. Jeg jobber med saken.

Noen dager føles det greit å være litt rotløs og "fri". Andre dager ikke.

Når jeg er hjemme på Island så nyter jeg virkelig å være rundt tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre. Vi er en tett knyttet familie, men jeg merker jeg at tiden ikke akkurat har stått stille siden vi flyttet da jeg var 10 år gammel. Jeg henger ikke helt med i svingene der borte. Språket mitt er ikke helt 120% på plass alltid, (selv om jeg vet at jeg er veldig flink til å ha flyttet så tidlig, og prøver å ikke være så hard mot meg selv) samfunnet har endret seg, familien min har endret seg, hjemstedet mitt har endret seg. Island føles som en gammel (nydelig) barnesko som jeg kjenner så godt fra bilder av meg selv, og jeg vet at  den pleide å passe, men den gjør ikke det nå lenger.

Hjemlengsel... Gresset lukter seriøst annerledes på Island. Helt sant!

I Norge føler jeg stort sett at jeg passer inn. For i Norge har jeg bodd i 13 år av livet mitt og når man har god tid på seg, så lærer en tilslutt å passe inn. Eller, ok, sånn nesten i allefall... Det var en lang og humpete vei...

Da vi flyttet fra Island, var jeg nesten 10 år gammel og hadde begynt å forme sterke bånd til mine venner der hjemme. Jeg holdt en avskjedsfest litt før vi flyttet, og  jeg tror det var flere unger i leiligheten vår enn det noen gang var når jeg hadde bursdag. Når jeg ser på det bildet av hele gjengen skvist sammen på sofasettet blir jeg alltid like lettrørt som mormor i kirka på juleaften. Det var siste gangen hele gjengen var samlet før vi flyttet til Norge, og vi har aldri vært det siden.

Da jeg begynte på skolen i Norge, merket jeg fort at det var noen kulturforskjeller inni bildet. Ikke det at en 10åring skjønner begrepet kulturforskjeller helt 100%, men jeg merket at jeg var annerledes enn de andre. Jeg oppførte meg annerledes fordi jeg kom fra et annet sted, hvor vi gjorde ting annerledes. Og bare det å være LITT annerledes, er jo kjent for å være nok til å bli mobbet.

For det ble jeg. Både min bror og jeg ble hakket og pirket på, bare på grunn av det faktum at vi hadde rare etternavn, og kom fra et land de fleste på skolen ikke visste så mye om. De første månedene på skolen var harde, selv om kanskje ikke alle rundt meg merket det, så kjempet jeg på innsiden for å holde sinnet i sjakk, fordi det var så mye erting og urettferdighet ute og gikk. Til og med lærerne kunne finne på å dra vitser om at "på Island spiser de isbjørner og bader i geysirer -ikke sant hoho!" Kanskje det hadde vært morsomt hvis min bror og jeg hadde fått være i fred resten av tiden, men det fikk vi ikke. 

"Dra deg hjem til igloen din, din ***** islending!" kunne 10-12 åringer finne på og si hvis jeg uheldigvis slo dem i fotball eller klatring i gymmen. -Mitt første close encounter med Janteloven.

Men det ble bedre, med tiden så ble de andre vant med at jeg var litt annerledes og godtok mer eller mindre at jeg trivdes med det. Og selv ble jeg litt mer vandt med at de bare gjorde ting annerledes på sørlandet enn på øya, 66grader nord.

Vil lille R føle seg mest tysk eller islandsk? Eller kanskje ingen av delene?

Det var ikke greit å banne hvertfall, DET lærte jeg fort etter et par turer til rektor.

Jeg har fått mange gode og veldig nære venner i Norge i løpet av 13 år.
De som står meg aller nærmest nå, har jeg kjent i mer enn 10 år, og båndene holder enda, selv om jeg nå bor i Tyskland. Mange venner har selvfølgelig forduftet, men sånn er det når man ikke kan være fysisk til stede hele tiden. Det blir så lett å la være å ta kontakt, og så blir det så vanskelig å ta opp tråden igjen når man får sjangsen.

Når jeg er hjemme i Norge, føler jeg meg hjemme. I allefall på Sørlandet hvor jeg vokste opp. Der har jeg barndomsvennene mine som også har blitt foreldre, og så selvfølgelig mamman og pappan min og søsken. 

Det er godt å komme hjem og bruke sørlandsdialekten min. For den føles som litt min ja, faktisk. 

Men jeg blir nok aldri å høre helt 100% til i Norge. Det er alltid noe som skurrer litt. Jeg har noen kanter som ikke har blitt helt pusset bort. Noen islandske takter som sitter jæ*** godt, -for å si det på fransk. Og de vil alltid værer der, uansett hvor jeg drar.

I Tyskland er jeg fortsatt veldig outsider. Det eneste jeg har oppi ermet er det at jeg er veldig god på språket. Folk tror ofte jeg tuller når jeg sier at jeg er islandsk/oppvokst i Norge. -helt til jeg driter på draget med en liten, men merkelig grammatisk feil som en tysker aldri ville gjort.

Men heldigvis er tyskere generelt veldig svake for Island. Så jeg blir ofte sett på som en veldig eksotisk og merkelig skapning. De spør meg mye om alver og sånt, av enn eller annen grunn.

Men så er det det at jeg er i midten av 20-årene, er mamma og er gift. Sånt ser man ikke lenger her i Berlin. Det var noe som tilhørte gamle DDR, det der med å starte familie før man ble 35. Folk får hakeslepp når de spør hvor gammel jeg er, og jeg svarer femogtjue. 

"MEN DU HAR JO BARN?!" 

Skulle tro jeg hadde svart "14 og et halvt" etter reaksjonene å dømme.

I starten var dette med å være misfit-ung mor i Berlin, og det med savnet etter vennene mine og familien i Norge det værste ved å bo her. De første månedene som fersk mamma i et nytt land og statusen som den nye "freaken" i nabolaget var mildt sagt røffe. Noen dager hadde jeg lyst til å gi opp og rømme hjem til bygda på sørlandet. Nå har jeg lært meg å drite litt mer i kommentarene om alderen min, og det svir ikke like mye i hjertet hver dag pga hjemlengsel til Norge /Island.

Så, hvordan er det egentlig å ha en mikset bakgrunn og bo i et fremmed land?

Utfordrende, vil jeg si. Utfordrende og veldig veldig lærerikt. 
Man blir pent nødt til å se på seg selv fra andres perspektiv for å kunne omstille seg til å bo i et fremmed land.

Hvor vil mine barn høre til?

Hva med barna mine?

Hvor i all verden hører de til? 

Hun første er født i Norge, hun andre her i Tyskland (og snart den tredje). De har en mamma fra Island som prøver og prøver men sliter veldig med å gi dem deres morsmål og kultur med i ryggsekken, og en ur-berlinsk pappa som prater tysk til dem, og engelsk til mamma. -Ja og så har vi lyst til å returnere til Norge igjen en dag. Bygge en fremtid der med barna etterhvert kanskje. 

Så da må de i såfall lære seg norsk også. -Og at det ikke er greit å banne i timen.

Ble du litt svimmel nå?

Det er jeg også.

Er det noen av dere som har vokst opp med forskjellige språk og kulturer eller har opplevd å flytte til et helt nytt og annerledes sted?