 |
| Takk Gud for denne etter en lang natt. Rakk akkurat å drikke halve før jeg hadde et uhell... |
Jeg har vært ganske innstillt på å gå på overtid. I hvertfall en dag eller to. Men nå er det nesten sånn at jeg føler jeg MÅ gå en uke over tiden, minst. Slik at vi får tid til å få orden på alt kaoset.
Fem grunner til at jeg kommer til å knipe igjen i noen dager til:
1. Storesøster har blitt ordentlig syk igjen. Feber, halsvondt, øreverk, vil ikke spise, vil ikke noenting. I natt våknet hun med skikkelig heavy neseblod og fikk selvfølgelig helt panikk stakkar liten. Jeg lå og overvåket henne resten av natten, for det føles ikke helt greit å se ungen sin styrtblø som det der...
 |
| Like sta som alltid. Foretrekker fortsatt å gå med forskjellige sokker. |
2. Lillesøster har også blitt syk igjen. Jess. Vi har så flaks. Kun noen dagers pause fikk de, stakkars små, før det var påan igjen. Lurer på om det vil ta hele to uker før de blir friske igjen denne gangen også. Håper ikke det. Heldigvis har hun en pappa som er veldig god å sove på.
3. Bare sånn fordi at det er så typisk meg, så klarte jeg å miste en tannfylling på det mest upassende tidspunkt ever. (Jeg som aldri har hatt hull i tennene, klarer alltid å ødelegge dem på andre måter når det passer vanvittig dårlig)
Så nå må jeg på hastetime hos tannlegen i morgen eller tirsdag og få fikset tanna igjen. Blir godt å få herjet litt med mine ekstremt følsomme tenner uten bedøvelse i tannlegestolen. Frem til da blir det nok kun flytende føde igjennom sugerør på denne dama, for det å ha åpent inn til nerven i tanna når man prøver å spise eller drikke er vondere enn å trøkke ut en unge faktisk! Dritkjipt, for jeg kan ikke trøstespise meg igjennom disse sykedagene med ungene engang...
4. Etter en uke med milde varmegrader, sol og vårlukt i luften, fant vinteren plutselig ut at den ikke var helt ferdig likevel. Vi har fått snø og minusgrader igjen. Det er meldt -12 til tirsdag. Herlig, sykdoms og babyvennlig vær...
5. Og som følge av sykdom og stress så ser selvfølgelig leiligheten ut som...vel.. døm selv... Fikk ikke akkurat kjempemye fødelyst av det her gjorde du vel?
Så de neste dagene vil inneholde legebesøk med de små pasientene våre, tannlegetortur på meg, og latterlig mange minusgrader for oss. Jeg som følte meg rimelig klar for å treffe Lillebror, håper nå heller at han går med på å vente litt til. En uke kanskje?
Selvfølgelig har jeg jo ingen kontroll på når han velger å komme, men jeg mistenker at psyken spiller en viss rolle mtp når fødsel starter. Håper min kropp skjønner at fødsel akkurat nå hadde vært veldig bad timing.
Beklager kjære dere, at dette innlegget ble litt i overkant deprimerende. Er ikke helt min stil dette, men som dere sikkert forstår så har hormonene tatt helt overhånd og jeg føler meg rett og slett litt lost i alt dette kaoset. Enklere sagt enn gjort å skrive innlegg som drypper av positivitet når man er sprenggravid og mer eller mindre utbrent. Men kanskje noen også setter pris på at man er litt rå og usensurert av og til.
Satser på å komme sterkere tilbake veldig snart! Men frem til da blir det å knipe igjen og håpe at Lillebror skjønner at tilstanden her ute ikke er optimal for en liten nyfødt kar.
Håper dere får en fin helg, helt uten sykdom, tenner som ramler ut av kjeften og tundrafrost-tilstander.
