43 Ja eller Nei

Vanskelig tema: Liv VS Død, Rettigheter VS Samvittighet.

Dette er et uvanlig innlegg for meg, men når jeg nå føler at noe riv ruskende galt er i ferd med å skje, uten at det er mange nok stemmer der ute som roper stopp, så må jeg bare kjempe for det jeg føler er riktig.

Dere har kanskje fått med dere samarbeidsavtalen som ble inngått den 30. september i år. KrF, Høyre og Frp signerte da en avtale som sikrer fastlegers reservasjonsmulighet i spørsmål knyttet til liv og død. Det dette i praksis betyr, er at allmennleger bla. vil få rett til å nekte å henvise sine pasienter til abort eller kunstig befruktning, og ja, de kan til og med nekte å skrive ut prevansjon! De allmennlegene som velger å benytte seg av denne retten, må likevel henvise pasienten videre til en annen lege som vil gi henne den underskriften hun har lovfestet rett på. Jeg synes dette er et stort skritt tilbake for våre rettigheter og Norsk kvinnehelse, og jeg har ikke tenkt å la det passere uten at jeg sier min mening til dem som bestemmer.

Jeg tar ikke opp dette i dag for å diskutere hvorvidt abort er etisk forsvarlig eller ikke. Dette handler ikke om hvilket parti du eller jeg stemmer på, eller hva din eller min mening om abort og kunstig befruktning er. Dette handler om at de menneskene som styrer landet vårt, nå har tenkt å reversere kvinners rett til lik legebehandling, ved å lage hinder på veien for dem med reservasjonsretten. Uansett hva vi måtte føle om abort, så må vi vel kunne være enige om at vi ikke vil at noen skal innskrenke de rettighetene vi har til å bestemme over egen kropp?

Selvfølgelig må vi jobbe for at så få som mulig kommer i den forferdelige situasjonen å måtte få utført en provosert abort, men jeg føler også et ansvar for å beskytte kvinners rettigheter! 

Jeg vet at dette er et utypisk innlegg fra min side, men dette er viktig for meg, og jeg håper du vil høre på det jeg har å si.

Allmennlegene er der for å hjelpe oss, og vi har faktisk lovfestet rett på hjelp, enten vi kommer for å få prevensjon eller for å få henvisning til en abort. At vi kan bli nødt til å gå omveier for å få den hjelpen som loven sier at vi har rett på, synes jeg ikke er greit!

Derfor har jeg i dag skrevet et brev til alle landets stortingsrepresentanter angående denne saken og bedt dem svare meg ja eller nei, på om de støtter reservasjonsretten. Hvis du som leser er enig med meg i at de som styrer landet vårt bør tenke seg grundig om før de tar denne avgjørelsen, så er det fritt fram for deg å kopiere min tekst, (eventuelt skrive din egen personlige tekst! ), og sende den til alle på epostlisten som du finner lenger nede i innlegget. Det trenger ikke være langt, -hvert eneste brev teller! 

Her er mitt brev:

Kjære stortingsrepresentant,

jeg skriver til deg om allmennlegenes reservasjonsrett i spørsmål om liv og død. Jeg lurer på om du vil si ja eller nei til å frata kvinners rett til lik legebehandling? 

Det å gi allmennleger i Norge rett til å reservere seg mot henvisninger til både abort og assistert befruktning vil kunne påføre kvinner (og par) i en allerede fortvilende situasjon, en unødvendig ekstrabelastning. Jeg syns dette er galt, og vil gjerne at du hører min mening om saken og forteller meg om du er enig med meg eller ikke.

Argumentene for reservasjonsretten handler om å skåne leger for samvittighetskvaler. Men er det i denne situasjonen viktigere for deg å beskytte dem som har valgt et yrke som de på forhånd vet at innebærer slike vanskelige dilemmaer, enn det å skåne pasienter som er i en svært sårbar situasjon? Kvinner i Norge har jo en lovfestet rett til selvvalgt abort, så selv om man kan argumentere for at reservasjonsretten ikke direkte fratar kvinner denne retten, så er den likevel et stort skritt i feil retning, og er med på å gjøre det vanskeligere for kvinner å få hjelp til det de har rett på. Vil du være med på å gjennomføre dette?

Det har blitt sagt av forkjempere for reservasjonsretten at ytterst få allmennleger vil benytte seg av denne retten og at det derfor ikke er så farlig. Men hva er da poenget med å gi dem denne retten hvis de er så få, spør jeg deg. Og har du tenkt over at det vil være svært mange abortsøkende kvinner som vil kvie seg enda mer for å dra til legen på grunn av at de risikerer å få et nei? Jeg kan fortelle deg at jeg ville kviet meg noe forferdelig. Hva med henne som bor i en liten bygd med få eller kun én fastlege som har benyttet seg av reservasjonsretten? Skal hun måtte reise ut av bygda for å få tak i noen som vil hjelpe henne? Jeg synes det er trist å tenke på at det blir satt slike hinder i veien for kvinners rettigheter i landet vårt.

Jeg vil også be deg ta med i din betraktning, at det finnes mange situasjoner hvor det ikke er så lett for den abortsøkende kvinnen å vite på forhånd om legen hennes har reservert seg for aborthenvisninger. Hva om kvinnen kommer til sin avtalte time og møter på en vikarlege eller en turnuslege? Da vil det være umulig for henne å vite på forhånd om den legen vil gi henne henvisning, eller om hun vil måtte tåle å gå til enda en svært vanskelig legetime for å få den henvisningen loven sier at hun har rett på. -Jo forresten, den abortsøkende kvinnen kan ringe på forhånd og spørre sekretæren om legen som er på jobb har reservert seg mot aborthenvisninger. Men du forstår helt sikkert at den samtalen er det ingen som har lyst til å ha, og at det er en ekstra belastning som kvinnen ikke bør utsettes for.

Legens samvittighetskvaler er selvfølgelig et stort poeng i denne saken, men jeg ser ikke hvordan allmennlegene som er imot selvbestemt abort kan beholde sin rene samvittighet ved å reservere seg. Reservasjonsretten i praksis vil jo bare resultere i et mellomledd på veien. Jeg ser ikke hvordan det vil føre til en ren samvittighet for noen som er så sterkt imot selvbestemt abort at de nekter å skrive under en henvisning for selve inngrepet. 

Aborten vil kunne bli utført uansett, og Allmennlege A har vært med på å sende kvinnen videre til dem som vil hjelpe henne. Jeg forstår at det er en forferdelig vond situasjon for en lege å være den som henviser til inngrepet hvis han eller hun er så sterkt i mot det, men tror du at reservasjonsretten vil slette de mye omtalte samvittighetskvalene? Eller kanskje bare lette dem litt? Og er det virkelig viktigere enn hensynet til kvinnen, som jo er den svake part i en slik situasjon, uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Til slutt vil jeg si at jeg misliker sterkt at denne saken, som har stor betydning for Norske kvinners helse, tilsynelatende blir brukt som et middel i en samarbeidsavtale mellom regjeringspartiene. Det ser ut til at det er viktigere for dere at alle i regjeringen er fornøyde og at alle partiene får igjennom noen av sine verdier, enn at kvinnene i dette landet beholder sine rettigheter uten å måtte gå omveier, som reservasjonsretten definitivt er.

Vil du som stortingsrepresentant være med på dette vedtaket som slår kjepper i hjulet for kvinners rettigheter til å få henvisning til abort eller assistert befruktning hos sin lege? Svar: Ja/Nei.

Jeg ser frem til å høre fra deg,

Jona

 _____

Brevet mitt er en del av en større aksjon hvor flere (deriblandt bloggere) er med på å si det de mener om reservasjonsretten. 

Andre bloggere som deltar i aksjonen mot reservasjonsretten er:

Susanne Kaluza
MadDam
Vigdis -jeg er jonathan
Ellen fra Ellens Oase
Magnhilds Antiblogg
Pia fra Pias Verden
Tone fra Tone Aa
Lammelårtanker

Vil du være med meg (og mange andre) og heve stemmen din i denne saken?

For å nå frem til dem som bestemmer, kan du kopiere stortingsrepresentantenes mailadresser, lime dem inn i epostleseren din der hvor det står "mottaker", legge inn mitt/ditt brev i mailen og sende det til dem som siste ord i saken. Alternativt kan du dele dette blogginnlegget på facebook, instagram eller twitter.

Her er stortingsrepresentantenes mailadresser:
(Oppdatert liste. Representantene som har svart at de støtter vårt syn, har blitt fjernet fra listen.)

kjell.ropstad@stortinget.no, svein.harberg@stortinget.no, ingebjorg.godskesen@stortinget.no, Jan-tore.sanner@stortinget.no, sylvi.graham@stortinget.no, Tone.Troen@stortinget.no, bente-stein.mathisen@stortinget.no, Henrik.Asheim@stortinget.no, Nils-Aage.Jegstad@stortinget.no, mette.tonder@stortinget.no, kari-kjonaas.kjos@stortinget.no, Hans-Andreas.Limi@stortinget.no,ib.thomsen@stortinget.no, per.lundteigen@stortinget.no, trond.helleland@stortinget.no, anders.werp@stortinget.no, Kristin-Ormen.Johnsen@stortinget.no, jorund.rytman@stortinget.no ,morten.wold@stortinget.no, frank.bakke-jensen@stortinget.no , jan-henrik.fredriksen@stortinget.no, kjersti.toppe@stortinget.no, knut-arild.hareide@stortinget.no, erna.solberg@stortinget.no, oyvind.halleraker@stortinget.no, Peter-Christian.Frolich@stortinget.no, Torill.Eidsheim@stortinget.no, Sigurd.Hille@stortinget.no, Ove-Bernt.Trellevik@stortinget.no, gjermund.hageseter@stortinget.no, helge-andre.njastad@stortinget.no, jenny.klinge@stortinget.no, rigmor.andersen-eide@stortinget.no, Helge.Orten@stortinget.no, elisabeth-robekk.norve@stortinget.no, harald.nesvik@stortinget.no, oskar.grimstad@stortinget.no, kenneth.svendsen@stortinget.no, margunn.ebbesen@stortinget.no, Odd.Henriksen@stortinget.no, marit.arnstad@stortinget.no, elin-rodum.agdestein@stortinget.no, anne-tingelstad.woien@stortinget.no, olemic.thommessen@stortinget.no, morten-orsal.johansen@stortinget.no, Rasmus.hansson@stortinget.no, hans-olav.syversen@stortinget.no, ine-marie.eriksen-soreide@stortinget.no, nikolai.astrup@stortinget.no, michael.tetzschner@stortinget.no,kristin.vinje@stortinget.no, mudassar.kapur@stortinget.no, stefan.heggelund@stortinget.no,siv.jensen@stortinget.no, christian.tybring-gjedde@stortinget.no, ulf.leirstein@stortinget.no, Bengt-Morten.Wenstob@stortinget.no, ingjerd.schou@stortinget.no, geir.pollestad@stortinget.no, Olaug.Bollestad@stortinget.no, Geir-S.Toskedal@stortinget.no, bent.hoie@stortinget.no, siri.meling@stortinget.no, arve.kambe@stortinget.no , tina.bru@stortinget.no, bente.thorsen@stortinget.no, Roy.Steffensen@stortinget.no, bjorn.lodemel@stortinget.no, heidi.greni@stortinget.no, linda.helleland@stortinget.no, Frank.Jenssen@stortinget.no, per.sandberg@stortinget.no, Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no, geir-jorgen.bekkevold@stortinget.no, torbjorn-roe.isaksen@stortinget.no, bard.hoksrud@stortinget.no, elisabeth.aspaker@stortinget.no, kent.gudmundsen@stortinget.no, oyvind.korsberg@stortinget.no, Hans-Fredrik.Grovan@stortinget.no, Ingunn.Foss@stortinget.no, Norunn-Tveiten.Benestad@stortinget.no, ase.michaelsen@stortinget.no, Anders.Tyvand@stortinget.no, svein.flatten@stortinget.no, Karstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no, anders.anundsen@stortinget.no, morten.stordalen@stortinget.no,

 __________________________________________________

Alle kvinner har rett til lik legebehandling.
Jeg ønsker at vi kan få beholde våre rettigheter uinnskrenket. 
Er du med meg?

26 Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Visste du at det er forskjell på dag-morsmelk og natt-morsmelk? Jeg har vært nysgjerrig på denne påstanden om at nattamming er så viktig og bra for mor og barn, så jeg har har lest side opp og side ned, og funnet noen fascinerende forskningsresultater og studier om nattpupp. Mange vet kanskje at nattmelken er inneholder mer fett enn dagmelk, men det viser seg at det å amme om natten har mer for seg enn bare det å mette små mager.

Ja, du leste riktig! Jeg ble også overrasket da jeg leste dette, for jeg føler meg ofte som en zombie om morgenen selv om jeg ammer stort sett hele natten. Men det er visst slik at nattamming har positiv effekt på mors søvn:
 I følge en studie av søvn av mødre som ammer om natten vs mødre som ikke ammer om natten, får de som ammer 40-45 minutter mer søvn!  Ikke bare får nattammende mødre mer søvn, men det viser seg at søvnen deres også er av bedre kvalitet, med dypere søvnfaser enn hos dem som ikke nattammer. 

Nivåene av Prolaktin i mors blod, som fremmer melkeproduksjonen er høyere i nattetimene enn på dagen. Spesielt sent på natten, rett før morgentimene, produseres det betydelig større mengder av melk. Det å ammme om natten hjelper også med å holde produksjonen oppe. 

Melkemendgen holder seg mer stabil hos mødre som ammer om natten enn hos dem som ikke nattammer. Så hvis du merker at du begynner å få mindre melk når du slutter å nattamme, så er det altså ikke tilfeldig. Ammehjelpen anbefaler mødre som har lite melk å amme mer om natten for å gi produksjonen et boost, siden det er mye mer effektivt en andre alternativer, som f.eks pumping på dagtid.

Spedbarn produserer ikke særlig store mengder av søvnhormonet melatonin som sørger for dyp og god søvn. Men gjett en gang hva morsmelken som lages om natten inneholder? -jo, melatonin! Så når man ammer om natten, får babyen rett og slett en dose sovemedisin fra melken! Spedbarn som ammes om natten får dermed starthjelp av mammas melk til å utvikle lengre og dypere søvnfaser. 

 Ja det handler stort sett om hormoner, skjønner dere. Nattmelk inneholder visst også et hormon som heter tryptofan, som er en essensiell aminosyre som kroppen ikke kan produsere selv. Tryptofan fremmer nemlig hjernens utvikling. Voksne mennesker får den gjerne igjennom mat som havre, fisk, egg og kjøtt, men desverre brytes tryptofan ned ved for sterk varme, så vi må spise mye av det riktige for å få nok. Nattammede babyer derimot, får rikelig av denne viktige aminosyren. I morsmelken forekommer tryptofan i betydelig større mengder om natten enn på dagtid. Tryptofan fremmer også produksjonen av hormonet seratonin -et "lykkehormon", hos barnet. Lykkehormon faktisk. Ikke rart at Lillebror er så superhappy når han våkner...

Utover søvnbonus for mor, søvnhormoner, hjerneføde og lykkehormon, så bidrar nattamming til at mor og barn får mer nærhet og tid sammen. Nattaming er derfor en god måte å få kvalitetstid med barnet når man for eksempel er mye borte om dagen etter at permisjonstiden er over. 
Jeg husker selv at da jeg var førstegangsmamma som studerte og jobbet, var nattammingen med Storejenta utrolig viktig for oss begge.
Nå har Lillebror blitt seks måneder gammel, og det er en typisk alder hvor mange velger å venne barnet av nattamming. Av og til tenker jeg det kunne være greit å ha senga vår for oss selv, uten en liten villbass som breier seg som en stjernefisk og tar mer plass en både mamma og pappa tilsammen, men for meg personlig veier fordelene opp for det negative. 
Dessuten så er det vanskelig å si nei takk til hele 45 minutter mer søvn!

__________________________________________

Hadde du hørt dette om nattamming før?
(Natt)ammer du? Evt. Når sluttet du å nattamme?
Hva er den største utfordringen ved nattaming for deg?

Kilder: US National Library of Medicine

Night time Nursing and Maternal Mental Health av Kathleen Kendall-Tackett, Ph.D, 

Breastfeeding may improve nocturnal sleep and reduce infantile colic: potential role of breast milk melatonin.

29 Mammapermisjonsfantasier

Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.

For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.

Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang: Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.

Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 

Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 

Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...

____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?

47 Drømmen om nummer Fire

Dere får garantert én til-minst, har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere, sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.

 Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.

Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.

 Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.

Nå kan det hende at besteforeldrene til 

barna våre svetter litt av alt dette barnepratet. 

-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.

Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.

Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns!

Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.

 Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
 Det kan finnes mange praktiske grunner.  

Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke. 

____________________________________________________

Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?

41 For tidlig med Fast føde

Er det farlig å gi fast føde til en tre måneder gammel baby? Folk får dårlig veiledning av leger og helsepersonell og mange foreldre introduserer fast føde altfor tidlig, er konklusjonen i en artikkel jeg leste på Huffington Post i vår. Er dette også tilfellet i Norge? Er de anbefalingene vi får riktige, eller kan det være at vi påfører barna våre potensielle helseproblemer?

I artikkelen vises det til en studie hvor 40% av mødrene som deltok, begynte å gi fast føde til babyene før de ble fire måneder gamle. Jeg vet ikke om de samme tallene gjelder i Norge, men jeg har inntrykk av at mange introduserer mat rundt fire månedsalderen eller før, noe som er stikk i strid med de offisielle anbefalingene fra både det Helsedirektoratet og WHO. Disse anbefalingene gjelder først og fremst for barn som blir ammet. Det å gi fast føde til barn som får morsmelkerstatning mye tidligere enn seks måneder, ser ut til å være allment godkjent, selv om det også er omdiskutert. 

Da jeg ble født, var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer helt ned i tremånedsalderen, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette kimser vi kanskje av i dag, men den gangen var dette helt godkjent og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på dagens anbefalinger, for selv om det finnes mange studier der ute, så er forskerne som regel uenige.

"Du må begynne å gi mat tidlig -hvis ikke så kan de få allergier!" 
Denne påstanden har jeg fått høre mange ganger siden jeg fikk mitt første barn. Påstanden støttes av enkelte amerikanske studier om tidlig mattilvenning og forekomst av allergier senere i livet. Likevel forblir den offisielle anbefalingen i Norge om å fullamme i seks måneder, og det finnes også mange artikler og forskning som tilsier at fullamming utover seks måneder forebygger allergier. Er det rart man blir forvirret? 

Jeg sier ikke at jeg tror det norske helsevesenet tar feil. Men jeg tror mange kan være enige i at det er vanskelig å vite hvem som egentlig har rett. Ikke hjelper det når det med jevne mellomrom dukker opp artikkel på artikkel i media med motsigende "fakta" om temaet, som viser til atter en studie med enda en ny vri.

Bestem deg da! Får jeg den bananen eller ikke?

Og så er det helsestasjonen.
Kjære, flinke helsesøstre: Kan dere være så snille å bli enige? 
Gang på gang har jeg opplevd å få fullstendig motstridende råd om mattilvenning fra velmenende, hyggelige mennesker på helsestasjonen, og det samme gjelder mange foreldre jeg kjenner. Noen har fått høre at de for all del bør fullamme i seks måneder, mens andre blir sendt hjem med en liste over matvarer som babyen bør smake på så fort de bikker firemånedsdagen, selv om mor har tilstrekkelig med melk. Dette er slitsomt og fører til mye forvirring og ikke minst bekymring. Går det ikke an å bli enige om hva man anbefaler? Hvordan skal vi forholde oss til dette når de får forskjellige anbefalinger hver gang vi møter opp hos helsesøster?

Det jeg har gjort, er å lytte til barnet mitt. For når det ropes fy fra alle retninger, så ser jeg ingen annen fornuftig løsning enn å høre på den saken faktisk gjelder. Så når jeg ser at barnet viser tydelig interesse for mat, lager tyggebevegelser og smattelyder med munnen, begynner jeg å tilby små smaksprøver. Men ikke før de klarer å gripe mat med hånden selv -noe som ikke har skjedd før rundt fem månedersalderen. 

Merker jeg på barnet at det får fordøyelsesproblemer etter å ha smakt på en ny matvare, så dropper jeg å tilby mat i noen dager, og gir kun melk for så å prøve en annen matvare neste gang. Morsmelken er fortsatt hovednæringskilden, og mat er mest for morro frem til barnet nærmer seg 9-10 måneder.
Og det kan trygt sies at det blir satt pris på. Den lille smatter i vei og alt er bare fryd og gammen. Jeg tror nesten jeg har funnet den rette løsningen....helt til det dukker opp en ny avisoverskrift med avskrekkende utsagn fra en eller annen ernæringsfysiolog som uffer seg over ammepress eller overvekt og allergier. Selv for en trebarnsmamma som har lest alle studiene som hun kommer over på det o'store Internett, så forblir dette et frustrerende tema. 

Nam-nam så sunt og godt! ...eller allergifremkallende?

_____________________________________________________

Når begynte du å gi barnet ditt fast føde?
Hvilke råd har du fått fra helsøster, lege eller jordmor om mattilvenning?
Hvilken forskning eller anbefalinger stoler du mest på?