0 Pakkeliste

Jeg tror jeg må være verdens mest glemske og distré person. Jeg kommer meg ikke igjennom en uke i livet uten utallige huskelister, huskelapper, mobilkalender osv, og LIKEVEL klarer jeg å glemme ting. Mange ting.

Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg må lage pakkeliste når jeg skal ut og reise. Ellers ville jeg endt opp med en koffert full av donald-blader, sko og godteri - ingen truser. Glem tannbørste.

Problemet er bare at siden jeg gruer meg til å reise bort denne gangen, så kommer jeg ikke lenger enn lista.

Foreløpig liste:

-kamera & lader
-pc & lader
-mobil & lader
-evnen til å stå opp klokken 03:00 for å rekke flyet
-Bøker til å lese. (Har tre års lesing å ta igjen nå som jeg skal alene på ferie) 
-Dårlig samvittighet for at jeg drar uten ungene
-klær
-Mer dårlig samvittighet fordi jeg gleder meg litt til å være alene
-tannbørste


Og forresten, hvorfor er det sånn at vi damer må begynne å tenke på å pakke kofferten flere dager, kanskje uker før vi reiser -mens mennene bare ordner det på et blunk. Jeg dauer av stress mens han bare dumper random ting i kofferten og vips -ferdig!

Lånt her

Dessuten så finnes det så mange ting man kan gjøre isteden for å pakke. 
Som f.eks å se på første sesong av serien GIRLS  -igjen.
G.e.n.i.a.l.t.

4 Når mamma reiser bort

Det utspiller seg et fryktelig scenario /angst-episode i hodet mitt akkurat nå.

Jeg sitter her og lurer på hva i all verden det er jeg har tenkt å utsette meg selv for. For ikke å nevne barna og mannen. Hvorfor? 
Jeg skulle akkurat til å skrive pakkeliste, men så bare ble det bare helt svart.
Plutselig husker jeg ikke alle de gode grunnene jeg hadde for å reise. De eksisterer sikkert fortsatt et sted langt bak i hodet mitt, og det kan hende jeg kommer på dem senere, men akkurat nå føler jeg meg bare som Fru Grusom. 

Jeg skal reise i fra ungene mine.
Om et par dager drar jeg bort, og i dag helte angsten seg over meg som en kald dusj.

De er jo så små! Hva om de tror jeg blir borte for alltid? Hva om de tror jeg dro bort for å komme meg bort fra dem? (Ok akkurat det er jo ikke helt usant. Litt fri er jo ikke å forakte, men Gud forby at døtrene mine skal skjønne at jeg ikke orker å ha dem med...) 
Hvaslags grusom mor reiser fra sine små barn i syv dager? En.hel.uke. 

De kommer helt sikkert til å tro jeg er har dratt for godt. 
Gråte kommer de også til å gjøre mye av. 
Garantert. 
Hjerteskjærende småbarnshyl i natten.
"Mamma! Hvor er MAMMAN MIN!?"

Naboene kommer til å tenke det værste.

Pappaen deres kommer til å måtte holde dem og trøste dem hele dagen og hele natten mens jeg er borte. Han kommer til å hate meg for å ha reist. Jeg mener -HVEM gjør sånt da? Reise ifra dem...

Og så kommer de små til å slutte å spise, fordi stresset jeg har utsatt dem for er så stort for de skjøre barnesjelene deres, at de ikke vil klare å få ned en eneste matbit.
Arret etter dette enorme sviket kommer garantert aldri til å bli borte.
De kommer til å bli skadet for livet. 

Alt på grunn av at jeg absolutt måtte dra på ferie.

For første gang. 
Uten barna.

Og det å glede seg til sånt gjør jo bare grusomme mammaer....