Viser innlegg med etiketten AMMING. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten AMMING. Vis alle innlegg

2. okt. 2013

26 Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Visste du at det er forskjell på dag-morsmelk og natt-morsmelk? Jeg har vært nysgjerrig på denne påstanden om at nattamming er så viktig og bra for mor og barn, så jeg har har lest side opp og side ned, og funnet noen fascinerende forskningsresultater og studier om nattpupp. Mange vet kanskje at nattmelken er inneholder mer fett enn dagmelk, men det viser seg at det å amme om natten har mer for seg enn bare det å mette små mager.


Ja, du leste riktig! Jeg ble også overrasket da jeg leste dette, for jeg føler meg ofte som en zombie om morgenen selv om jeg ammer stort sett hele natten. Men det er visst slik at nattamming har positiv effekt på mors søvn:
 I følge en studie av søvn av mødre som ammer om natten vs mødre som ikke ammer om natten, får de som ammer 40-45 minutter mer søvn!  Ikke bare får nattammende mødre mer søvn, men det viser seg at søvnen deres også er av bedre kvalitet, med dypere søvnfaser enn hos dem som ikke nattammer. 


Nivåene av Prolaktin i mors blod, som fremmer melkeproduksjonen er høyere i nattetimene enn på dagen. Spesielt sent på natten, rett før morgentimene, produseres det betydelig større mengder av melk. Det å ammme om natten hjelper også med å holde produksjonen oppe. 
Melkemendgen holder seg mer stabil hos mødre som ammer om natten enn hos dem som ikke nattammer. Så hvis du merker at du begynner å få mindre melk når du slutter å nattamme, så er det altså ikke tilfeldig. Ammehjelpen anbefaler mødre som har lite melk å amme mer om natten for å gi produksjonen et boost, siden det er mye mer effektivt en andre alternativer, som f.eks pumping på dagtid.
Spedbarn produserer ikke særlig store mengder av søvnhormonet melatonin som sørger for dyp og god søvn. Men gjett en gang hva morsmelken som lages om natten inneholder? -jo, melatonin! Så når man ammer om natten, får babyen rett og slett en dose sovemedisin fra melken! Spedbarn som ammes om natten får dermed starthjelp av mammas melk til å utvikle lengre og dypere søvnfaser. 


 Ja det handler stort sett om hormoner, skjønner dere. Nattmelk inneholder visst også et hormon som heter tryptofan, som er en essensiell aminosyre som kroppen ikke kan produsere selv. Tryptofan fremmer nemlig hjernens utvikling. Voksne mennesker får den gjerne igjennom mat som havre, fisk, egg og kjøtt, men desverre brytes tryptofan ned ved for sterk varme, så vi må spise mye av det riktige for å få nok. Nattammede babyer derimot, får rikelig av denne viktige aminosyren. I morsmelken forekommer tryptofan i betydelig større mengder om natten enn på dagtid. Tryptofan fremmer også produksjonen av hormonet seratonin -et "lykkehormon", hos barnet. Lykkehormon faktisk. Ikke rart at Lillebror er så superhappy når han våkner...

Utover søvnbonus for mor, søvnhormoner, hjerneføde og lykkehormon, så bidrar nattamming til at mor og barn får mer nærhet og tid sammen. Nattaming er derfor en god måte å få kvalitetstid med barnet når man for eksempel er mye borte om dagen etter at permisjonstiden er over. 

Jeg husker selv at da jeg var førstegangsmamma som studerte og jobbet, var nattammingen med Storejenta utrolig viktig for oss begge.
Nå har Lillebror blitt seks måneder gammel, og det er en typisk alder hvor mange velger å venne barnet av nattamming. Av og til tenker jeg det kunne være greit å ha senga vår for oss selv, uten en liten villbass som breier seg som en stjernefisk og tar mer plass en både mamma og pappa tilsammen, men for meg personlig veier fordelene opp for det negative. 
Dessuten så er det vanskelig å si nei takk til hele 45 minutter mer søvn!




__________________________________________

Hadde du hørt dette om nattamming før?
(Natt)ammer du? Evt. Når sluttet du å nattamme?
Hva er den største utfordringen ved nattaming for deg?

Kilder: US National Library of Medicine
Night time Nursing and Maternal Mental Health av Kathleen Kendall-Tackett, Ph.D, 
Breastfeeding may improve nocturnal sleep and reduce infantile colic: potential role of breast milk melatonin.

13. sep. 2013

41 For tidlig med Fast føde


Er det farlig å gi fast føde til en tre måneder gammel baby? Folk får dårlig veiledning av leger og helsepersonell og mange foreldre introduserer fast føde altfor tidlig, er konklusjonen i en artikkel jeg leste på Huffington Post i vår. Er dette også tilfellet i Norge? Er de anbefalingene vi får riktige, eller kan det være at vi påfører barna våre potensielle helseproblemer?

I artikkelen vises det til en studie hvor 40% av mødrene som deltok, begynte å gi fast føde til babyene før de ble fire måneder gamle. Jeg vet ikke om de samme tallene gjelder i Norge, men jeg har inntrykk av at mange introduserer mat rundt fire månedsalderen eller før, noe som er stikk i strid med de offisielle anbefalingene fra både det Helsedirektoratet og WHO. Disse anbefalingene gjelder først og fremst for barn som blir ammet. Det å gi fast føde til barn som får morsmelkerstatning mye tidligere enn seks måneder, ser ut til å være allment godkjent, selv om det også er omdiskutert. 

Da jeg ble født, var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer helt ned i tremånedsalderen, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette kimser vi kanskje av i dag, men den gangen var dette helt godkjent og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på dagens anbefalinger, for selv om det finnes mange studier der ute, så er forskerne som regel uenige.

"Du må begynne å gi mat tidlig -hvis ikke så kan de få allergier!" 
Denne påstanden har jeg fått høre mange ganger siden jeg fikk mitt første barn. Påstanden støttes av enkelte amerikanske studier om tidlig mattilvenning og forekomst av allergier senere i livet. Likevel forblir den offisielle anbefalingen i Norge om å fullamme i seks måneder, og det finnes også mange artikler og forskning som tilsier at fullamming utover seks måneder forebygger allergier. Er det rart man blir forvirret? 

Jeg sier ikke at jeg tror det norske helsevesenet tar feil. Men jeg tror mange kan være enige i at det er vanskelig å vite hvem som egentlig har rett. Ikke hjelper det når det med jevne mellomrom dukker opp artikkel på artikkel i media med motsigende "fakta" om temaet, som viser til atter en studie med enda en ny vri.
Bestem deg da! Får jeg den bananen eller ikke?


Og så er det helsestasjonen.
Kjære, flinke helsesøstre: Kan dere være så snille å bli enige? 
Gang på gang har jeg opplevd å få fullstendig motstridende råd om mattilvenning fra velmenende, hyggelige mennesker på helsestasjonen, og det samme gjelder mange foreldre jeg kjenner. Noen har fått høre at de for all del bør fullamme i seks måneder, mens andre blir sendt hjem med en liste over matvarer som babyen bør smake på så fort de bikker firemånedsdagen, selv om mor har tilstrekkelig med melk. Dette er slitsomt og fører til mye forvirring og ikke minst bekymring. Går det ikke an å bli enige om hva man anbefaler? Hvordan skal vi forholde oss til dette når de får forskjellige anbefalinger hver gang vi møter opp hos helsesøster?

Det jeg har gjort, er å lytte til barnet mitt. For når det ropes fy fra alle retninger, så ser jeg ingen annen fornuftig løsning enn å høre på den saken faktisk gjelder. Så når jeg ser at barnet viser tydelig interesse for mat, lager tyggebevegelser og smattelyder med munnen, begynner jeg å tilby små smaksprøver. Men ikke før de klarer å gripe mat med hånden selv -noe som ikke har skjedd før rundt fem månedersalderen. 

Merker jeg på barnet at det får fordøyelsesproblemer etter å ha smakt på en ny matvare, så dropper jeg å tilby mat i noen dager, og gir kun melk for så å prøve en annen matvare neste gang. Morsmelken er fortsatt hovednæringskilden, og mat er mest for morro frem til barnet nærmer seg 9-10 måneder.
Og det kan trygt sies at det blir satt pris på. Den lille smatter i vei og alt er bare fryd og gammen. Jeg tror nesten jeg har funnet den rette løsningen....helt til det dukker opp en ny avisoverskrift med avskrekkende utsagn fra en eller annen ernæringsfysiolog som uffer seg over ammepress eller overvekt og allergier. Selv for en trebarnsmamma som har lest alle studiene som hun kommer over på det o'store Internett, så forblir dette et frustrerende tema. 

Nam-nam så sunt og godt! ...eller allergifremkallende?


_____________________________________________________

Når begynte du å gi barnet ditt fast føde?
Hvilke råd har du fått fra helsøster, lege eller jordmor om mattilvenning?
Hvilken forskning eller anbefalinger stoler du mest på?



29. aug. 2013

28 En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve av deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og den skjøre. 
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er livredd faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst, produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig, veldig vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?




En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat sjelden du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 






Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.


__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?


5. juli 2013

5 The Womanly Art of Breastfeeding



I dag vil jeg fortelle dere om mitt hemmelige våpen når det kommer til amming. Det finnes nemlig en veldig spesiell håndbok som har hjulpet meg ubeskrivelig mye i løpet av min karriere som meieri...

Boken jeg snakker om heter The Womanly Art of Breastfeeding, eller den kvinnelige kunsten av å amme. Den er skrevet av amerikanske La Leche League, "Melkeligaen"
 –en internasjonal organisasjon som har som mål å informere, samle og støtte mødre over hele verden som ønsker å amme sine barn. Denne boken er satt sammen av de samlede erfaringene til tusenvis av kvinner som har vært i kontakt med LLL på forskjellige måter i løpet av de siste fire tiår, pluss vitenskapelige fakta om brystmelk, amming og dens betydning for mor og barn. 

La Leche League, eller LLL som de kaller seg, ble stiftet i 1956 og var med på å inspirere starten til det som skulle bli organisasjonen Ammehjelpen i Norge.

Jeg kjøpte boken da jeg ventet mitt andre barn etter at en god venninne og profesjonell ammehjelper anbefalte den til meg. Det første jeg tenkte da jeg hadde lest noen sider var:
" Herregud HVORFOR leste jeg ikke denne før jeg fikk førstemann?"
Det var så mye som jeg aldri hadde engang tenkt på å spørre om da jeg gikk og ventet på mitt første barn. Ting som kom som et sjokk etter fødselen. Men i denne boken hadde de virkelig fått med seg alt mellom himmel og jord angående amming og alt det det innebærer å gi bryst. For handler om så mye mer enn bare melk.

We have tons of research on the importance of a precious fluid that just happens to be delivered from your breast. But this book also celebrates the relationship –the heart of breastfeeding –not just the fluid. Breastfeeding is a connection as well as a food source, a baby’s first human relationship, designed to gentle him into the world with far more than just immune factors and good nutrition. It’s a way of mothering your baby –a relationship that develops feeding by feeding, builds trust, closeness, knowledge of each other, and a deeply connected attachment that lasts long after weaning.
                                                                                 
-The womanly Art of Breastfeeding-

Dette utdraget er fra introduksjonen, og står under overskriften «What makes this book different from other breastfeedingbooks?».



Det er mye som gjør denne boken helt annerledes en andre bøker jeg har lest om amming. For det første, så er den stadig i utvikling –et pågående prosjekt. Boken ble først utgitt i 1958 i USA, og har siden blitt oppdatert og gitt ut på ny hele syv ganger. Boken som jeg har ble gitt ut i 2010 og er den åttende og nyeste utgaven. Informasjonen blir altså oppdatert i takt med samfunnets utvikling, og tilpasser seg dagens mødre, noe som er helt genialt. Boken inneholder blant annet en liste over nyttige nettsteder for ammende mødre, info om amming etter keisersnitt, og amming når man skal tilbake til arbeidslivet.

Det jeg liker aller best ved boken, er det at den er skrevet i en varm og vennlig tone. Den veksler mellom informativ tekst, skildringer og personlige historier og erfaringer. Historiene har LLL samlet på helt siden sent på femtitallet, og de kommer fra mødre over hele verden. Unge mødre, eldre mødre, førstegangs- og fembarnsmødre forteller hvordan de fant sin vei, og hvordan nettopp de fikk ammingen til å fungere for dem.

Boken er nesten som et leksikon, bare at den er heldigvis mye mer spennende. 
Den er delt inn i fire deler som er spekket med relevant info for oss som ammer.

Del 1 handler om svangerskapet, fødselen og det å knytte et sterkt nettverk med støttespillere før man starter på sin ammereise –noe som jeg personlig syns er noe av det viktigste for å få til ammingen. En heiagjeng er utrolig kjekt å ha!

Del 2 heter "Ages and Stages" Her får man masse utrolig god og detaljert info om hva som er typisk for den tiden du er inne i akkurat nå på din ammereise. Man kan rett og slett slå opp på for eksempel «Four to nine months» og lese andre mødres historier fra denne tiden, samt få proffe tips om alt det man kan forvente i denne perioden når det kommer til amming.


Det føltes så beroligende å ha denne boken i bakhånd da jeg fikk barn nummer to. Det var som å ha en klok og god venn som alltid var tilgjengelig. En som på en respektfull måte presenterte problemer, løsninger, gleder, og valgmuligheter knyttet til ammingen, uten å dømme. Helt fantastisk!

Del 3 av boken heter "The Big Questions" og handler om spørsmål og problemløsning. Her får man besvart amme-relaterte spørsmål om bla. søvn, mattilvenning, pumping, barnehagestart, avvenning og spesielle omstendigheter som amming av premature barn, tvillinger og barn med spesielle behov. Mye av Del 3 går også ut på «Tech Support» eller praktiske råd og tips som er forklart på en enkelt måte. Her finner du ikke bare tips vedrørende typiske ting som det å bli kvitt trøske, hvordan bekjempe brystbetennelse og såre brystvorter, men også råd vedrørende brystvortepiercing, spiseforstyrrelser og tatoveringer i ammetiden. Dette er virkelig en allsidig og inkluderende bok!

Tech support er den delen av boken som jeg stadig blar opp i for å lete etter løsninger på diverse problemer som dukker opp underveis. Det har vært et par ganger hvor jeg har tenkt at «dette står det sikkert ikke noe om i boken» men å joda! Denne boken har ennå ikke skuffet meg.



Del 4 handler om ressurser. Her finner du info om La Leche League: hvordan de startet, hvor du finner dem og hvordan de kan hjelpe deg. I del 4 finner du også nyttige Klipp-ut sider med for eksempel en tabell som viser hvordan du kan oppbevare utpumpet morsmelk, et ark med huskeregler om brystbetennelse, et info-ark til besteforeldre om nylig forskning om amming (KULT!) og et nyttig skjema for mødre som pumper «på fulltid» til babyen.


The Womanly Art of Breastfeeding er en slags gullgruve av informasjon, praktiske råd og oppmuntring, satt sammen av tusenvis av kvinners erfaringer. Den er en trofast veileder som jeg stadig vender tilbake til. Er det en bok jeg ville anbefalt til mødre som ønsker å amme, så er det denne. En skatt av en bok og et perfekt hemmelig våpen for gående meierier som meg selv!





Har du lest boken?
Hvilke andre bøker om amming kan du anbefale?

14. juni 2013

25 Et Morgenminne

Mammablogg
Jeg våkner altfor sent.
Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,
og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 
Så blir det stille igjen. 


Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 
Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.
Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.



Du strekker ut hånden, knytter neven
 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.
Du får det til.
Sånn halvveis.


"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.
Du tar hånden ut av munnen med et plopp,
og smiler et tannløst smil.
Sånn, skikkelig smiler.
Hele ansiktet ditt lyser, 
og du sparker ivrig med beina.
 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:
UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 
hugger du etter puppen med vidåpen munn.



"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.
"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.
Drar det foran ansiktet på meg,
som om du vil si:
"glem det."


30. mai 2013

65 Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.
Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.


Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?  
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører
Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer
Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.
Da Storejenta ble født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten
Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.
 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom
Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag
Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.
FOTO: av Helga Lind Mar
Belønningen
Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.
Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt
Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?
Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?
Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?
De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?
Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?
Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?
20. mars 2013
Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.
Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.
Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.


Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.
Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…
Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.
Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.
Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.
Yeah right. Sier jeg bare.
Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.


Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!







Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...