12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

11 En sånn dag

Det hjelper alltid å skrible litt når man har en dårlig dag.

I dag er en sånn dag som plutselig ble helt motsatt av det vi hadde tenkt. Vi skulle få gjort så mye, være så himla flinkiser og jobbe som besatt. Få unna alt på to-do lista som har hopet seg opp. Jadda. Ble ikke helt slik vet du.

Vi har tre mer eller mindre syke og krevende pasienter i heimen. De er jo så innmari små når de er syke. De vil bare kose, sitte på fanget, henge i håret mitt, og for all del ikke ligge alene i et sekund. Må du tisse mamma? GLEM DET.

Jobb får bare være. Deadlines hva? Man DØR ikke liksom.

Det er i det minste en som har matlyst

Det er på sånne dager det er så irriterende å høre på folk som bare "får til alt."

I hvertfall sånn med en gang. Så, etter at jeg har roet meg litt og skubbet bort det grønne sjalusimonsteret, så skjønner jeg jo at jeg ikke har noen grunn til å bli irritert på dem som har bedre tid enn hva jeg har til egne prosjekter. Fordi at barna våre ER faktisk hovedprosjektet mitt. Og jeg får det jo til! Jeg får jo gjort masse! Bleieskift, amming, bading, matlaging, kosing, bæring, dusjing. 

Nei, vent. 

Stryk dusjing.

Ugh. Jeg stinker. 

Anyways, over til noe artig! I dag mottok jeg en liten glede på mail fra flinke Hege fra Artigforkidsa, som gjorde dagen litt morsommere. Husker dere Det jeg sier VS Hva de hører-innlegget mitt? Hege har gitt det nytt liv igjennom tegninger:

Jeg DIGGER det. Spesielt gulpeflekkene og babyen som henger i puppen. You made my day!

Håper dere har en fortsatt fin dag, helst med mye humor, og helt uten sykdom. 

23 En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 

"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."

"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 

Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 

Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 

"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.

Jeg svelger. 

"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."

Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.

Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe

med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...

Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 

Så skjer det som jeg burde ha regnet med.

Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.

"JAAAAAAA WASSER!!!" 

Wasser: tysk for vann. 

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 

Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 

De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 

Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.

"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 

Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  

Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 

"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 

De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 

Auda.

Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.

Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:

Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?

Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 

Hylene stopper brått.

Stillhet. 

"Få den mamma? Ja?" spør hun.

"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."

"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.

Bare ikke si det til pappa, okay?

Og det var slutten på det eventyret. 

Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 

Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...

Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.

Har du tydd til bestikkelser i det siste?

8 En ekstremt god nummer to

Jeg har en kone. Hun er blond, hun er smart, hun er skjønn.  Jentene mine forguder henne. Kona mi bor langt borte, men av og til kommer hun på besøk, og det er alltid like herlig å ha henne her.

Velkomin elskuleg!

Ok, greit, jeg har ingen kone. Ikke sånn på papiret hvertfall. Men jeg har en nydelig, fantastisk venninne som går under kallenavnet "Kona" fordi hun er så sinnsykt flink med ungene mine, og meg. Når jeg er vanskelig...

Hun er kommet for å være min partner og hjelpe meg med ungene slik at Tyskeren min kan fokusere så mye som mulig på studiene i noen uker. En slags stand in, vikar, understudy, eller en ekstremt  god nummer to.

Seriøst. Hva skulle man gjort uten sånne venner?

4 Livet er en lekeplass

Æsj for et gris--eller, vent... så fint pølsekunstverk!

Er det én ting barna mine har lært meg, så er det å sette pris på små gleder. Å se livet med et åpent sinn.

Igjennom dem har jeg funnet tilbake til noe som jeg hadde "avlært" meg. For barn ser skjønnhet og under i de rareste, ubetydeligste ting. Kanskje det er nettopp derfor barn stort sett er så livsglade og lette til sinns?

Jeg syns i hvertfall det hjelper meg utrolig mye i hverdagen når jeg klarer å se skjønnhet over alt,  selv i de tingene som ved første øyekast kan virke uviktige eller til og med stygge.

Ta rot for eksempel. Det er jo bare rot. 

Det at det er rotete betyr ikke at man har feilet. Noen ganger er det til og med kunst. 

Jeg sier ikke at jeg fryder meg over tomatsuppesplætter oppover veggene, gulp i det nyvaskede håret eller spindelvevet i taket hver bidige dag, men det pølsekunstverket for eksempel, det traff meg. 

Kall meg gal, men jeg smilte virkelig fra øre til øre når jeg så det, og jeg måtte frem med kameraet.

Å fryde seg over det små, det rare, det ekle, det finurlige, -det blir faktisk et viktig verktøy når man bor sammen med tre småtroll som til en hver tid finner på de mest uberegnelige rampestreker, gris og eksperimenter. Livet blir liksom litt mindre tungt og overveldende når man ser på det som en lekeplass. 

Hvilke små gleder har fått deg til å smile i det siste?

Ønsker dere en super mandag!

9 Sommerstemning i Berlin

Lukten av solkrem, fargesprakende blomster og grønne trær, sand mellom tærne og is i hånden... det er så mye man forbinder med sommer. Alle kjenner vel igjen de over her, men det jeg syns er så herlig, er at samtidig, som vi alle har en slags "felleshukommelse", så har hver og en av oss sine egne, unike minner eller assosiasjoner.

Et av mine er for eksempel å sitte i solen på trappa ved hytta til bestemor og bestefar med en diger kikkert og se etter hval.

Hva kommer barna mine til å huske når de blir store? Blir det plasking i vannet ved vannpumpen på lekeplassen? Turer i skogen med oldemor og oldefar? Skrubbsår og sand i håret?

Eller kanskje det blir dette:

Gatemusikantene som vi traff på i går. Legg merke til den hjemmelagede kontrabassen. Berlin, Du bist WUNDERBAR!

Jeg håper i hvertfall det, for den konserten var noe av det herligste jeg har opplevd sammen med Lillejenta.

Hvilke sommerminner fra barndommen sitter sterkest hos deg?

56 På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...

3 Vårtegn og forelskelse

Heisann. Takk for sist. I dag våknet jeg opp til dette.....

En som jobber med å finne ut hvordan smilemusklene fungerer...

Ok ja jeg innrømmer det. Jeg er hodestups forelska.

Så da var det ikke så farlig da jeg ble møtt av dette synet ute i stua:

Så tittet jeg ut av vinduet og oppdaget at det hverken regnet eller snødde lenger! (får se hvor lenge det varer...)
Og da gjorde det ikke så mye at kroppen fortsatt føles ganske komatøs etter gårsdagens sukkerfråtsing:

Jo for man må jo feire bursdagen sin minst to ganger når man blir to år...

Gårsdagen gikk altså med til å ta igjen bursdagsfeiringen til Lillejenta, som farfar hadde gått glipp av. 

Jentene fikk mer eller mindre styre opplegget selv.

Smarties og kake til middag og skive med leverpostei til dessert, med andre ord. Nydelig.

Vi fikk også (ENDELIG) oppleve noen sikre vårtegn:

Og jeg gliste som en unge på sukkerkick (som jeg strengt tatt var da...) da jentene sleit opp alle blomstene i hagen til farfar. For nå blir det endelig vår. På ordentlig. Kanskje? Håper vi.

Og det er så mange gode, spennende og utfordrende ting som skal skje både i vår og i sommer. 

Det kommer ikke til å bli enkelt. Når jeg tenker meg om, så kommer det sikkert til  å bli sinnsykt mye slit. Men jeg gleder meg. Gode endringer koster som regel litt strev. 

Det gjelder bare å se de små gode tingene underveis, så blir det litt lettere å takle stress og mas. 

Jeg vet det sikkert er dødsirriterende at jeg er så vag akkuart nå. Men dere får bare tåle det ;)

Det kiler i magen.

Ha en nydelig søndag. Med eller uten vårtegn.

29 SOLODEBUT

Plutselig kjenner jeg ånden komme over meg, og angsten som har hatt et klamt kvelertak rundt strupen min de siste ukene, løsner litt på taket. Dette skal jeg klare. I dag skal jeg ha solodebut: Jeg skal ut av huset med hele ungeflokken for første gang alene.

Klokken nærmer seg ti på formiddagen. Jentene skal være i barnehagen om en halvtime. De to har allerede rukket å servere flere saftige trassanfall, lillebror har produsert den første av dagens tretten bæsjebleier. (Sånn, da var det  ordet på plass i søkemotorene..)

Jentene forsvinner inn på hjemmekontoret hvor de absolutt ikke skal leke, men i steden for å løpe etter dem, velger jeg å benytte øyeblikket til å få et forsprang. Jeg hiver på meg klærne, pusser tennene mens jeg koster litt rouge på kinnene mine, binder på meg bæresjalet, kler på Lillebror, og kler lillebror på meg. Dropper å gre håret og hiver på meg en lue.

Det har nå gått hele TI minutter, og jeg har ikke et sekund å miste. Det dødsblikket til førskolelæreren når vi kommer for sent, det vil jeg helst unngå. Spesielt  i dag.

Når jeg er ferdig, finner jeg jentene som leker mor og barn inne på kontoret. Lillejenta har klart å klemme seg oppi vippestolen til Lillebror (som heldigvis viste seg å være ganske stabil) og sitter bom fast og hyler mens Storejenta forsøker å røske henne ut av stolen.

Jeg får dratt henne ut av vippestolen og kler på begge jentene. Nå mangler det bare yttertøy. Men før det må jeg bare kjapt inn på et annet rom for å si noe til Tyskeren. I mens forsvinner søstrene inn på badet. Et minutt senere kommer Storejenta hylende inn til oss.
"R skrudde på VANNET!"
Javel, sier jeg. -Og?
"Vi satt i badekaret, og R skrudde på vannet!"
Dritt.

Okay, ikke mist fokuset nå. Pust.
Av med alle klærne og på med nye.
"NEI IKKE DEN STRØMPEBUKSA! JEG VIL HA SKJØRT OG BADEDRAKT!"
Jeg megler og inngår kompromisser. Hun får ha på seg søsterens klær. Fordi at det er visst innmari kult med for små klær? What ever. Heller litt korte bukser enn badedrakt i april, spør du meg.

De neste minuttene ble litt tåkete, men jeg husker at Tyskeren hjalp meg på med støvlettene, før jeg snublet ut av ytterdøren med alle tre barna, alene.

Jeg setter jentene i vogna, og de finner ut at de skal motivere meg til å gå ekstra raskt til barnehagen... "JEG VIL HA MAT! MAMMA JEG ER SUUUULTEN!" skriker de akkurat i det nabogubben går forbi og ser på meg med et blikk som sier: kanskje du burde fóre de ungene dine av og til?

Igjen megler jeg. -det er snart lunsj i barnehagen. Hvis vi går nå, så rekker vi det!

Ute regner det. Jeg trasker av gårde med to i vogn og en på magen. Jeg har på meg en rød regnkåpe og en enda rødere lue. Paraply har jeg glemt, men det driter jeg i, for jeg vet strengt tatt ikke hvordan jeg skulle klart å holde en paraply med denne gjengen på tur.

Ti minutter igjen. Jeg øker tempoet. Trasker igjennom regnpyttene mens jeg regelmessig kaster et blikk nedover på Lillebror som henger på puppen inni sjalet. Værsåsnill ikke våkne opp! ber jeg.
Jepp det stemmer. Må man så må man. Det ammes on the go. Hands free.

Da vi kommer frem til barnehagen, er det helt stille utenfor. Ingen foreldre eller barn som myldrer foran inngangen. Vi er sene. Veldig sene. Jeg får øye på en av førskolelærerne til Lillejenta i vinduet. Hun skuler bort på meg mens jeg går "the walk of shame" bort til inngangsdøren.

Så skal jentene opp av vogna, og vogna skal låses med sykkellås. Plutselig blir jeg blind. Det svir i øynene. Hva i helsikke? Jeg blunker som en galning og får synet tilbake. Jeg kjenner etter i pannen. Enda en svetteperle treffer øyet mitt. Ja det stemmer. JEG SVETTER JO SOM EN GRIS. Ikke nok at jeg skal komme for sent, men jeg kommer attpåtil til å stinke som et svin når jeg endelig får levert jentene.
Bare sånn FYI: jeg som pleide å løpe orientering har ALDRI svettet like mye som jeg gjør nå som småbarnsmor...

Inne i garderoben til småbarnsavdelinga river jeg av Lillejenta yttertøyet og dytter henne  (så kjærlig som det går an å dytte noen) bort til døren. Åpner opp og klistrer på et smil mens jeg prøver å virke mindre andpusten enn det jeg er. "Ha ehhn fihhn dahhg lillemohhr! Seehhs etterpåhh!"
Læreren hennes hever et øyebryn.

Videre. Storejenta skal opp i tredje etasje. TREDJE for helsikke. Jeg har på meg tre lag med klær ("vår" du liksom..) pluss en baby i bæresjal og regnjakke over. Svettesituasjonen blir nok ikke noe bedre etter dette.

Vi peser oss opp trappen og inn på avdelingen hvor jeg blir møtt av intet mindre enn to førskolelærere og en assistent som alle gir meg samme blikket. "Shame.On.You".
Jeg kjenner svetten renne i nedover pannen igjen.
"Jaeeh jeg vet jeg er eeh, litt sen menneh, ja dere skjønner det er første gangen jeg er ute med alle tre samtidig ogeeh.." Jeg stopper.
Jeg har nettopp innsett noe. Jeg klarte det jo. Storejenta løper for å klemme en av de ansatte og det ble ikke noe hadet-drama engang.

Begge jentene er levert, og Lillebror sover enda. Så jeg driter i å forklare meg noe mer til de ansatte. Jeg bare smiler, sier hadet og trasker ut av barnehagen mens jeg føler meg som selveste supermamma. Eller, ok greit, kanskje kusinen til supermamma eller noe sånt. Supermamma ser kanskje litt heitere ut. Hun går sikkert med hæler, og svetter ikke fullt så mye.

Men who cares. I DID IT!  Det er kanskje ikke en prestasjon å ha  barn, men dærsken, av og til føles det som en prestasjon å ha med dem å gjøre.

Fornøyd med debuten. Svett, regnvåt og sliten, men stolt. 

Hvordan gikk det med dere andre to- og trebarnsmødre da dere var alene ute på tur med alle ungene for første gang? Lett som en lek, eller tett på katastrofe?

27 Alt på stell liksom

Aahh...Det finnes ikke noe deiligere enn å våkne til en ren og ryddig leilighet...

...med nydelige interiørdetaljer og designerdekor over alt.

Deilig å hvile øynene på, ikke sant?

Morgenstellet går på skinner, siden barna er så blide, og mor får alltid drikke kaffen sin i ro og mak.

Jentene drar selvfølgelig med kjemmet hår og silkesløyfe i barnehagen...

...og de er alltid upåklagelig kledd.







Alt på stell liksom.

13 Omsorg

Gjett hva vi gjør mye av for tiden?

Minnie mus blir godt ivaretatt og får en god dose nærhet i det hjemme-mekkede bæresjalet...

Jentene ser nesten aldri mammaen sin uten Lillebror i bæresjalet lenger. Men det er kanskje ikke så ille. Så har jeg hendene fri til å leke med fly og dukker, og binde "bæresjal" (mammas-skjerf) på Storesøster. (Og vaske opp diverse kroppsvæsker fra gulvet, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på)

Det er så utrolig rørende å se den lille jenta mi på 3,5år vise så stor omsorg. Hun vil så gjerne passe på Lillebror, holde ham, bysse og susse. Okay, så holder hun han kanskje litt skjevt, bysser litt for ivrig, og susser litt for hardt. Men hun gjør det med kjærlighet, og det er så herlig å se at hun kjenner på de gode følelsene hun har for Lillebror.

16 Mammahjertet og den dårlige samvittigheten

Etter en natt hos Oma og en dag i barnehagen var gjensynsgleden stor da jentene kom hjem i ettermiddag. Det er så godt å ha en svigermor som er så flink med barna. Hun har dem gjerne på overnatting eller henter dem i barnehagen og finner på noe artig med dem. Det er ekstra godt å ha hjelp nå som Lillebror er syk, og mammaen har sovet ca 5 timer ila den siste uken.

Paradokset er at jeg savner jentene så fort de er ute av døren, men når de har vært hjemme i noen timer, da er jeg utslitt. Det gnager i samvittigheten...

Heldigvis har pappaen mye tid til jentene. I dag hadde vi nettopp fått en sending med en haug av nye duploklosser da de kom hjem, og gleden var stor. (Både hos pappaen og jentene..)
Det ble bygget for å si det sånn...



Det er godt å ha en mann som er en superpappa. Men det hjelper lite på samvittigheten min når jentene skal sove og begge to skriker desperat etter mamma. Jeg vil så gjerne, men kan ikke gå til dem fordi jeg har en sovende liten gutt som henger i puppen, og hvis jeg står opp, så har vi tre unger som skriker.

Så da ligger jeg der i mørket på soverommet og hører på jentene mine hyle og protestere på andre siden av veggen. De skal bare ha mammaen sin. (mest bare fordi hun er utilgjengelig) Hadde det vært omvendt, og mannen hadde ligget og ammet babyen, så hadde de nok skreket etter ham.

Jeg vet at det blir bedre snart. Dette er bare en kort periode vi må igjennom. Lillebror blir snart frisk, det blir mer søvn på meg, lengre pauser mellom amminger, og jeg vil få litt mer tid til jentene.
Men det gjør vondt i mammahjertet mitt akkurat nå, og jeg gruer meg til leggetid.

Det er godt de har hverandre i det minste...

Om natten, hvis jeg klarer å få en time søvn eller to, så drømmer jeg om at jeg stiger inn i en diger kopimaskin som lager to ekstra eksemplarer av meg selv. På den måten kan jeg være der, hele tiden, for alle barna mine.

Litt syk drøm, I know, men av og til skulle jeg seriøst ønske jeg kunne lage et par ekstra kopier av meg selv. Da hadde jeg kanskje sluppet den sviende dårlige samvittigheten. Det hadde vært hendig med tanke på klesvasken også når jeg tenker meg om...

Eventuelt kunne jeg ønske at jeg hadde vært født med fire armer... nei, forresten, det hadde vel betydd at ungene mine også hadde hatt fire armer? Ok. Stryk det.


Hvordan taklet dere som har flere barn den første tiden med ny baby i hus? 
Hadde dere lite tid til storesøsken, mye dårlig samvittighet, eller gikk ting på skinner?



ps: sånn helt på tampen -hvis deres barn også er glade i duplo, kan dere jo ta en titt på duplo-giveaway på Susanne Kaluza sin blogg her.

11 PÅSKEK(A)OS

Jeg skulle liksom være så innmari flink. Det er vel da varsellampene burde ha begynt å blinke, -når jeg bestemmer meg for å være "flink". Jeg har det nemlig med å stille litt i overkant høye krav til meg selv innimellom. Så når jeg får det for meg at jeg skal være ekstra flink, så tar det litt av.

Det er påske og jeg elsker tradisjoner. Jeg har så lyst til å føre mine familietradisjoner videre til våre barn, samt å skape nye, egne tradisjoner sammen med dem. For meg er det viktig at det skal være rent og pent hjemme i høytidene. Klart en må regne med mye rot og kliss (GUD så mye kliss!) i et hjem med tre smårollinger, men sånn et par ganger i året liksom, da skulle jeg ønske det så litt ordentlig ut her. Så det ønsket jeg meg i dag.

For å gjøre ting litt enklere for oss selv, så ba vi svigermor om å komme og ha jentene i ettermiddag slik at vi kan få ryddet og vasket litt her hjemme. Joda, klart at vi kunne latt dem hjelpe til med husarbeidet, men sannheten er at leiligheten er såpass bombet nå, at det eneste som kommer til å funke for å få den sånn tålig ren er et skikkelig skippertak med 3-4timer intens opprydning og shining...og det har ikke akkurat jentene våre utholdenhet til. Dessuten så er det å vaske gulv med to små jenter på slep litt som å pusse tenna mens man spiser oreokjeks.

Joda, så avtaler vi at svigermor skal hente jentene. Så gjør jeg den noe FATALE feilen å informere Store-storesøster  om dette på feil måte. Hun er nemlig i en fase hvor ALT skal forhandles og diskuteres i det uendelige. Stae, viljesterke jenta mi... Hver bidige avgjørelse vi tar på hennes vegne blir protestert på med STERKE midler.

Som f.eks i dag. Da jeg gjorde denne grove feilien ved å si "Du skal til bestemor en tur etterpå"...
Da bestemte hun seg for at hun aldri skulle til bestemor, noensinne igjen, og at hun nå like godt kunne gi henne sparken som farmor.
Yikes...
Det burde lære meg å ikke ta alle avgjørelser for henne, men også med henne.


Og så var det baking da. Det er tradisjon å bake i påsken, så jeg skulle absolutt bake. Et par ganger i året, ved spesielle anledninger, slår jeg til med ordentlig tradisjonell gjærbakst (og påfølgende mageknip, men la gå..) og påsken er en av de anledningene. Mannen dro ut på tur med Lillejenta i vogna og Storeøster, Lillebror og jeg ble igjen hjemme. Nå skulle det bakes.

Vel, jeg må bare innrømme at det resulterte i noe jeg er rimelig sikker på at den gamle heimkunnskapslæreren min ville kalt for "en dødfødt gjærdeig". Det var visst ikke så enkelt å lage boller med en småknirkete 11 dager gammel Lillebror på armen, og en hyperaktiv 3 1/2-åring som går berserk med sleiv og hvetemel. Ikke ble det tid til å rydde opp på kjøkkenet  etter bakingen heller, siden Lillebror bestemte seg for å ta en klase-ammings (10 små puppemåltider etterhverandre) og Storesøster foreslo (dvs fikk et trassanfall av dimensjoner) at jeg laget lunsj til henne samtidig som jeg ammet.

Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg sa hun måtte vente litt, men hva annet skal man gjøre? Lillebror SKULLE ha pupp NÅ, og det skulle han ha i sengen og ligge helt i ro. Han er fortsatt på puppen og jeg har enda deigrester på hendene faktisk.

Så nå sitter jeg altså igjen med en leilighet som er ca dobbelt så skitten som i dag tidlig, håret fullt av mel, en Lillebror som fortsatt er limt fast i puppen, en storesøster som har tatt en Donald Trump og gitt bestemor sparken, og en stk litt tvilsom bolledeig som ikke jeg har rukket å elte eller steke enda.

Smil, du har blitt trebarnsmor!

Vel, vi har i det minste noe som minner litt om påske i hus... sånn innimellom alle de skitne sokkene som ligger og slenger.

De fleste dager er heldigvis ikke så ille da. Frem til nå har det vært ganske smooth sailing med Lillebror som bare har sovet og puppet. Meget mulig det er litt for tidlig å drive med bakeprosjekter og storrengjøring. Kanskje jeg burde legge lista litt lavere fremover. I hvertfall til jeg har fått dreisen på denne jobben.



Har du tatt deg vann over hodet som mamma i det siste? 

10 Babyblå II og barseltid

Husker dere denne? Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil om den kom til å passe siden denne sønnen min var litt av en kjempe da han ble født, men jo visst gjorde den det! Tusen takk til tante I som strikket denne nydelige lille ullvesten til Lillebror. Den var god å ha under ytterjakka da Lillebror var med ut på en liten gåtur rundt kvartalet i dag. Vi måtte pakke ham inn i flere lag med ull, for det har nemlig begynt å snø IGJEN. Det er ikke bare Norge som får sen vår i år...
Tyskeren min og jeg var på café og spiste lunsj mens jentene sov i vogna og Lillebror i bæresjalet. Det tok en halv evighet å komme oss ut av huset, men så gikk resten av turen helt knirkefritt. Det er ikke dårlig med tanke på at dette var første gangen at vi var ute med alle tre samtidig. TRE tenk...plutselig har jeg blitt mamma til en hel flokk...

Ellers så har vi hatt besøk av familie fra Norge i en uke nå, og i dag dro de hjem. Det føles merkelig stille i hjemmet etter at besøket dro, enda vi har tre småtroll her. Det har vært så godt å ha familie rundt oss den første tiden. Vi har fått masse hjelp med både matlaging, husvask og barnepass og det setter vi veldig pris på. Alle burde hatt sånn luksus etter fødselen.

I gamledager var det jo vanlig at mor, søster, bestemor eller nabokona kom og hjalp den nybakte mammaen med alt mulig de første ukene etter fødselen. Jeg syns det er synd at det ikke er sånn lenger, for de nybakte mammaene trenger jo like mye hjelp nå som før. Mor og baby trenger ro til  å bli kjent og hente seg inn etter fødselen, for ikke å tenke på amming som skal innkjøres... Man har ikke akkurat så mye overskudd til klesvask og fancy middagsopplegg mellom pupping og bleieskift. Når man i tillegg har to små propeller av noen jenter i heimen... Jeg hadde nok aldri hatt tid til å hverken dusje eller spise, hadde det ikke vært for all hjelpen vi har fått.


Fikk du mye hjelp i barseltiden? Hvem var det som tok vare på deg og babyen? 
Skulle du ønske du hadde hatt mer hjelp?

11 Du og Jeg

Joda, så her sitter vi og glaner på hverandre mens dagene glir ubemerket forbi. Plutselig har det gått en uke siden du kom til oss, og her sitter vi to og prøver å bli kjent. Du i bare bleia, intullet i lammeskinn og jeg uten sminke, med ugredd hår, singlet og joggebukser. Rimelig sikker på at jeg stinker også.
Det er manko på glitter og glam i denne hulen for tiden.
Bare du og jeg Lillebror, det er mer en nok akkurat nå.