Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg.
"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen.
Og det stemte.
For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.
Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen.
Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen.
Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.
Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.
Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.
Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.
Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.
Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.
