Når man nettopp har poppet ut nummer tre, og liksom skal arrangere bursdagsselskap for nummer to, sånn ca et kvarter senere, så kommer panikken snikende. For man inbiller seg jo at man skal få til det perfekte barneselskapet likevel...
Der står man, med en rosa, pipende liten puppegal gutt på armen og drømmer om hjemmelagde cupcakes, et nydelig dekket bord med nøye planlagt og håndlaget dekor, ferske blomster, glitter og bordkort. Rundt bordet sitter alle de søte små barnehage-vennene til R og smiler fra øre til øre, for et nydeligere bursdagsbord har de aldri sett.
Mens man står der og dagdrømmer høres det plutselig et digert tordenskrall i bleia til minstemann og han begynner å gråte, samtidig som søstrene hans plutselig flyr i tottene på hverandre over en duplokanin. Man river seg i det uvaskede håret og kjenner svetten begynne å piple.
Kanskje man må senke forventningene litt.
Stryk cupcakes. Stryk barnehagevenner. Stryk bordpynt.
Bursdag ble det jo liksom. Men det ble en del snarveier.
...med butikk-kjøpte kaker, hjemmelaget krone som ble et par nummer for stor, kun besteforeldre og en tante som gjester, en nesten glemt gave fra mor og far -kjøpt i siste liten og absolutt ingen bursdagsleker.
Det var rimelig tøft for en mamma som er over middels opptatt av detaljer å bare ta en spansk en.
Men R koste seg gløgg i hjel likevel hun. For tenk: Hun fikk kake, sang og pakker. -en perfekt bursdag i hennes øyne. Ballongene glemte vi. De blåste vi opp (og smellte) i dag. Takk Gud for snarveier. De kan være livsnødvendige for å klare seg i en ny og superhektisk hverdag som trebarnsmamma.
Tar dere ofte snarveier som foreldre?
