Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden. Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.
"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?
Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.
 |
| Storesøster. På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene. |
Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.
Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"
 |
| Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden. |
Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!" Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på.
Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!"
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.
Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...
 |
| "Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da... Jepp. Jeg har tydeligvis bestandig vært supermamma. |
Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt.
