127 Gir jeg deg dårlig samvittighet?

01:32, natt til tirsdag Lillebror er syk og vil ikke sove i sengen. Jeg bruker bæretiden til å gruble litt.

Fremstiller jeg mammalivet som en dans på roser? Virker det som at jeg aldri syns det er slitsomt å ha barn? Får tyskertøsa deg til å tro at det er skinnende rent hjemme hos henne hele tiden, at hun aldri hiver en frossenpizza i ovnen, hever stemmen til ungene eller promper eller raper? (Newsflash: I DO!) Bare spør Tyskeren...

Rakker jeg indirekte ned på dem som ikke gjør som meg ved å skrive om mine meninger og erfaringer? Er jeg en blogger som får deg til å føle at du er en dårlig mamma?


For det var nettopp det jeg ikke  skulle med denne bloggen. Men så har jeg fått henvendelser fra noen (få) lesere i løpet av de siste månedene, om at det virker som jeg antyder at de som ikke gjør akkurat som meg er dårlige mødre. Eller at måten jeg skriver på, kan få forårsake fødselsdepresjoner.

Jeg får helt vondt inni meg av tanken, og vil helst ikke tenke på det.  Vil bare dytte det vekk.

Men jeg respekterer mine lesere, og tar deres henvendelser seriøst. Og jeg liker å tro at jeg har (i hvertfall et lite snev av) selvinnsikt...

-selv om jeg er en blogger.

 Og forresten: vit at dette innlegget er IKKE ment som uthenging av noen spesielle personer. Dette innlegget handler om denne bloggen, og dens effekt på leserne mine. Dette er ikke et angrep . 

Eller, jo kanskje litt på meg selv.
Men faktisk, så er jeg takknemlig for at jeg får kommentarer som er kritiske til det jeg skriver. Jeg syns det er bra. Så lenge de ikke kritiserer kun for å såre og spy galle.

Derfor vil jeg ta dette opp med dere nå. Helt åpen og ærlig. For hvis det virkelig er slik, at jeg nå har blitt en slik blogger som sprer propaganda om hvor "enkelt" det er å være mamma, en som fremstiller sine erfaringer og råd som det eneste rette, og får andre til å tenke at de er dårlige mødre...Da har jeg bommet noe så inni hampen, og jeg vil ikke fortsette med det.

For noe slikt vil jeg fanden ikke være med på.

Jeg forstår hva folk mener når de snakker om de "perfekte" mammabloggene som fremstiller mammalivet som en rosa lykkeboble uten sprekker. For de finnes jo.
Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan plassere meg i den kategorien.

 Lavkarbohva? Hentepizza til middag.
Blir fort sånn med to syke unger.

Ja, jeg er en romantiker, og det vises tydelig på noen av innleggene mine. Jeg er hodestups forelsket i ungene mine. Jeg syns de er de herligste menneskene på denne jorden og jeg forteller gjerne andre hva jeg føler for dem. Men sist jeg sjekket så var det fortsatt lov å skryte av ungene sine? 

Og selv om jeg skriver om de nydelige øyeblikkene og ofte velger å fokusere på dem i steden for de vonde, så må dere ikke la dere lure. Jeg driter meg ut til stadighet, og jeg har faktisk ofte dårlige dager, (ja jeg pleide å blogge på engelsk også..) og får lyst til å bare stikke hodet i sanden og si opp mammajobben. Men jeg trodde at jeg klarte å vise de sidene av mammalivet ganske godt også? 

En blogg er bare en blogg. Det er vanskelig å få frem hver eneste lille nyanse av livet på internett. Men jeg kan jo prøve å bli flinkere å si ifra når jeg feiler. For all del. Det blir i det minste ikke akkurat mangel på materiale.

Men en ting jeg ikke gidder å gjøre, er å sensurere meg selv når jeg skriver om noe jeg brenner for. Da forsvinner hele vitsen med å blogge. Jeg er lidenskapelig opptatt av det jeg skriver om, så da får folk bare ha meg unnskyldt hvis jeg slenger litt rundt meg med heftige fraser som drypper av ironi eller skriver utvalgte ord i CAPSLOCK. Spør dem som kjenner meg. -Det er bare sånn jeg er. Jeg er bare meg selv, og det skal jeg fortsette å være. Blogg eller ei.

Er jeg med på å forårsake fødselsdepresjoner?

Jeg liker også å dele erfaringer, tips og historier. Jeg liker å tro at det sitter noen mammaer der ute, som kanskje føler det samme som jeg føler, og at det jeg skriver forhåpentligvis oppmuntrer dem til å lytte til sin egen indre stemme, morsinstinktet og magefølelsen. 

Jeg kan godt gå med på at jeg kan virke litt moraliserende. Men det er ok. Det er sunt å ha moral, er det ikke? Og det er jo opptil hver og en om de velger å ta til seg rådene mine eller ikke. Men vær så snill: aldri stol på mine eller andres råd mer enn du stoler på din egen magefølelse. Jeg er bare en amatør. (og det var teknisk sett et råd. HJELP meg -jeg klarer ikke å slutte å fortelle deg hva du skal gjøre!)


Det jeg har lyst til å gjøre med mine "foreldresnakk" eller tips -innlegg, er ikke å rakke ned på dere, eller fortelle dere at jeg har funnet den ENESTE rette måten å være foreldre på. 

Nei, jeg ønsker å være en slags heiagjeng for dere der ute som også føler at det ofte er vanskelig å strekke til som mamma, akkurat som jeg gjør. Jeg har lyst til at dere skal kose dere med bloggen min og føle at dere ikke er alene. Jeg ønsker at dere skal kunne slappe av med bloggen og le av tullet mitt, smile av bildene, humre av påfunnene til ungene og kanskje til og med få med dere noen nyttige tips eller erfaringer? 
...og som regel så tror jeg at jeg greier det på et vis, litt sånn halvveis i hvertfall...?


...Eller er jeg helt på bærtur her? Kjære dere, har jeg kanskje (uten å se det selv) bygget opp mitt eget lille perfekte bloggunivers hvor ser prikkfritt og skinnende ut, hvor jeg trøkker i dere råd og tips som får dere til å føle dere utilstrekkelige når dere titter innom? Jeg håper virkelig ikke det. Da må dere frem med høygaflene og få stoppet meg altså.


ps: dette innlegget er sponset av Lillebror, som mente at det var altfor tidlig for meg å sovne kl 02.30 

Ha en nydelig dag, helst helt uten dårlig samvittighet!