Jeg har
blogget om tilværelsen som mamma på forskjellige portaler siden 2008. Det har
vært en låst blogg med passord, en annnen blogg med kun anonyme stemningsbilder
fra hverdagen osv, og nå denne offentlige, ganske så åpne bloggen: tyskertøsa, hvor jeg deler både bilder av meg og barna. Men jeg lurer.... hvor går egentlig grensen for hva man bør dele?
For noen
dager siden blogget Vigdis (jegerjonathan.blogspot.no) om et tema jeg stadig
tenker på, nemlig om barn og blogg.
I innlegget sitt sier Vigdis mye fornuftig som virkelig får meg til å føle at blogg og barn fint kan gå sammen, så lenge man er føre var, og tenker nøye igjennom hva en deler. Innlegget til Vigdis kan dere lese her.
I innlegget sitt sier Vigdis mye fornuftig som virkelig får meg til å føle at blogg og barn fint kan gå sammen, så lenge man er føre var, og tenker nøye igjennom hva en deler. Innlegget til Vigdis kan dere lese her.
Selv om
jeg mener Vigdis har rett i det hun sier, så klarer jeg ikke helt å riste
den småskumle tanken om at jeg kanskje gjør noe dumt med denne bloggingen.
Jeg har hatt mange runder med meg selv hvor jeg har stilt spørsmålet: -Er det
uansvarlig av meg å dele bilder og tekst om barna mine på internett? Vil de ta
skade av det?
Jeg har til nå valgt å ikke dele navnene deres, og mannen min har foreløpig ikke lyst
til å bli «vist frem» på bloggen, selv om han støtter skrivingen min. Han heller ikke særlig fan av at barnas ansikt
er offentlig på nett.
Jeg
tenker alltid igjennom hva jeg deler om både meg selv og barna. Jeg deler jo
kun bruddstykker av dagene våre, men noen ganger slår tanken meg at et bilde og et blogginnlegg kan jo igrunnen være nok til å ta fra dem anonymiteten deres.
For sent å snu. Gjort er gjort. Men er det virkelig sånn?
Hjelper
det i det hele tatt at man skjermer barna litt når man blogger, og prøver å
ikke «gi vekk» alt?
Jeg lurer
ofte på hva jeg selv hadde sagt hvis jeg for eksempel hadde oppdaget at en venn av meg hadde
blogget om våre opplevelser sammen og vist bilder og skrevet om meg på nett,
uten at jeg hadde visst det.
-For blir det ikke litt sånn for «bloggbarna» om noen år når de er store nok til å forstå?
-For blir det ikke litt sånn for «bloggbarna» om noen år når de er store nok til å forstå?
Jeg vet ikke. Jeg tror og håper at så lenge man tenker igjennom hva en offentliggjør, så går det bra, men... Kanskje barna mine bare kommer tli å skule dumt på meg og sier «so what» når jeg forteller dem at jeg har blogget om dem da de var små. Eller kanskje de vil reagere veldig negativt...
Hva
tenker dere kloke foreldre der ute om barn og blogg?
Hvilke for og bakdeler ser dere ved foreldreblogging,
og er dere bekymret for hvordan barna kommer til å reagere på bloggingen når de
blir større?
Jeg er helt på linje med Vigdis og deg her, men forstår også det lille stikket av usikkerhet som kan komme i ny og ne. Det gjelder vel å ha hodet på rett plass, være litt selvkritisk og tenke igjennom hvilke bilder/tekster man publiserer, så tror jeg dette går bra. :-)
SvarSlettJa jeg håper jo at de ikke vil være skuffet over meg når de blir større og skjønner at jeg har delt hverdagen vår på nettet. Sannsynligvis går det bra, men som du sier, det lille stikket av usikkerhet er alltid der. Men det er vel kanskje bare bra det, for da er man mer obs på grensene sine! :)
Slett