24 MAMMAMAGEN etterpå

Inni denne fine magen her bodde jeg for fjorten uker siden, og jeg har lyst til å fortelle dere litt om den. For dette er en supermage som kan vokse noe veldig lage masse plass til babyer. Store babyer. 

Søstrene mine var store, men jeg var den aller største babyen som har bodd i denne fine magen. Firekommatre kilo, og likevel var det god plass til å sparke og dytte i ribbeina til mamma. 

Noen ganger savner jeg å bo inni mammamagen. Det var så varmt og deilig der inne, og jeg ble aldri kald eller redd eller sulten. Jeg kunne høre hjertet og stemmen til mamma, og jeg var hos henne, alltid hver eneste dag i over ni måndeder. Denne mammamagen er liksom litt magisk. 

Før, da det ikke hadde bodd noen babyer her enda, så var magen veldig glatt, med mye muskler her og der.

Nå er den ikke så glatt og ikke like musklete lenger. Men den er varm, deilig og myk, god å kose på, morsom å susse på og litt gyngete å ligge på. Og det beste er at når man ser på den, så ser man at det bar bodd babyer her, i denne fine mammamagen. 


En gang hørte jeg mamma si "jeg skulle bare ønske den ikke var fullt så pudding liksom."
Og så ble hun litt lei seg. 
Men så tittet hun bort på meg som lå i sengen og sa:
 "Men da hadde jeg vel bare hatt en stram mage. Og ingen av dere tre. Så... pytt pytt. Jeg har jo dritfin rumpe da."

Tja... Jeg liker magen best jeg. 

Hilsen:

13 Mandagsbilder: Flashback! uke 35 hos fotograf

Ja jeg lovte vel egentlig å dele noen av disse på bloggen... Da jeg var i uke 35 i svangerskapet, var jeg hos Paul, (en kompis og talentfull fotograf) og tok noen bilder av babymagen.
Det er så uvirkelig å se bildene nå. At det der var kroppen min for noen uker siden, det er så rart. Og at den kulen ble enda  større, det er ikke til å begripe!

Jeg hadde en veldig fin dag i studio med Paul, og jeg er veldig glad for å ha disse bildene å se tilbake på. Spesielt siden dette nok er vårt siste barn.

Når jeg ser på disse bildene, kjenner jeg hvor takknemmelig jeg er til kroppen min som har gitt oss tre fantastiske barn. Klart at kroppen aldri blir helt den samme igjen. Men hvorfor skulle den det? Jeg er jo blitt endret. 
Jeg blir jo aldri den samme igjen uansett.

Noen har spurt om jeg savner babymagen, og det må jeg innrømme at jeg gjør. Litt.
For det er jo noe magisk ved å ha en liten leieboer i magen som sparker og herjer. Det er ingenting som kan sammenlignes med den følelsen når du kjenner en liten fot trykke mot håndflaten din fra innsiden.


Var du hos fotograf da du var gravid?
Er det bare meg som er usedvanlig nostalgisk, eller er det vanlig å savne gravidmagen?




ps: lik facebooksiden til Paul her  for å se de nyeste fotografiene hans.

13 Ni

Ni dager over. Jeg hadde virkelig aldri trodd vi skulle komme så langt. Gårsdagen var veldig tøff med tanke på det faktum at hjemmefødsel ikke er så aktuelt lenger pga overtid. Dagen i går (og i natt) har jeg brukt til å forsone meg med tanken på at det sannsynligvis blir sykehusfødsel på oss. Heldigvis får jeg med min egen jordmor i det minste, og det er jo godt.

I dag har jeg vært hos gynekologen igjen på overtidssjekk, og Lillebror har det helt supert i (det gigantiske) magehuset sitt. Alle prøver var kjempefine, og ultralyden viste at han har nok fostervann og fin blodgjennomstrøming fra morkaken. Ikke rart at han blir der inne! Legen var kjempefornøyd med alt sammen, og sa at hun ville støtte meg i å vente frem til 14 dager over, (åh GUD ikke la det gå så lenge!) men da ville hun gjerne se at jeg blir satt igang. 

Jeg ble kjempeglad for at legen er så grei og spiller på lag med meg. Jeg har vært så redd for at hun ville legge press på oss mtp 10-dagers regelen som de vanligvis kjører her i Tyskland. Men hun hadde full tro på meg sa hun. Jeg har jo født store barn før, og siden Lillebror hadde det så fint, kunne hun ikke se noen god grunn til å kaste ham ut enda. Hurra for det!

De aaaaller siste magebildene ble tatt i dag. LITT trøtt i (føde)trynet?

Sykehusfødsel blir det jo sannsynligvis siden vi er over en uke på overtid, og jordmor helst ser at vi da drar på sykehuset hvis fødselen varer. Men går det like raskt som forrige fødsel, så blir det en vurderingssak om vi drar eller ei. Etter i morgen bør vi prøve å komme oss på sykehuset uansett, siden vi da er 10 dager over. Jeg er fortsatt lei meg fordi at jeg ikke føler jeg kan beskytte fødselen og babyen min like godt på sykehus som hjemme, men må man så må man. Jeg prøver å fokusere på det at vi faktisk skal få en sønn om veldig få dager, og det er jo ganske fantastisk. 

Det er fortsatt viktig for meg at jeg får styre fødselen selv, og vi vil ikke ha noen som helst unødvendige inngrep eller forstyrrelser. Fødselsbrev til sykehuset er skrevet, sånn i tilfelle, og vi har skrevet under på papirer som sier at vi ikke ønsker noe CTG-måling eller tilbud om smertelindring med mindre det blir HELT livsnødvendig. Jeg ønsker meg en best mulig start for Lillebror, og jeg tror at en naturlig fødsel er den beste starten han kan få.

Siden jeg fikk summet meg til å ta magebilder idag, så satte jeg sammen en kollasj med utviklingen de siste tre ukene. Trodde ikke det hadde skjedd så mye, men der tok jeg feil. Magen ser jo helt annerledes ut i dag enn for to uker siden! 

Navlen peker lenger og lenger nedover. Det må da være et godt tegn?

Etter timen hos gynekologen i dag var Tyskeren og jeg på café og spiste en deilig lunsj. Jentene skal være hos Svigermor i kveld også. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg "sender dem bort" på den måten, men egentlig så nyter de jo tiden med bestemoren sin noe veldig. Jeg trenger virkelig å få være litt alene med mannen og slappe av nå. Den siste måneden har inneholdt så mye sykdom og stress at jeg nok har blitt en smule utbrent. Men jeg føler meg veldig klar for å møte Lillebror nå, og gleder meg starte livet som en familie på fem. Kom ut lille (store) venn!

ps: tusen tusen takk for alle de støttende kommentarene og mailene. Dere er fantastisk gode!

30 Fünf

Oooog der var vi. Fem dager over. Dette er offisielt mitt lengste svangerskap! 

Dagen i går gikk som sagt til pampering av meg selv, jeg jeg syns det gikk ganske bra egentlig. Massasjen var det beste jeg har gjort på lenge! Fikk masse modningsrier etterpå, og følte meg varm og myk i hele kroppen.
I løpet av dagen fikk jeg huket at alt på listen min, og kvelden ble avsluttet med en Jim Carrey film på senga, og jeg følte meg veldig avslappet og enda mer fødeklar!

I dag har jeg vært på sjekk hos gynekologen min (gyn som tar svangerskaps-sjekker her i Tyskland, ikke fastleger) og alt står kjempebra til med Lillebror. 
Han har fortsatt masse fostervann der inne, morkaken fungerer fortsatt utmerket og han ble målt til å være mellom 4000gram og 4300gram. Men det var visst veldig vanskelig å måle sa legen, for han ligger jo så klemt inni magen, så vi skulle ta de målene med en klype salt. Vokst, det har han i allefall! En stor gutt blir det. Akkurat som søsteren hans, R. 

Ellers så sa legen etter undersøkelsen at kroppen min virket særdeles fødeklar og moden, så hun forventet fødsel innen 2 dager. La oss håpe hun har rett! Jeg har en følelse på den 16. som sagt, så dere får sende massive fødevibber min vei de neste dagene ;)

Da vi kom hjem fra legen, måtte jeg bare knipse noen bilder av babymagen. Sånn i tilfelle den er borte innen mandag... 
La oss håpe dette er aller siste gangen dere ser dette luftskipet av en babymage!

Rekker denne magen å bli 41 uker? Let's hope not!

Resten av dagen skal vi tilbringe sammen med jentene. De har vært i barnehagen i dag, og vi satser på at vi har hatt nok av sykdom for en stund nå! 


Som en av dere sa: terningen går bare til 6, så da satser jeg på at Lillebror kommer i dag eller i morgen;) Wish me luck. Jeg GLEDER meg!

58 40 weeks: Ticking Time Bomb

Herregud, nå er vi faktisk der. Overtid. Jeg er over 40 uker på vei, og fortsatt ingen baby. Det er så rart å stå her, rett ved målstreken og ikke ha peiling på når tid jeg kommer til å faktisk være i mål. Jeg er liksom ferdig med 99% av denne reisen, og snart begynner en ny og enda større reise som trebarnsmor og nybakt guttemamma.
Men før den tid...La oss ta et lite tilbakeblikk på dette svangerskapet:

I fjor sommer da den positive testen lyste mot oss var en spesiell dag. Jeg husker at jeg var i sjokk. Vi hadde tenkt å vente litt lenger med nr.3, men Lillebror hadde andre planer.
Men selv om vi var lettere sjokkert, så kunne vi ikke annet enn å smile. For et barn til ønsket vi oss jo likevel, og det å kunne bli gravid er jo ingen selvfølge. Veldig snart begynte vi å glede oss. 

Så kom det uker med usikkerhet, mange ultralyder og så kvalme Da vi endelig var over 12 uker, senket vi skuldrene litt. Kvalmen dabbet av noen uker senere, og jeg feiret med å gå opp mange kilo veldig raskt, før det roet seg litt igjen.

Har du sett en så ferdigbakt babymage før? Det har tydeligvis ikke mange Berlinere, for her sperrer dem opp øynene når jeg vagger forbi i sneglefart. 

I uke 13 var vi på en ultralyd hvor det første vi så var en liten stump og noe annet mellom beina, som pappaen syns lignet mistenkelig på en liten guttetiss. Noen uker senere fikk vi dette bekreftet, og vi var i ekstase. Samtidig var det rart å tenke på at vi ikke fikk noen jentebaby denne gangen. Dette var noe helt nytt. Vi skulle bli foreldre til en GUTT! 
Jeg må innrømme at det til tider har føltes helt absurd at min jentekropp kan produsere et menneske av hannkjønn liksom. Er det bare meg som tenker sånn?








Nå som det nærmet seg halvveis, begynte jeg å tenke på å kjenne liv i magen. Jeg hadde kjent det rundt 18-19 uker første gangen, og 14 uker andre gangen. Men denne gangen skulle det drøye. Morkaken lå visst godt plassert på fremsiden, fikk vi vite på ultralyd i uke 17, så det var ikke rart at jeg ikke kjente noe. Jeg ventet og ventet. Hver kveld lå jeg musestille på sofaen med lukkede øyne og hendene på magen og ønsket meg mer enn noe annet å kjenne et lite plopp under navlen.


Først i uke 19 kjente jeg noen små sommerfugler i magen. I uke 20 var jeg helt sikker. Det var like spennende som første gangen. Like etterlengtet og like godt var det også når jeg etter uke 21 fikk daglig bekreftelse fra Lillebror om at han hadde det bra.

Ukene gikk, og magen vokste. Men det var ikke før i uke 24-25 at det virkelig ble tydelig. 
Fra og med uke 24 begynte jeg med ukentlige oppdateringer her på bloggen. Dere kan finne en oversikt over alle disse, uke for uke her. 

Det føles som om dette svangerskapet har gått utrolig raskt i forhold til de to andre. Det har vært veldig annerledes å være mamma til to små på under 4 år, og være gravid samtidig. Svangerskapet har liksom bare gått sin gang i bakgrunnen. Ikke det at det har vært bare enkelt, men jeg har på en måte ikke hatt så mye tid til å gå rundt og bli utålmodig, og det er litt godt. Samtidig så klarer jeg selvfølgelig å få litt dårlig samvittighet for at jeg kanskje hadde kunnet nyte svangerskapet mer enn det jeg har gjort hvis jeg hadde hatt mer tid. Heldigvis vet babyer hvordan de skal bake seg selv inni magen, for ellers hadde dette svangerskapet blitt en katastrofe.

Dette er sannsynligvis mitt aller siste svangerskap, (ok der fikk jeg det til å høres ut som om jeg har vært gravid 17 ganger eller noe...) og det er jo selvfølgelig litt vemodig å tenke på, selv om det sikkert blir veldig godt for kroppen min å hente seg inn etter nesten 3 år med konstant babybaking...  Jeg elsker å være gravid. Det føles som en ære, og et privilegium å få bære fram et barn. (Greit, ok, man tenker kanskje ikke så mye over ære og sånt når man henger over doskåla da, men dere skjønner hva jeg mener...lov med litt kjiséer sånn helt på tampen vel?)

Jeg er stolt av denne kroppen min og jobben den har gjort. Ja, det har blitt noen merker her og der, og når jeg ser meg i speilet, så er det ofte vanskelig å fatte hvor mye kroppen har endret seg på noen få år. Men det er positive endringer jeg ser, fulle av gode minner. Jeg mener ikke at jeg digger å ha slappere hud eller at jeg syns strekkmerkene mine er skikkelig hotte, for det gjør jeg ikke. Men jeg aksepterer endringene og er stolt av det jeg har gått igjennom. I'm a mom with the marks to prove it. 

Nå skal kroppen igjennom en stor endring igjen. Veldig snart. Og jeg gleder meg. Du kan godt vente noen dager til, Lillebror, (siden sykdommen hersker i heimen for tiden) men vi er klare for deg når som helst og er utrolig spente på å treffe deg!

Jeg føler meg som en tikkende bombe for tiden.

Sånn helt uoffisielt, så tipper jeg at det blir fødsel enten 13. eller 16.mars, og at Lillebror vil veie ca 4000gram. Men det er bare vill og ukalkulert tipping. Mest for å underholde meg selv.
Har dere lyst til å være med og tippe fødselsdato og fødselsvekt kanskje? Den som tipper riktig, får ære og berømmelse! (eller noe sånt.. hehe) 

Har du opplevd å gå på overtid? Hvor mange dager?
Ble du fryktelig utålmodig, eller klarte du å beholde vettet i de siste laaange dagene?

11 Tips: Mammaklær

Jeg har fått noen spørsmål om mammaklær, så da tenkte jeg skulle vise dere preggo mamas der ute noen av mine favoritter. For meg er komfort alfa og omega når jeg er gravid, men samtidig er det er viktig at klærne sitter godt og at jeg føler meg fresh og fin. I tillegg så syns jeg det er det supert med gravideklær som kan brukes videre i ammeperioden. Her er mine topp 3 mamma-topper:

På 3.plass: Mama Skjorte fra H&M

(Ja okay da... outfitbilder er kanskje ikke min sterkeste side...men jeg kliner til for det om hehe.) 

Denne skjorten fant jeg på gode gamle H&M rett før jul i fjor. Den er luftig og fin med blonder og knapper. Det at det går an å kneppe opp toppen foran er supert, mtp å bruke den videre til amming! H&M har et greit utvalg av skjorter med samme snitt som denne. Farger og stoff varierer alltid etter sesong. Akkurat denne skjorten pimpet jeg med litt ekstra stæsj: studs fra divided by H&M på skuldrene. 

Studs på mammatopper: -BecauseWhyNot?

På 2.plass: Milker Ammetopp:

Milker topper anbefales. Bildene er tatt i uke 24 og uke 38

Jeg har prøvd flere ammetopper fra Milker og liker alle veldig godt, men denne har blitt favoritten. Milker sine ammetopper er kjempepraktiske i og med at de kan brukes i svangerskapet og er pefekt designet til amming etterpå. Det er bare å brette opp folden for å amme. Toppene er designet slik at man ikke trenger å blotte hele puppen når man ammer, og de sitter godt i nesten  hele svangerskapet. Akkurat nå er jeg 38+3 og toppen er nesten blitt for kort. Men syns uansett det er bra at den har passet såpass lenge. Jeg har ikke akkurat verdens minste gravidmage heller...

Desverre så klarte jeg ikke å finne akkurat denne modellen som jeg har (Sparkle Vest) på norske nettbutikker, men jeg vet at ammebutikken og svangerskapet fører klær fra Milker. Ellers så kan dere jo sjekke ut den danske siden til Milker her. 

Så var det den ultimate favoritten da...

På 1.plass: -HEAL -Tank Top fra Mamalicious:

Dette er den absolutt beste gravid-singleten jeg noen gang har prøvd! Du vet de to-tre siste ukene når absolutt ingenting passer lenger? -dette er toppen du trenger! Denne er så stretchy og myk, og sitter så fint i HELE svangerskapet, helt fra de første ukene og frem til termin. Det som gjør den så utrolig herlig er at samtidig som den er super tøyelig og myk, så holder den formen, slik at man kan bruke den videre etter svangerskapet, f.eks som ammetopp. Jeg har kjøpt Heal Tank Top i tre forskjellige farger, og dette er den desidert mest brukte gravid-toppen min. Den scorer full pott på både komfort og allsidighet. Bare pynt den opp med en bolero eller åpen cardigan, så kan den plutselig brukes til alle anledninger.

Hvaslags tøy brukte du mest i svangerskapet?
Er du en jåelete gravidmamma eller er det komfort for alle penga?
Hvilke mammatøy-merker liker du best?

Og sånn for ordens skyld: innlegget er ikke sponset!

9 38 weeks: The Hormone-monologues

To uker til termin, og jeg merker at jeg glir langsomt inn i ventemodus. Jeg blir litt utypisk meg. Jeg sitter mye stille. Ingen maur i rumpa lenger som gjør at jeg må løpe rundt og forberede ting. Jeg bare venter. Og venter og venter. På noen jeg aldri har møtt før.























Når jeg tenker meg om så er det ikke rart gravide blir gale litt smårare av ventingen. Først må vi vente i tre livredde måneder før faren for spontanabort avtar, så må vi vente noen lange måneder til før det et trygt for babyen å komme, og så når vi endelig kan senke skuldrene og begynne å glede oss til å møte dette vidunderet, så kan det faktisk enda være 5 uker igjen. Og det er L.E.N.G.E når man er såpass gravid. I tillegg så oversvømmes vi av en hormon-tsunami på slutten av tredje trimester. Nei det er ikke rart vi blir litt ko-ko på slutten.

Nei jeg er ikke helt der hvor jeg river meg i håret og griner fordi at jeg oppdager at jeg fortsatt er gravid når jeg våkner hver morgen. Men den tiden vil nok komme om en uke eller to, hvis ikke Lillebror har ankommet enda. Tro meg...

Jeg ER derimot veldig på det pre-nostalgiske mellomstadiet. Det derre som kommer liiike før man blir gnistrende "fødeklar" tror jeg. For jeg går stadig rundt og starter følelsesladde monologer når mannen sitter foran pc'en på kveldene og prøver å få gjort noe. Der går jeg og vagger frem og tilbake bak ham og gestikulerer med innlevelse og er helt sikker på at han forstår meg, for hvem kunne ikke det når jeg uttrykker meg så krystallklart og poetisk...

"Det er ikke det at jeg ikke vil føde snart, men jeg tror bare at jeg kommer til å savne babymagen så utrolig mye. Jeg vil ikke gå på overtid for det om. Jeg bare vil ha baby i magen bittelitt lenger. I tilfelle dette virkelig er siste gangen. Jeg vil bare være gravid litt til. Men bare litt. Ikke for lenge. Bare litt. Jeg vil liksom møte babygutten nå, men ikke akkurat NÅ, fordi jeg er så redd for at jeg ikke nyter tiden nok. Tiden går liksom alt for fort og alt for sakte på samme tid... Hvis du skjønner?"  

Joda, han halv-nikker med et fjernt blikk mens han vender hodet sånn halvveis vekk fra pc'en, uten å slite øynene vekk fra skjermen. Kanskje han reflekterer veldig dypt over det store jeg nettopp sa. Eller, kanskje ikke...

Hormon-monologer kaller jeg dem. Disse lange, gravide talene. De kan komme ut av intet, og være så intense og blir fremført med slik dramtisk effekt at det er INGEN med vettet i behold som tør å sette sitt liv på spill ved å si denne smellgravide dama imot.

Hvis jeg skulle gitt mine hormon-monologer titler, så ville det bla. blitt:
"Ting du GLEMTE å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg"
"Hva folk våger seg å si om kroppen min"
"Klesplagg jeg ikke føler meg tjukk i men bare spør deg for sikkerhets skyld om jeg ser litt stor ut i, og hvorfor du alltid svarer helt feil."
Og ikke minst:
 "Take out-mat som jeg har sinnsykt lyst på, men vet at ikke jeg bør spise for da får jeg halsbrann, men jeg føler du burde støtte meg og si jeg får lov å spise hva som helst men du tar ikke tegninga"
.... and the list goes on and on.  Mannen er som regel mitt eneste publikum. Stakkars, stakkars mann.

 Hadde du/din kvinne mange slike følelsesladde utbrudd monologer i svangerskapet?
 Hva var temaet for monologen(e)?

30 Magen fra uke 6-37

Nå som det er like før denne herlige babymagen forsvinner, så tenkte jeg det var på sin plass med en liten bildeserie... Slik har magen min vokst siden i fjor sommer:



Det er helt sprøtt å se bildene av den spinkle kroppen på det første bildet... Var jeg virkelig så liten og flat? 
Og det er enda mer freaky å tenke på det som har skjedd inni kroppen min ila de siste månedene...
Siden juni i fjor har lillebror gått fra å være en liten celleklump på størrelse med spissen på en blyant, til å bli en svært aktiv, lubben og ferdigbakt baby på nå (minst) 3600gram! 
Hvor stor han blir til fødslen, det gjenstår å se...

Jeg syns det er vanskelig å vite hva jeg skal tro om alle disse vekstestimeringene som vi har hatt. Lillesøster R f.eks, ble på et tidspunkt (Rundt uke 30) målt til å bli 4500gram ved 40 uker, for så å bli målt til å være ca 500gram mindre ved neste måling, to uker senere! 
Hun ble født 4 dager over termin og var 4040gram. 
Lillebror i magen har blitt estimert til ca 3800gram ved termin, men noe sier meg at han nok ender på nærmere 4000gram... 

Samme med disse SF-målene som man henger seg oppi.... det trenger ikke nødvendigvis å bli en gigantisk baby selv om SF målet er høyt, men likevel så maser noen leger veldig om dette, og gjør mammaer bekymret for at de skal føde en 5kilos-klump, helt uten grunn. 

Har du erfaring med vekstestimering av babyen i svangerskapet?
Stemte estimeringene med fakta?

27 37weeks -The window

37 uker har kommet og gått. Endelig er vi innenfor "the magic window". Nå har Lillebror lov til å komme! Dagens photoshoot ble kjempelang og jeg tok sikkert hundre bilder... 

"Mamma du må ikke sitte der! Vinduskarmen knekker!" Eh jo takk for deeeet kjære lille. 

Jentene ble født på termindato (Storesøster) og 4 dager over (Lillesøster), så jeg har ikke særlig store forhåpninger om at Lillebror bestemmer seg for å komme før 10.mars. 
Det føles fortsatt som en liten evighet når jeg tenker på at det kan være 5 uker igjen, men samtidig så er det jo litt spennende, for i teorien kan Lillebror komme når som helst nå.

Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer tar det av med tanke på utfoldelse og eksperimentering på den ukentlige hjemmephotoshooten... Jeg gruer meg nesten litt til magen blir borte, selv om jeg vet at jeg får verdens største premie i steden. Det er bare noe helt spesielt å gå rundt å bære på et nytt liv, og jeg skal virkelig passe på å nyte og sette pris på disse siste ukene. Og de skal dokumenteres godt, sånn i tilfelle dette blir helt siste gangen jeg er så heldig å få ha baby i magen. Denne serien under her ble kanskje litt vel på den artistiske siden, men jeg likte den. Vad tycks?

Stakkars sjuke Storesøster lå i sengen og instruerte meg med den hese pipestemmen sin.
"Se opp nå mamma. Slutt å gjøre sånn med armen. Hør på meg da!" 
Det er vel ikke lenge til hun overtar fotograferingen også.  Hun vet at Lillebror kan komme når som helst nå, og spør hele tiden om ikke han bare kan værsågod å "smette ut snart." Hah! om det bare hadde vært så enkelt gitt... 

Det ble som sagt enormt mye med bilder, men jeg tror jeg lar det holde med disse. Så kommer kanskje flere i morgen hvis jeg får tid til å gå igjennom resten. 

Meeeen en liten tulleserie måtte det jo bli...
People: meet sporty mum! Den hittil ukjente superhelten som er så myk og rund, men som har muskler av stål som holdes skjult helt til hun må bære to syke skrikerunger i seng midt på natten. Hoho! Watch out!

Jeg ber om unnskyldning til min tenåringssøster B, som kommer til å bli om mulig enda flauere over å være i slekt med meg etter dette stuntet. Beklager dypt fra hjerterota søs, men jeg kan ikke noe for at jeg er superkul.

Hvis dere har forslag til bilder og tull jeg kan finne på med denne kulemagen før den blir borte, så er det bare å skrike ut! Veldig stas med inspirasjon til foto ;)

Mammaer: når ble deres barn født ift termin?
Dere som har flere barn: Finnes det håp for at jeg slipper å gå over tiden siden dette er 3.mann?

30 36 ukers photoshoot med Storesøster

I dag er jeg 36 uker på vei og i dag har Storesøster L (3,5) og jeg lekt oss med kameraet på soverommet hjemme.

Hun venter og venter på Lillebror, og spør nesten hver eneste dag "er lillebror fortsatt i magen?"
Skjønner ikke helt hvordan hun kan være i tvil om det da... Det er jo ikke akkurat så vanskelig å se at han fortsatt er godt plassert i magen min.

Og ja, jeg føler meg stor nå. 
Men ikke "for" stor. Og jeg føler meg veldig fin og kvinnelig i denne gravidkroppen. -Og litt Barbapappa. Men mest fin.

Kroppen er fortsatt veldig snill med meg, og jeg har ingen bekken eller ryggsmerter. Det eneste som er fryktelig slitsomt, er at Lillebror har festet hodet, og ligger så lavt at jeg får grusomt vondt når han beveger seg. Hodet og skuldrene hans klemmer tydeligvis på noen uheldige nerver, slik at det stråler skarp smerte helt ned i beina mine. Ikke ideelt mens man går tur f.eks. Blir til at jeg går rundt og mumler banneord til meg selv som en annen bygdetulling...

Men som sagt, jeg er utrolig heldig som har så få plager så jeg er og bør være takknemmelig. Selvfølgelig må jeg opp og tisse hundre ganger hver natt, og ingen liggestillinger er sånn superdeilige for tiden, men hallo, det kunne vært værre!

Det ble veldig mange bilder i dag, for jeg er så smertelig klar over at uansett hvor mye jeg gleder meg til å se Lillebror, så kommer jeg til å savne å ha han i magen når han er ute. 

Kunne ikke bare være seriøs....

I følgeTyskeren min, så er dette blir siste barnet vårt, så jeg føler jeg må ta ekstra mange bilder og skrive ekstra mye om denne tiden, slik at jeg har noe å se tilbake på og kose meg med når babysyken kommer og tar meg igjen. For det gjør den garantert. Jeg kunne sikkert fått 2-3 barn til hvis Tyskeren min var game hehe. 

Hvor mange barn ønsker du deg/ hvor mange har du? 
Har jeg noen lesere som har mange barn? 
(alt fra 4 barn og oppover tenker jeg da.) Fortell gjerne hvordan det er!

28 35 ukers magen: Hjemmeshoot

Jeg prøvde meg på en litt annen vri under dagens hjemmefotoshoot. Hva syns dere?

 Jeg er nå 35 uker fullgåtte, og begynt på den 36. uken! Sitat fra Mannen i dag: "Kanskje du bør skrive en liste over babyting, så vi kan begynne å ordne litt?"  Jepp, vi er litt veldig avslappet når det kommer til shopping av utstyr denne gangen merker jeg... Men jo du har rett kjære. Jeg burde nok sette i gang og skrive en liste, kanskje...når jeg er ferdig med kaffen, kanskje.

Magen begynner å bli sinnsykt tung. Kanskje ikke så rart når det ligger en gutt på nesten 3 kilo der inne... Blir spennende å se om alle spådommer ang fødselsvekten stemmer. Søsteren hans (R) var diger, for å si det slik. Mange spør om jeg er redd for å føde stort barn, men det er jeg altså ikke. Jeg lager bare svære barn jeg og sånn er det med den saken. De kommer da ut uten problemer, så. No fear der altså. Jeg er vel mer bekymret for at vannet går mens jeg er på butikken eller noe slikt. Det ville vært litt typisk meg.

Av en eller annen grunn så var jeg plutselig mye mer komfortabel med å være rolig og alvorlig foran kameraet i dag. Behovet for å hoppe rundt og dumme meg ut var liksom ikke helt der. Kanskje fordi at magen er blitt så diger at jeg rett og slett ikke har noe valg? -jeg må være rolig... Er ikke fullt så enkelt å sprette rundt nå som for ti uker siden, for å si det slik, og hvis jeg prøver meg på hopp og sprell, så føles det pine med som om hele understellet skal ramle ut. (Ok, sorry. TMI) 

Ok, så klarte jeg ikke å holde meg helt seriøs.

Det trikset med kaffekoppen har jeg ventet på at skulle funke, og i dag gikk det endelig.

Nå kommer jentene og pappan inn døren her på øyeblikket, så jeg får hive meg rundt og lage noe mat til oss. 

Ha en nydelig mandagskveld!

14 34 weeks -The line

Da jeg tok bilder til den ukentlige oppdateringen i dag, så oppdaget jeg at jeg har fått den berømte lodrette gravide-streken på magen. "Linea Negra" heter den på latinsk. I mine to andre svangerskap, har den dukket opp ca en mnd før fødsel , så da jeg oppdaget denne streken i dag, ble jeg minnet på at det jammen ikke er lenge igjen før jeg får den deilige babygutten min i armene!


Det har forøvrig dukket opp noen andre streker på magen også, men dem er jeg ikke fullt like glad i. Okay, det hører med (for mange av oss i alle fall) at man får noen "babystriper" på kjøpet. Jeg gidder ikke å bruke energi på å mislike dem, men jeg innrømmer at jeg ikke er superbegeistret heller. 
For dem som liker tall og sånt, så skal nå Lillebror veie ca 2300gram og er ca 41cm lang. (I følge babyverden.no) Men jeg mistenker at han nok er i allefall bittelitt over gjennomsnittet stor.
Jeg lager store barn, (dvs jeg spiser som en hest i svangerskapet) det vet jeg av erfaring...

Til torsdag blir det igjen ultralyd med måling av Lillebror, så da får vi vite om han gjør som sin søster R, og tar et gigantisk hopp på vekstkurven de siste ukene, eller om han har tenkt å holde samme tempo som før.

Sånn ellers så er formen ganske laber akkurat i dag. Jeg har bihulebetennelse, pluss at blodtrykket mitt er helt latterlig lavt, (typ: 90 år gammel dame) slik at jeg føler hele rommet snurrer hvis jeg ser fort til siden eller nyser.
Men jeg kom meg på trening i dag tidlig da, til tross for at jeg er svimmel og svak som en tipp-oldemor, så DET er jeg rimelig stolt over. Det er gull verdt for rygg og nakke å få løsnet opp litt med pilatesøvelser! Så godt var det faktisk, at jeg hadde overskudd til å tulle litt foran kameraet da jeg kom hjem fra trening...

Om det var så lurt, det vet jeg ikke. Jeg var selvfølgelig HELT gåen etterpå og lå som et slakt på sofaen til mannen kom hjem. Ikke noe "HEIII KJÆRE, middagen står på bordet!" der, altså.
Sorry schatz. Det tar på å bake baby. 

Denne uken skal jeg forhåpentligvis på en photoshoot hos en veldig flink fotograf for å forevige disse runde kurvene før de blir borte. Gleder meg veldig til å få tatt noen ordentlig fine bilder! Med førstemann tok vi bilder hos fotograf, mens det gikk litt glemt i andre svangerskap. Denne gangen skal alt dokumenteres, for jeg syns det er gørrkjipt å ikke ha noen proffe bilder av Lillesøstermagen.

Dere som har flere barn -tok dere like mange bilder i 2. og 3. svangerskap som i første? Var dere hos fotograf?

14 33 weeks -what's YOUR superpower?

En litt over middels sliten (men stolt!) rugemaskin. 

Okei, ta det bildet med en klype salt da. Men jeg mener det som står der. Herregud. Nå nærmer det seg. Jeg skal bli guttemamma. Jeg skal bli TREbarnsmor. Men først, skal jeg bli enda litt rundere i kantene, bekkenet skal verke enda litt til, lungene skal skvises, mageskinnet skal strekkes til bristepunktet og blæra skal brukes som boksepute i noen uker til. Nevnte jeg at jeg er stolt?

Jaja, så kanskje noen blir lei av maset mitt om hvor fantastisk kvinnekroppen er osv, men come on, jeg lyver jo ikke akkurat.