8 Når babyen hater barnevogna

Se for en nydelig vogn vi har kjøpt til deg! (for en halv månedslønn) La oss ta en trilletu-Å nei. Ikke det nei...

Før jeg ble mamma antok jeg at alle babyer elsket å bli trillet i vogn. Vel, fire år og tre barn senere, har jeg sett den myten pulveriseres foran ansiktet på meg. Mange babyer liker slettes ikke å trilles i vogn. De hater det!  -men heldigvis går det an å kurere vognskrekken. 

Sånn halvveis i det minste.

Hæ? skal jeg bare LIGGE her liksom?  Hah! neppe.

Da Storesøster ble født, var det aldri noe problem å legge henne i vogna. Hun var en ganske bedagelig baby, og vi behøvde bare gynge en-to ganger på vogna, før hun sovnet øyeblikkelig som et dovendyr etter en åttetimers arbeidsdag. Da hun ble et halvt år gammel, krabbet hun ofte bort til vogna som stod i entréen vår og hintet høylytt om at det var tid for trilletur. Hun rett og slett elsket vogna.

Storesøster digger fortsatt vogner. Spesielt Beemoo søskenvogna vår. 

 Her kan du lese en anmeldelse jeg skrev om vogna.

Lillesøster derimot. -not so much...

Da Lillesøster var tre dager gammel, tok vi den første turen ut av huset med henne. Jeg la henne i vogna og trillet to meter med den, før hun brølte som besatt. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Skal ikke babyer digge vogner liksom?

Etter det ble det mange mislykkede forsøk på tur i med vogna. Lillesøster skrek til hun ble knallrød i ansiktet, og jeg gav alltid opp etter noen få minutter. Det var ikke noe for meg å la henne skrike, så jeg gikk over til bæring, og holdt meg til det de neste seks månedene. Det kan godt nevnes at jeg utviklet svære badass lårmuskler av all bæringen og knebøyen som måtte til for å få henne til å sove, men helt ærlig så kunne jeg ha tenkt meg litt flere pauser i bytte mot litt mindre muskler. Heldigvis så fikk ble hun venn med vogna da hun var 8 måneder og begynte å nærme seg 9 kilo...

Da Lillebror ble født hadde jeg ikke høye forhåpninger om trilleturer i barseltiden. Jeg liker å bære baby, og var forberedt på å bruke bæresjal i steden for vogn de første månedene. Og godt var det, for stakkars gutten gikk berserk da jeg prøvde å legge ham i vogna. Han var livredd! 

"Hvorfor hater babyen min vogna?" -var setningen jeg fóret google med for noen uker tilbake. Svarene jeg fant virket fornuftige. Sånn, til å være google i alle fall.

Nyfødte babyer er vant til å ligge i den lune og trange livmoren, skvisjet (er det et ord?) fra alle sider. Konstant kroppskontakt, og ingen humpete grusveier og fortauskanter. Bare myk gynging. De nyfødte er ikke vant med tyngdekraften slik som vi kjenner den. I livmoren har de ligget i vann og bompet rundt i semi-vektløs tilstand. Kanskje det ikke er så rart at noen av dem friker ut i vogna? Men når det er sagt, så går det an å tilpasse vognturen til den nyfødte. Jeg har tatt noen enkle grep, og nå får ryggen min en velfortjent pause innimellom, mens Lillebror og Lillejenta chiller i søskenvogna som vi fikk fra Jollyroom. 

Så, hvordan fikk jeg Lillebrors vogn-opplevelse til å gå fra dette:

Til dette?

Her er triksene jeg brukte:

Sørg for at babyen er godt støttet opp på alle sider, slik at han/hun ikke ligger og vingler på madrassen når vogna trilles. Det er spesielt viktig at hodet får god støtte. Jeg bruker et lammeskinn i vognbagen, og ruller opp sidene på skinnet litt, slik at Lillebror ligger trangt og godt i vogna. Rundt hodet hans legger jeg ofte en opprullet gulpeklut. Slik får han støtte uten at vi må pakke ham inn i tepper og dyner på sommeren. På vinteren er det en annen sak. Da kan dynen eller vognbagen brukes til å stabilisere den lille kroppen i vognbagen. 

Velg en vogn med god demping. Lufthjul og skikkelig god fjæring er et must for babyer som lider av vognfobi. De klassiske vognmodellene er best med tanke på fjæring syns jeg. Simo kombi, Basson og Emmaljunga Edge Duo har alle god demping som sørger for en litt mindre ristete tur for babyen. Beemoo vogna vår har også lufthjul, som demper veldig godt. Og så kan man jo med fordel droppe de verste fortauskantene og grusveiene i starten...

Gradvis tilvenning er det vi har holdt på med. Jeg er persolig helt i mot alt som krever at babyen må hyle og skrike, så hvis Lillebror begynner å gi uttrykk for at "dette her gidder jeg ikke mamma", så tar jeg ham opp med en gang, og bærer ham resten av veien. Jeg prøver heller tre korte turer på ti minutter om dagen enn å trille en halvtime med en hylende baby. 

Gode assosiasjoner kan være nyttige. En kan prøve å la babyen ligge i vognbagen innendørs, enten når han/hun er i godt humør og kan ligge litt og prate og titte på leker, eller kanskje rett etter et stort måltid, når babyen er salig og mett. Men igjen, don't push it.
Hvis babyen opplever gode ting i vognbagen hjemme, er det sjangsene større for at det ikke blir ramaskrik med en gang dere legger ut på neste handletur på Rimi. 

Og så har me juksa litt... Jeg har ofte tatt med vogna ut mens jeg har Lillebror i bæreselen, for så å kneppe opp selen og legge ham forsiktig ned i vogna når han har sovnet og trille videre.
Det funker noen ganger. Andre ganger ikke. Poenget er at på denne måten får jeg i det minste av og til en liten pause fra bæringen. 




Jeg liker fortsatt å bære, og gjør det hver dag. Men av og til er det helt  nødvendig med en liten pause, og da er det helt himmelsk når Lillebror smått og smått aksepterer noen minutter her og der i vogna si. Før eller senere skal  jeg klare å spise et helt måltid mens han sover...

Stille før stormen....  

Hvordan var/er det med din baby? Er vogna hot eller not?