Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst.
Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt.
Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.
Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!
Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan.
Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn?
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.
Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov å ønske seg et kjønn?
Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...
Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.
Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent."
Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.
Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si.
Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis.
Hva tenker du om dette?
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?
