9 38 weeks: The Hormone-monologues

To uker til termin, og jeg merker at jeg glir langsomt inn i ventemodus. Jeg blir litt utypisk meg. Jeg sitter mye stille. Ingen maur i rumpa lenger som gjør at jeg må løpe rundt og forberede ting. Jeg bare venter. Og venter og venter. På noen jeg aldri har møtt før.























Når jeg tenker meg om så er det ikke rart gravide blir gale litt smårare av ventingen. Først må vi vente i tre livredde måneder før faren for spontanabort avtar, så må vi vente noen lange måneder til før det et trygt for babyen å komme, og så når vi endelig kan senke skuldrene og begynne å glede oss til å møte dette vidunderet, så kan det faktisk enda være 5 uker igjen. Og det er L.E.N.G.E når man er såpass gravid. I tillegg så oversvømmes vi av en hormon-tsunami på slutten av tredje trimester. Nei det er ikke rart vi blir litt ko-ko på slutten.

Nei jeg er ikke helt der hvor jeg river meg i håret og griner fordi at jeg oppdager at jeg fortsatt er gravid når jeg våkner hver morgen. Men den tiden vil nok komme om en uke eller to, hvis ikke Lillebror har ankommet enda. Tro meg...

Jeg ER derimot veldig på det pre-nostalgiske mellomstadiet. Det derre som kommer liiike før man blir gnistrende "fødeklar" tror jeg. For jeg går stadig rundt og starter følelsesladde monologer når mannen sitter foran pc'en på kveldene og prøver å få gjort noe. Der går jeg og vagger frem og tilbake bak ham og gestikulerer med innlevelse og er helt sikker på at han forstår meg, for hvem kunne ikke det når jeg uttrykker meg så krystallklart og poetisk...

"Det er ikke det at jeg ikke vil føde snart, men jeg tror bare at jeg kommer til å savne babymagen så utrolig mye. Jeg vil ikke gå på overtid for det om. Jeg bare vil ha baby i magen bittelitt lenger. I tilfelle dette virkelig er siste gangen. Jeg vil bare være gravid litt til. Men bare litt. Ikke for lenge. Bare litt. Jeg vil liksom møte babygutten nå, men ikke akkurat NÅ, fordi jeg er så redd for at jeg ikke nyter tiden nok. Tiden går liksom alt for fort og alt for sakte på samme tid... Hvis du skjønner?"  

Joda, han halv-nikker med et fjernt blikk mens han vender hodet sånn halvveis vekk fra pc'en, uten å slite øynene vekk fra skjermen. Kanskje han reflekterer veldig dypt over det store jeg nettopp sa. Eller, kanskje ikke...

Hormon-monologer kaller jeg dem. Disse lange, gravide talene. De kan komme ut av intet, og være så intense og blir fremført med slik dramtisk effekt at det er INGEN med vettet i behold som tør å sette sitt liv på spill ved å si denne smellgravide dama imot.

Hvis jeg skulle gitt mine hormon-monologer titler, så ville det bla. blitt:
"Ting du GLEMTE å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg"
"Hva folk våger seg å si om kroppen min"
"Klesplagg jeg ikke føler meg tjukk i men bare spør deg for sikkerhets skyld om jeg ser litt stor ut i, og hvorfor du alltid svarer helt feil."
Og ikke minst:
 "Take out-mat som jeg har sinnsykt lyst på, men vet at ikke jeg bør spise for da får jeg halsbrann, men jeg føler du burde støtte meg og si jeg får lov å spise hva som helst men du tar ikke tegninga"
.... and the list goes on and on.  Mannen er som regel mitt eneste publikum. Stakkars, stakkars mann.

 Hadde du/din kvinne mange slike følelsesladde utbrudd monologer i svangerskapet?
 Hva var temaet for monologen(e)?

14 Barnearbeid

Det er ikke sjelden en hører om hvor slitsomt det er å ha barn. SÅ mye arbeid! Evig husvask, oppvask og klesvask blir det av det å ha små mennesker i hus! Ja det er anstrengende å ha en familie, men kan vi gjøre det enklere for oss selv med rett innstilling? Forfatteren og trebarnsfaren Tom Hodgkinson oppfordrer foreldre til å "Bring back Child Labor!" -med en dose ironi selvfølgelig. Jeg tror han har et poeng...

Noen ganger kan fjellene med skittentøy virke uoverstigelige.  Illustrasjon av min talentfulle venninne Judith Carnaby

Hvorfor har de aller fleste av oss den innstillingen at husarbeid er noe negativt? -Et evig slit. Et monotont slavearbeid uten like, noe som man gruer seg til å gjøre og gjerne utsetter eller prøver å true overtale andre familiemedlemmer til å gjøre, evt. betale for å ta over?

Jeg tenker at det har nok litt med at i vår tid arbeider gjerne mamma og pappa mye, så det er klart man bare rett og slett er sliten etter en lang dag på jobb. Men jeg tror også det muligens har noe med hvordan man ser på det. 
De fleste jeg har snakket med om dette sier at husarbeid kommer liksom i veien for det andre som man heller vil gjøre. Som for eksempel kvalitetstid med familien.
Men hva om husarbeidet kan være kvalitetstid med familien?

Ja, for vi foreldre glemmer gjerne det faktum at vi har noen fantastisk flinke og villige små hjelpere rett foran nesen vår. Det stemmer. Gratis hushjelp. 

-Jeg skal henge opp tøy jeg. Hvem har lyst til å være med?  "JEEEEEG!!!"

Helt i fra ettårsalderen har barna våre vist interesse for å ta del i husarbeidet, og etter det jeg har opplevd som tidligere barnehageansatt, så er dette helt typisk for de aller fleste barn. Med en gang de er sånn nogenlunde stødige på beina, så fyker de rundt med feiekosten eller støvfilla med verdens største glis om munnen. De ELSKER husarbeid. 

I barnehagen ble det til og  med ofte krangling om hvem som skulle tørke av bordet før maten!
De små bleiebarna vil så gjerne arbeide at de stapper vaskemaskinen full av diverse saker som ikke nødvendigvis hører til i en vaskemaskin, skyller iphonen til mamma i do osv i desperate forsøk på å føle at de bidrar med noe. Fantastisk hjelpsomme er de faktisk, og det fra naturens side!

De proffe kles-opp-hengerne våre. "RISTE godt må man!"

Så hvorfor ikke utnytte det? Hvorfor ikke legge litt energi i å inkludere dem i vaske og rydderutiner så tidlig som overhodet mulig slik at arbeidet blir fordelt? Barn elsker oppgaver! Så lenge oppgaven er tilpasset barnets alder og evne, og de får følelsen av å mestre noe, så ser de slett ikke på husarbeid som noe negativt eller kjedelig. Snarere tvert i mot! 

"Work or play are all one to him, his games are his work; he knows no difference."  -Rousseau, Emilie

Når var det egentlig at vi voksne mistet denne evnen til å nyte litt god gammeldags fysisk arbeid?

Jeg for min del syns det er kjipt å gjøre husarbeid helt alene mens de andre gjør noe annet. Det føles ensomt og kjedelig. Klart at noen ganger vil jeg bare ha alle ut av huset slik at jeg kan få vasket over gulvene en gang uten å ha to unger som sklir rundt på det våte gulvet, men for det meste så syns jeg husarbeid blir så mye hyggeligere når man gjør det til en felles greie.

Så hvorfor ikke prøve? Sett på Yellow Submarine med the Beatles etter middagen, dans, syng og ta oppvasken sammen. En oppgave til hver, vaske, tørke og sette bort. Syng høyt og le sammen. 
Eventuelt gi toåringen en støvkost, sett på litt Lady Gaga mens dere danser bort støvet i leiligheten. Du skal se at de kommer til å trygle om å få tørke støv igjen! 
 -ok ok, det høres jo sykt klisjé ut, men er du klar over hvor GØY dette er for smårollinger? Og derav blir det automatisk gøy for mamma og pappa. Det føles ikke som slavearbeid lenger.

Våre små på henholdsvis (snart) 2 år og 3,5 år, ELSKER å vaske av bordet, fylle oppvaskemaskinen, henge opp tøy. Til og med støvsuging er superartig!

Det eneste vi må passe på er at det aldri blir noen tvang eller en selvfølge at de SKAL hjelpe. For misforstå meg rett: barn har godt av å jobbe og ha oppgaver, men de har også rett til fri lek og til å bestemme over egen tid så langt det lar seg gjøre. Jo yngre de er, jo mindre ansvar bør de føle, mener nå jeg i hvertfall.  De skal ikke føle at mamma og pappa liker dem bedre hvis de vasker gulv liksom. 

Et råd til: Prøv å ikke hvine "OJJ så flink du er!" hele tiden... det straffer seg gjerne senere når higen etter ros og klapp på skulderen blir hovedmotivasjonen.
Bare la dem være i fred og nyte sin egen stolthet over det de gjør. Et "Du har tørket av hele bordet!" som bevis på at du ser dem, holder i massevis. De trenger ingen applaus for kunne å nyte det å arbeide altså. 

(Sam)arbeidsglede!

Barna våre sier ytterst sjeldent nei til å gjøre husarbeid. I hvertfall ikke hvis vi inviterer dem med på arbeidet leken med en positiv tone:
"Jeg skal støvsuge! Hvem har lyst til å være med?" funker av en eller annen grunn mye bedre enn: "Kom og hjelp meg med å støvsuge!" Eller enda mindre effektivt: "Uff det er så skittent her, nå MÅ vi støvsuge..." -den slo ikke like godt an.
Hold fokus på det positive! -Samarbeid, mestring og hygge!

Noen ganger trenger vi ikke spørre engang. Så fort vi begynner å rote i skittentøyskurven, så er de trofaste medarbeiderne på plass og drar ut samtlige klær på gulvet og blander dem i en haug.
Trikset da er å puste rolig og ikke skjelle dem ut for kaoset de lager. De vil jo bare hjelpe! (lettere sagt en gjort, jeg vet, men det er så verdt det å prøve!)
Omdirigering av energien og hjelper-ånden deres er mye bedre.
I steden for da å rive seg i håret over kaoset og rope "NEI hold opp da jeg holder på å sortere!" kan man jo prøve seg med et: "Å se der, du henter jo også skittentøy!  La oss se om vi kan finne alt det hvite tøyet i kurven!" 

Jeg vet det ikke fungerer hver eneste gang, og noen dager vil ikke en toåring noen verdens ting, bare fordi at de er nettopp to år... men jeg anbefaler alle slitne foreldre der ute å "utnytte" det potensialet og arbeidsgleden som ligger i barna deres! La dem inspirere deg! Jeg tror (håper hvertfall!) også at det vil lønne seg veldig når barna blir større. Kanskje det eneste tenåringen din gidder å gjøre sammen med mamma og pappa blir nettopp det å ta oppvasken sammen på fredag etter middagen, fordi at det har vært en positiv tradisjon siden han var liten?


Og bare sånn for ordens skyld: jeg har vaskehjelp en gang i uken, (frem med høygaflene og av med hodet mitt!!!) sånn i tillegg til barna mine, og er ikke flau over det. Jeg er bare ikke effektiv nok til å vaske gulv når jeg er gravid hele tiden! Og uansett hvor flinke barna mine er, så er de enda flinkere til å skitne til... Men jeg håper å kunne slutte å måtte outsource til fremmede så snart ungene blir større ;)



Misliker du husarbeid eller syns du det er hyggelig?
Er det greit å rekruttere en toåring til å gjøre husarbeid syns du?
Liker barna dine å hjelpe til hjemme? Hva er favoritt-oppgavene deres?