Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.
Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.
Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.
 |
| Et bilde tatt på en helt vanlig dag: Storejenta da hun var 3 måneder gammel |
Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid. Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.
For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.
Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.
Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.
 |
| Bare knappe fire år siden, men jeg hadde allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta. Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde, fint minne. |
Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?
