26. juli 2013

56 Når lykken glipper


September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.




Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.





Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:


Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.




Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...