20. des. 2012

2 To share or not to share


I dag var første gangen Storesøster L (3,5) hadde med seg en venninne hjem fra barnehagen.
Hun var kjempespent, for dette hadde hun gledet seg til, og i dag var dagen.
Pappaen hentet altså tre barn i barnehagen i dag: Lillesøster, Storesøster og venninnen hennes, N, i dag ettermiddag. 

Turen hjem gikk som en drøm. De tre holdt hender og tuslet lykkelig bortover Berlins gater som om dette var selve lykken -å få leke sammen etter barnehagen. 

Men ting snudde ganske brått da de kom inn døren her hjemme.
Plutselig gikk Storesøster L fra å være kjempebegeistret for besøket sitt, til å bli en trassende treåring som kun tenkte på å forsvare sitt territorium, sine ting, og ingenting annet.

Så fort kan det gå. Nå var det kun "NEI DET ER MIN!" og "DU FÅR IKKE LOV!" som stod i hodet på henne. Ikke søren om den jenta fra barnehagen skulle få lov til å legge sine hender på HENNES leker, HENNES stol eller HENNES gaffel. (Stakkars jente fikk såvidt lov til å tisse på HENNES do.)

Jeg vet jo at dette er vanlig. Det er jo en typisk smårolling-greie at de er nøye på eierskap av ting, og ikke så gjerne låner bort til gjester, men herr-e-gud så slitsomt det er å høre på...
De fleste småbarnsforeldre har sikkert kjempet med de samme problemene, og måttet rive to eiersyke smårollinger fra hverandre når det går på helsa løs på grunn av noen duploklosser.

Besøket varte i to timer, 120 minutter, og jeg er ganske sikker på at 100 av dem bestod av ramaskrik og kaos. 
Det er jo ingens feil, (bortsett fra vår egen kanskje, som faktisk inviterte det stakkars barnet med oss hjem..) men det var rimelig kleint når moren kom og hentet jenta, og spurte hvordan det hadde gått.
"Eh, joda, de skreik og krangla så busta føyk, helt til for ca. tre minutter siden, så roet de seg litt. Det var ikke noe blod eller noe sånt. Spiste litt gjorde de å."


Jeg var i det minste ærlig.

 Heldigvis kommer de jo over det en vakker dag, og begynner å forstå fordelene ved å dele. ...eller fordelene ved å ikke ha med seg venner hjem. -er jo lov å håpe? 


Her er noen smårolling-regler om eierskap som alltid får meg til å trekke på smilebåndet:





2 Julebrød -the german way

Noen dager er man ikke like flink med tanke på kostholdet, og da er det bare å gjøre det beste ut av det. Tyskerne vet hvordan man lager julebrød altså. Fytti katta for en bombe! 

"Weinachtsstolle" eller bare "Stolle" kalles dette hjerteinfarktet av et julebrød. Det er laget på en tung gjærdeig som er mettet med smør, fylt med biter av tørket frukt, julete krydder som kardemomme og kanel og rullet i melis etter baking. Noen typer Stolle blir også fylt med marsipan i midten. Holy Cow. 


Når julen nærmer seg (nei faktisk, når høsten begynner) så kommer disse i butikken, og det er litt med disse julebrødene som med julebrusen hjemme: -folk krangler om hvilket som er best. Personlig syns jeg marsipanfyll blir litt for mye.
Oh yes, jeg har spist Stolle. Til frokost. 


Nå skal dukkensengene som jentene skal få males. Så skal de siste julegavene (forhåpentligvis) ordnes, og juledesserten (hjemmelaget is) må jeg også få fikset snart...
Føler jeg har glemt noe utrolig viktig. Jeg må jo ha gjort det, for jeg ligger helt greit an i løypa liksom. Håper jeg kommer på hva det er snart...

Og forresten! Vi har fått oss gran i stua. Pynta den har vi også. 

Lurer på hvor lenge den holder før den kreperer. Den har ikke akkurat blitt behandlet med kjærlighet av små hender... Er det bare mine barn som har klart å denge juletreet i gulvet allerede, eller er det bare noe jeg burde ha regnet med?

Ha en toppen torsdag! 


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...