Dere får garantert én til-minst, har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere, sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.
Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.
Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.
Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.
Nå kan det hende at besteforeldrene til
barna våre svetter litt av alt dette barnepratet.
-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.
Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.
 |
| Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns! |
Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.
Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
Det kan finnes mange praktiske grunner.
Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke.
____________________________________________________
Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?
