Viser innlegg med etiketten HJEMMEFØDSEL. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten HJEMMEFØDSEL. Vis alle innlegg

16. apr. 2013

47 Min Tredje Fødsel: Drømmen om å føde hjemme

Jeg var litt over en uke på overtid, men det føltes mer som et halvt århundre. Vi hadde planlagt en hjemmefødsel med jordmoren vår, og gledet oss ubeskrivelig mye. Den siste uken hadde vært tøff. Skuffelsen skylte over meg hver morgen da jeg våknet og innså at Mount Everest fortsatt var på plass på midtpartiet mitt. For hver dag som gikk, steg risikoen for at det ikke ville bli noe av hjemmefødselsplanene. Med tre tette svangerskap, en stor baby, og over en uke på overtid, så fortalte jordmor oss at vi måtte forsone oss med at det muligens ble sykehusfødsel likevel.
Jeg var knust.

Jeg visste at hjemmefødsel var det riktige for oss, så det var med tungt hjerte (typ: hulkegråt og litervis med snørr) at jeg skrev under på fødselsbrevet til sykehuset, da jeg var åtte dager over.
Det var fortsatt håp, men vi hadde maksimalt et par dager på oss før jordmor mente vi heller burde planlegge sykehusfødsel.

Da den niende dagen på overtid kom, skulle jeg på overtidskontroll hos gynekologen. Mannen ble med. Jeg følte jeg trengte å ha ham i nærheten.
Sannheten var at jeg var livredd. Jeg var redd for at legen skulle si at jeg måtte på igangsetting -noe som var det siste vi ønsket oss. I Tyskland er det nemlig ikke uvanlig å sette igang fødsler på dag 10 over termin.

Så overrasket hun oss. Legen var kjempefornøyd med både ultralyden og undersøkelsen. Hun sa at jeg kunne få lov til å gå opptil 14 dager på overtid før hun ville legge press på meg for igangsettelse, for Lillebror hadde det helt topp inni magen. Jeg skjønte ikke en dritt. Denne samme legen hadde mast om igangsetting allerede på overtidsdag 3 da vi skulle ha vårt andre barn. (Selv om hun også hadde det helt topp i magehuset sitt den gangen.) Nysgjerrige meg hadde grådig lyst til å nevne akkurat dette og spørre hvorfor. Men jeg lot det være. Jeg fokuserte på det som telte: Lillebror slapp sannsynligvis å bli evakuert mot sin egen vilje.  Hjertet mitt jublet og skuldrene senket seg.
Ni dager på overtid...


Da vi kjørte hjem fra legebesøket i 15 -tiden var stemningen god. Begge to var så lettet og glade for at legen var så samarbeidsvillig. Kanskje ikke det ble hjemmefødsel, men det ble i det minste ingen igangsetting i morgen! Vi feiret de gode nyhetene med en deilig lunsj mens de andre cafégjestene stirret på den gigantiske magen min. Da vi satt der og mesket oss med kaffe og sandwich, merket jeg litt regelmessige kynnere, men de var så svake at jeg ikke tenkte noe mer over det. Rett før klokken 16 trasket vi hjem fra caféen.

Svigermor hadde hentet jentene i barnehagen, og skulle ha dem på overnatting. Men så måtte hun visst ut på et ærend et par timer, så hun ringte og ba mannen komme og være i leiligheten hennes med jentene i en time eller to mens hun skulle ut. Ikke no problem. De avtalte at han skulle komme kl 17.

Klokken 16:55  (Kun få minutter etter jeg postet det siste blogginnlegget  før fødsel) får  jeg en sterk følelse av at jeg ikke vil at mannen skal dra. Jeg ber ham ringe og avlyse med svigermor. Jeg har ikke rier enda, men jeg bare vet at det er noe i gjære.
Mannen avlyser avtalen med Svigermor.
41 uker og 2 dager. Bildet er tatt ca 5 timer før jeg hadde Lillebror i armene.


Klokken 17:30 får jeg en sammentrekning som er sterkere enn en vanlig kynner. Jeg er skeptisk, men da jeg får en til fem minutter senere, ringer jeg jordmor for sikkerhets skyld. Forrige fødsel tok jo bare to timer...
Jordmor blir kjempeglad og sier hun kommer, men at det ville nok ta ca. en time for henne å komme til oss.  ojda.. tenker jeg, for nå har sammentrekningene jammen begynt å ta seg opp litt.
Varmeflaska blir klargjort. -smertelindring. Klar til bruk når det virkelig smeller.
Ute snør det. Store, tunge flak daler ned fra himmelen. Jeg tenker litt på hvordan vi må organisere oss i tilfelle jordmor ikke rekker frem.

En halvtime senere, rundt klokken 18, sitter jeg på sofaen og skriver jeg en svært velformulert og alvorlig mail til en veldig god venninne på facebook:
"Eh du, jeg tror kanskje muligens jeg har rier. Ikke si noe til noen. Vil ikke jinxe det liksom." 

Noen minutter senere får jeg en ordentlig rie. Den der hvor man tenker (som fleregangsfødende) "åh fader, det var sånn det var ja..." og bare vet at nå er det ingen vei tilbake.
Samtidig så ble jeg så utrolig glad at jeg følte for å danse hula hula og hoppe av fryd.
Trenger vel ikke forklare hvorfor jeg nøyet meg med å bare smile bredt til meg selv i speilet da jeg kom inn på badet.

Og der inne blir jeg og jobber meg igjennom riene, alene. Mannen sitter intetanende inne på hjemmekontoret, og det er akkurat slik jeg vil ha det. I denne fasen av fødselen vil jeg ikke ha noen i nærheten av meg.

Jeg vet at mange ser for seg hjemmefødsler som noe hyperromantisk, med fødebasseng, tente lys, røkelser og rolig musikk.
Vel, jeg så nok ikke så ultraglamorøs ut der jeg satt på dolokket og gynget meg igjennom riene med verdens største gravidmage og håret til alle kanter.

Rundt 18:45 ringer det på døren. Mannen min åpner opp. Jeg hører den kjente klikk-klakkingen av skoene til jordmor og det første jeg tenker er IKKE VÅG DEG Å KOMME INN HIT!  
Jeg var ikke klar for å ha noen rundt meg, enda. Jeg trengte ro.
Heldigvis så hadde jeg snakket med jordmor om dette på forhånd, så hun visste at jeg trengte å være i enerom for å konsentrere meg. Derfor satte hun seg på en stol utenfor badet og hørte på meg puste meg igjennom riene. I en hel time satt hun der, musestille og bare lyttet.

Riene skylte over meg, og de ble sterkere, mer intense for hver gang. De kom nå med to minutters mellomrom og hver av dem varte i ca et minutt.
Hva mannen drev med på dette tidspunktet er uvisst. Og helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg var så dypt inni mitt eget sinn, så forbundet til min indre fødekraft, at han kunne vært ute på kino eller kanotur for min del. Jeg trengte ingen andre... helt til jeg plutselig merket pressetrang.

Klokken var nå ca 19:45. Jeg ropte på mannen og han kom. Han fikk klar beskjed om å holde rundt meg og støtte meg mens jeg stod oppreist og jobbet meg igjennom riene. Jordmor så sitt snitt til å liste seg inn på det varme badet og sjekke fosterlyden igjennom en rie. "Flott. Han har det helt supert" sa hun. Men det visste jeg jo.

Nå føler jeg veldig for å presse, og prøver litt forsiktig på slutten av rien. Men det er noe som ikke stemmer helt.
Jordmor bestemmer seg for å undersøke meg, og hun har gode og dårlige nyheter:
-det er full åpning, men jeg får ikke lov til å presse enda fordi babyen er for høyt oppe i bekkenet.
Grunnen til at jeg følte trykketrang så tidlig, var at det hadde dannet seg en stor lomme med fostervann foran hodet til babyen. Denne lommen med fostervann trykket på nedover, slik at det for meg føltes som han var kommet mye lenger ned i fødselskanalen enn det han egentlig var.
Kort sagt, så hadde jeg en diger vannballong OG et babyhode som sprengte på, så det var ikke rart jeg følte at jeg måtte trykke.
"Ja du får bare holde igjen en stund til Jona" sier jordmor, på rolig og avslappet jordmor-vis.
"HVA MENER DU MED HOLDE IGJEN? KØDDER DU MED MEG?!"
Jeg var ikke helt like zen som jordmor.

Men jordmor stod på sitt og kommanderte meg å holde igjen. Hadde jeg ikke vært så opptatt akkurat da, så hadde hun nok fått høre det, men heldigvis kom riene så tett nå at jeg ikke hadde tid til å formulere lange utskjellinger med saftige banneord.
Sånn til mitt forsvar: Dette med å holde igjen når en føler at en må presse, det er en ubeskrivelig vanskelig oppgave. Jeg måtte holde igjen i ca en time, og det er LENGE når man har trykketrang. Jeg tok i bruk allslags merkelig pusteteknikker for å unngå å holde pusten og presse. På et tidspunkt så hørtes jeg ut som en illsint hest, og mannen holdt mannen på å begynne å le av meg. Heldigvis for ham, så tenkte han seg godt om og forble stille.

Jordmor bestemte at det var tid for å flytte oss inn på soverommet slik at vi hadde bedre plass og hun hadde bedre tilgang på utstyret som hun hadde klargjort på spisebordet.

Det var lettere sagt enn gjort å flytte på meg. Hvis du ikke har prøvd å gå mens du har pressrier, så kan jeg bare si: Jeg anbefaler det ikke.

hjemmefødsel fødselshistorie
Jordmorutstyret på plass


Da jeg omsider fikk vagget meg inn på soverommet, rigget jeg meg til på alle fire på gulvet foran dobbeltsengen og splash, -der gikk vannet. Nå visste jeg at det ikke kunne være lenge igjen til babyen kom, for slik var det med de to andre. Klokken var nå ca 20:15.
Jeg fant ut at jeg ville ha litt mykere underlag, så jeg klatret opp i dobbeltsengen og inntok fødeposisjon der. (på alle fire) På mannens side av sengen selvfølgelig. Sånn i tilfelle det ble søl.
Klokken 20:30 sjekket jordmor igjen, og mente at nå var babyen kommet langt nok ned til at jeg kunne begynne å presse.

Det var ikke så enkelt å gi etter for trykketrangen når jeg hadde jobbet så hardt med å holde igjen så lenge. Men etter noen minutter så fant jeg styrken, og presset for harde livet. Dette var siste innspurt. Nå var jeg snart i mål.

Hodet fødtes, og jeg strakk ned hånden for å stryke babyen min. Jeg snakket til ham. "Hei lille. Dette klarer vi". Det hele var ganske absurd.

Så skjedde det noe morsomt.
Eller, vel, "morsomt".

De fleste som har født, kjenner vel til den lettelsen når skuldrene til babyen fødes, og resten av kroppen bare "rutsjer" ut i verden uten at man trenger å gjøre noe som helst.
Vel, denne kjempen av en baby hadde ikke tenkt å gjøre det så enkelt for mammaen sin.
Skuldrene ble født, men ikke resten. Jeg ventet på det "svosjet" men det kom liksom ikke.
Ikke noe rutsjing på denne fyren altså. Han skrek før han var helt ute, som om han prøvde å si: "men så kjapp deg litt da"!
Her måtte mamma jobbe til siste sekund.

Klokken 20:54 var nydelige Lillebror E endelig født.

Lillebror, et par minutter gammel.


Ca. 3 timer etter den første merkbare rien, inkludert over en time med for tidlig trykketrang og 15 minutter med pressing og , var han omsider her.

Jeg fikk ham opp på brystet og holdt rundt ham. Lykkefølelsen og stoltheten som eksploderte inni meg kan ikke beskrives med ord.
Han skrek litt, men roet seg fort da jeg snakket til ham. Han fikk full score på Apgar og innen tjue minutter hadde han funnet puppen.

Det var en magisk stemning på soverommet. Mannen og jeg lå der og beundret det nye mennesket mens jordmor gjorde litt papirarbeid ute i stua. Senere kom hun for å veie og måle.
Lillebror E var 4320gram, 54cm lang og 36,5cm rundt hodet. En liten kjempe!
Han hadde helt lyst hår og mørkeblå øyne som tittet opp og betraktet oss i en god time før han sovnet.

Vi sendte meldinger til familie og venner mens vi koste oss med pizza på sengen og lo godt av flere morsomme øyeblikk som hadde utspilt seg i løpet av fødselen. Jordmor fortalte oss at det å være med på fødsler (og da spesielt hjemmefødsler) er fryktelig avhengighetsskapende, og at det er verdt all ventingen og de uforutsigbare arbeidstidene. Jeg forstår henne godt. Jeg elsker  fødsler.

Nybakt trebarnsmamma, sprekkferdig av stolt.


Jeg er så utrolig takknemmelig for at mannen min, jordmoren vår og legen min hadde så stor tillit til meg. De stolte virkelig på at jeg kunne få en trygg og god fødsel hjemme, selv om jeg hadde en stor gutt i magen, og attpåtil var 9 dager på overtid!

Og så er jeg ubeskrivelig stolt av meg selv og Lillebror som klarte dette sammen. Jeg tvilte aldri et sekund på at jeg ville mestre dette, så det at vi fikk lov til å bli hjemme tross alt, det var fantastisk. Denne fødselen var noe av det beste jeg har vært med på i hele mitt liv, og jeg hadde gjort det igjen uten å tenke meg om, med glede.




20. mars 2013

107 Hello World


Hallo verden. Jeg er Lillebror. Jeg ble født hjemme den 19.mars kl 20:54.

4320gram og 54cm lang. Fødselen gikk kjempebra og mamma og jeg er i storform.
Nå skal jeg straks møte storesøstrene mine for første gang. Vi snakkes senere.




Takk for at dere heiet på oss!










7. mars 2013

25 Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 
"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman


Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne )  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.


Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk


Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?

Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

18. feb. 2013

35 Derfor velger jeg Hjemmefødsel


Det er mange som har lurt på om jeg kan fortelle litt mer om hjemmefødsel, så her kommer et innlegg om nettopp det.

Det vanligste spørsmålet jeg får: Hvorfor hjemme?
Her er en liste over det jeg personlig ser på som noen av de viktigste fordelene ved hjemmefødsel:


  1. Risikoen for unødvendige inngrep er mye lavere ved en hjemmefødsel, siden hele poenget er å gi kvinnen tid og rom til å føde. Ikke noe tidspress, ingen som maser om å ta vannet før vaktskifte, ingen som vil sette meg på ctg-overvåkning, sjekke åpningen eller sette meg på drypp hvis det tar tid. Dette reduserer automatisk risikoen for videre inngrep. For små inngrep har en tendens til å få en snøball-effekt og ende i større, mer kompliserte inngrep.
  2. Infeksjonsfaren den nyfødte babyen blir utsatt for er naturligvis mye lavere hjemme enn på sykehus. På sykehuset vanker det skummelt mye bakterier og virus, for ikke å snakke om basiluskene av den skumle antibiotika-resistente typen. Sånt vil vi ikke ha noe av når vi skal ha baby.
  3. Jeg er frisk. Jeg har de beste forutsetninger for å få en naturlig og god fødsel, så hvorfor utsette meg for et sykehusmiljø uten grunn? Når flere jordmødre og en lege og gynekologen min anbefaler meg å føde hjemme, og jeg selv føler meg trygg på valget, så ser jeg ingen grunn til å føde på sykehus.
  4. Sykehus og leger gjør meg veldig stresset. Jeg har stor tro på at stress er en stor grunn til at en del fødsler ender med diverse inngrep. Spente muskler og angst er ikke bra når man skal føde. (Visste dere at for mange dyrearter så STOPPER hele fødselen opp hvis de blir stresset?) Derfor er det godt å være hjemme i kjente omgivelser, slik at kroppen ikke er full av stresshormoner.
  5. Jeg bestemmer. Det er jeg som føder, det er jeg som er mamma til babyen min. Uansett hvor mye utdannelse et menneske har, så er det ingen andre enn meg selv som opplever det kroppen min forteller meg i løpet av fødselen, og derav er jeg det som skal vurdere og ta stilling til alle avgjørelser. På sykehus føler jeg absolutt ikke at jeg har den friheten, uansett om man egentlig skal ha rett til å bestemme over egen fødsel. Presset til å høre på sykehuspersonalet kan bli for stort.
  6. Jeg har frihet til å bevege meg og gjøre nøyaktig det jeg vil, akkurat når jeg vil, ila fødselen. Jeg trenger ikke å vente på lov til å gå i dusjen/badekaret, og jeg kan gå rett inn på kjøkkenet og spise noe hvis jeg føler for det. Økt komfort øker sannsynligheten for en god fødsel.
  7. Jeg trenger ikke å dra noe sted. Ingen hast å rekke frem til sykehuset. (Bare vent til dere leser fødselshistorie nr2, så skjønner dere..)
  8. Jeg velge nøyaktig hvem jeg vil ha til stede under fødselen. Ingen fremmede leger/jordmødre.
  9. Ingen vaktskifter!
  10. Barna mine kan få komme og få en suss midt i fødselen hvis de har lyst til det.
  11. Etter fødselen er det fortsatt meg som bestemmer. Dette er så utrolig viktig for meg. Den angsten som jeg kjenner hvis jeg er adskilt fra barnet mitt i så lite som et eneste minutt etter fødselen, den er rett og slett grusom, og sitter i meg lenge etterpå! Men det er ingen grunn til adskillese når vi er hjemme. Veiing, måling, bading og diverse blir gjort med mitt samtykke, når babyen og jeg er klare for det, og vi forblir alltid i samme rom.
  12. Jeg er hjemme. Etter fødselen er jeg omringet av familien min og jordmoren min. Barna kan komme og gå som de vil, og har fri tilgang på mammaen sin. Ingen besøkstider og netter på et ukjent sted, borte i fra gullene mine. Jeg har tilgang på alle mine personlige ting, mitt eget kjøleskap og min egen seng. For meg er tiden rett etter en fødsel like viktig som selve fødselsopplevelsen. 


Hva, hvis, men om?

For en kvinne som har et lavrisikosvangerskap, er risikoene for at noe skal "gå galt", ikke større enn på sykehus. Det er desverre alltid en risiko når man føder, men denne er ikke forhøyet for meg i min situasjon, så jeg føler meg tryggest hjemme.

Her kan dere se en fin og informativ video hvor leger som selv har vært med på hjemmefødsler, snakker om tryggheten og fordelene ved en hjemmefødsel.


Risiko?
Hadde jeg hatt noen form for komplikasjoner i svangerskapet, (og da snakker jeg småplukk altså. Det skal bokstavelig talt ingenting til for at man ikke får lov å føde hjemme her i Tyskland. Et lite utslag på urintesten eller pittelitt høyt blodtrykk og du kan vinke farvel til hjemmefødsel) så hadde jeg selvfølgelig født på sykehus.


Under en hjemmefødsel vurderes det selvfølgelig kontinuerlig om det er trygt å bli hjemme. Så fort det dukker opp noe som tilsier at ting ikke forløper slik de skal, så blir overflytting til sykehus vurdert. Min første fødsel var en planlagt hjemmefødsel som gikk veldig bra, men endte på sykehus rett og slett fordi at det drøyde så lenge at både jeg og jordmor var helt fullstendig tappet for energi.(Tror nesten hun selv også hadde takket ja til en epidural på det tidspunktet etter 3 døgn hos en fødende kvinne hehe!)
Ingen panikk var involvert, (stoppet på 7-11 kiosken på veien til sykehuset liksom) og jeg kunne fint ha blitt hjemme hvis jeg hadde valgt det.



Hva kan jordmor gjøre?
Alt unntatt keisersnitt og tangforløsning. Det finnes en type sugekopp som jordmødre kan bruke ,men at slike ting blir nødvendig er ytterst sjeldent. Jeg kjenner flere jordmødre som driver med hjemmefødsel, og de har ikke opplevd at det var behov for tangforløsning. Det har hendt et par ganger at de måtte overføre kvinnen og det ble keisersnitt, men dette var helt udramatisk og alt gikk veldig fint.

Min jordmor kan gi meg medisiner som stopper blødninger hvis jeg skulle blø for mye etter fødselen, hun kan gi meg sprøyter for å hjelpe hvis morkaken skulle ta for lang tid å komme osv.
Det er ikke mulighet for epidural eller bedøvelse som f.eks fentanyl. 
Jordmor kan derimot gjøre akupunktur hvis jeg ønsker det.

Jordmor er selvfølgelig ekspert på førstehjelp for både mor og barn. 


Etter fødselen blir jordmor hos oss i 4-5timer og overvåker både meg og barnet. Den første uken etter fødselen kommer hun nesten hver dag for å sjekke oss og sørge for at amming går greit. Vi kan ringe henne når som helst hvis vi trenger henne. Etter den første uken kommer hun og veier 1 gang i uken, og så etter behov frem til barnet er 6 uker gammelt. 
Denne servicen tar jeg mer enn gjerne i steden for 1-3 dager på barselavdeling på sykehus!

Jordmor vs. Fødselslege:
Jeg stoler så utrolig mye mer på en jordmors ekspertise enn en lege under en fødsel. En lege tenker som regel "vi må gjøre sånn og slik i tilfelle rottefelle" mens en jordmor tenker "hvordan kan jeg hjelpe henne uten å forstyrre fødselen?" 

Et godt eksempel på dette er fra min andre fødsel, hvor jeg skulle presse ut datteren min, og så plutselig virket det som om skuldrene satt bom fast. Legen som var til stede fikk litt panikk og hvisket "shit jeg har ikke tang her inne!" og rev seg i håret, mens jordmor, helt rolig og avbalansert ba meg om å bytte posisjon og at dette gikk så greit atte. og VIPS så var babyen ute! Ingen tang nødvendig!

Et annet eksempel på jordmors ekspertise er da det drøyde og rakk og morkaken aldri kom, så begynte legen igjen å stresse. "Nå må vi gi medisin for å få fortgang!" krevde hun. 
Jordmor visste råd. Jeg måtte bare få gått på do og tisset så ordnet det seg helt av seg selv!

Jordmødre er gull!

Hvis man må på sykehus:
Blir det behov for legehjelp, så er nærmeste sykehus bokstavelig talt rett nedi gaten her, og ambulansestasjonen er vi praktiskt talt naboer til. 
Om vi hadde planglagt  en sykehusfødsel nå, så hadde jeg ikke valgt å føde på akkurat det sykehuset som er nærmest oss , fordi at de ikke har spesielt godt rykte på seg mtp ammehjelp osv. MEN om vi plutselig skulle bestemme oss for å søke legehjelp, så er vi så nærme at de såvidt ville rukket å legge på telefonrøret før vi var der.

Vår andre fødsel var en sykehusfødsel (historien kommer snart) og den gikk helt utrolig bra. Likevel føltes det helt feil for oss å være på sykehus, og både mannen, jeg og jordmor bare visste at neste fødsel ville bli en hjemmefødsel, når den tid kom.





En fødsel former en kvinne for alltid og jeg vil at denne fødselen skal bli så trygg og skånsom som overhodet mulig for babyen min og for meg selv. Det er vår rett.

Nå er jeg 37 uker på vei, og jordmor er nå on call for oss helt frem til babyen kommer. Jeg gleder meg så utrolig mye, og ser fram til fødselen og alt som den innebærer. 



Har du opplevd eller vurderer du en hjemmefødsel?


OBS: Dette er et rent informativt innlegg om mine personlige følelser, så jeg sier ikke herved at mitt valg ville passet for alle fødende. Jeg dømmer ingen for å velge sykehusfødsel. Der har jeg jo selv vært to ganger før! 

17. jan. 2013

29 Confession: I'm a hippie homebirth mom

Høy glamfaktor på denne damen. Singlet og joggebuksedag!
Jeg har vært veldig frem og tilbake i forhold til det å snakke om dette på bloggen, fordi at når man er gravid, så er det ikke alltid like lett å takle kritikk. (Hormoner anyone?) Og kritikk vet jeg at man må regne med, når man tør å velge annerledes. Men jeg kom fram til at hvis jeg skal holde mitt mål om å være ekte, nyansert og personlig her på bloggen, så må jeg ta med dette temaet også. -uansett hvor delte meninger folk måtte ha om det. Hjemmefødsel er altså vårt valg for den forestående fødselen, og i tiden fremover blir det nok en del skriverier om dette på bloggen. Kanskje noen av dem som leser bloggen til og med får noe ut av at jeg forteller om dette her? Håper det i allefall!

Vi planlegger altså å føde hjemme. (Eller, strengt tatt er det jo jeg som skal føde. Mannen skal se på og forhåpentligvis støtte meg litt..) 


Første fødsel var også planlagt hjemmefødsel, men ble flyttet til sykehus etter at riene dabbet av, og lot vente på seg i flere døgn. Det hele var veldig udramatisk altså. Vi rakk til og med å stoppe på bensinstasjonen for at mannen kunne få seg en matbit før vi dro på sykehuset. (Jeg kunne kanskje skrive litt om de to første fødslene, hvis det er noe dere vil lese om?) 

Andre fødsel var en planlagt sykehusfødsel sammen med en jordmor som fulgte oss igjennom hele svangerskapet og kom på hjemmebesøk for kontroller i svangerskapet. Selve fødselen gikk så inni granskauen raskt at vi såvidt rakk frem til føden! "Vi kunne likesågodt blitt hjemme" husker jeg at jeg sa til mannen.

Og denne gangen blir vi faktisk hjemme! Vi gleder oss, og er veldig avslappet og rolige i forhold til det hele. Vi har samme jordmor som  i siste svangerskap, og føler oss veldig trygge i samarbeid med henne. Hun var på besøk hos oss i dag (vi har alle kontrollene her hjemme) og vi snakket litt om forrige fødsel og mine ønsker og tanker om denne fødselen. Det er så godt å ha en så fantastisk flink og engasjert dame som jordmor. Hun er min nr.1 fan og motivator i svangerskapet. Hun har en fantastisk innstilling til kvinnekroppens potensiale, og jeg får alltid et skikkelig selvtillits-boost etter et besøk av henne. Heia kroppen min og alt det der, vettu! ;) 

Om bare noen få uker er jordmor i beredskap for oss, og nedtellingen til den store dagen begynner for alvor. Jeg gleder meg sånn! 


Jeg er veldig interessert i å høre deres tanker, meninger og spørsmål om hjemmefødsel, så fyr løs! 
Har du, eller kunne du tenkt deg å føde hjemme?
Hva vet du om hjemmefødsel, og hva lurer du på?

Ha en toppen torsdag, og jeg gleder meg til å høre fra dere!

Jona
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...