43 Ja eller Nei

Vanskelig tema: Liv VS Død, Rettigheter VS Samvittighet.

Dette er et uvanlig innlegg for meg, men når jeg nå føler at noe riv ruskende galt er i ferd med å skje, uten at det er mange nok stemmer der ute som roper stopp, så må jeg bare kjempe for det jeg føler er riktig.

Dere har kanskje fått med dere samarbeidsavtalen som ble inngått den 30. september i år. KrF, Høyre og Frp signerte da en avtale som sikrer fastlegers reservasjonsmulighet i spørsmål knyttet til liv og død. Det dette i praksis betyr, er at allmennleger bla. vil få rett til å nekte å henvise sine pasienter til abort eller kunstig befruktning, og ja, de kan til og med nekte å skrive ut prevansjon! De allmennlegene som velger å benytte seg av denne retten, må likevel henvise pasienten videre til en annen lege som vil gi henne den underskriften hun har lovfestet rett på. Jeg synes dette er et stort skritt tilbake for våre rettigheter og Norsk kvinnehelse, og jeg har ikke tenkt å la det passere uten at jeg sier min mening til dem som bestemmer.

Jeg tar ikke opp dette i dag for å diskutere hvorvidt abort er etisk forsvarlig eller ikke. Dette handler ikke om hvilket parti du eller jeg stemmer på, eller hva din eller min mening om abort og kunstig befruktning er. Dette handler om at de menneskene som styrer landet vårt, nå har tenkt å reversere kvinners rett til lik legebehandling, ved å lage hinder på veien for dem med reservasjonsretten. Uansett hva vi måtte føle om abort, så må vi vel kunne være enige om at vi ikke vil at noen skal innskrenke de rettighetene vi har til å bestemme over egen kropp?

Selvfølgelig må vi jobbe for at så få som mulig kommer i den forferdelige situasjonen å måtte få utført en provosert abort, men jeg føler også et ansvar for å beskytte kvinners rettigheter! 

Jeg vet at dette er et utypisk innlegg fra min side, men dette er viktig for meg, og jeg håper du vil høre på det jeg har å si.

Allmennlegene er der for å hjelpe oss, og vi har faktisk lovfestet rett på hjelp, enten vi kommer for å få prevensjon eller for å få henvisning til en abort. At vi kan bli nødt til å gå omveier for å få den hjelpen som loven sier at vi har rett på, synes jeg ikke er greit!

Derfor har jeg i dag skrevet et brev til alle landets stortingsrepresentanter angående denne saken og bedt dem svare meg ja eller nei, på om de støtter reservasjonsretten. Hvis du som leser er enig med meg i at de som styrer landet vårt bør tenke seg grundig om før de tar denne avgjørelsen, så er det fritt fram for deg å kopiere min tekst, (eventuelt skrive din egen personlige tekst! ), og sende den til alle på epostlisten som du finner lenger nede i innlegget. Det trenger ikke være langt, -hvert eneste brev teller! 

Her er mitt brev:

Kjære stortingsrepresentant,

jeg skriver til deg om allmennlegenes reservasjonsrett i spørsmål om liv og død. Jeg lurer på om du vil si ja eller nei til å frata kvinners rett til lik legebehandling? 

Det å gi allmennleger i Norge rett til å reservere seg mot henvisninger til både abort og assistert befruktning vil kunne påføre kvinner (og par) i en allerede fortvilende situasjon, en unødvendig ekstrabelastning. Jeg syns dette er galt, og vil gjerne at du hører min mening om saken og forteller meg om du er enig med meg eller ikke.

Argumentene for reservasjonsretten handler om å skåne leger for samvittighetskvaler. Men er det i denne situasjonen viktigere for deg å beskytte dem som har valgt et yrke som de på forhånd vet at innebærer slike vanskelige dilemmaer, enn det å skåne pasienter som er i en svært sårbar situasjon? Kvinner i Norge har jo en lovfestet rett til selvvalgt abort, så selv om man kan argumentere for at reservasjonsretten ikke direkte fratar kvinner denne retten, så er den likevel et stort skritt i feil retning, og er med på å gjøre det vanskeligere for kvinner å få hjelp til det de har rett på. Vil du være med på å gjennomføre dette?

Det har blitt sagt av forkjempere for reservasjonsretten at ytterst få allmennleger vil benytte seg av denne retten og at det derfor ikke er så farlig. Men hva er da poenget med å gi dem denne retten hvis de er så få, spør jeg deg. Og har du tenkt over at det vil være svært mange abortsøkende kvinner som vil kvie seg enda mer for å dra til legen på grunn av at de risikerer å få et nei? Jeg kan fortelle deg at jeg ville kviet meg noe forferdelig. Hva med henne som bor i en liten bygd med få eller kun én fastlege som har benyttet seg av reservasjonsretten? Skal hun måtte reise ut av bygda for å få tak i noen som vil hjelpe henne? Jeg synes det er trist å tenke på at det blir satt slike hinder i veien for kvinners rettigheter i landet vårt.

Jeg vil også be deg ta med i din betraktning, at det finnes mange situasjoner hvor det ikke er så lett for den abortsøkende kvinnen å vite på forhånd om legen hennes har reservert seg for aborthenvisninger. Hva om kvinnen kommer til sin avtalte time og møter på en vikarlege eller en turnuslege? Da vil det være umulig for henne å vite på forhånd om den legen vil gi henne henvisning, eller om hun vil måtte tåle å gå til enda en svært vanskelig legetime for å få den henvisningen loven sier at hun har rett på. -Jo forresten, den abortsøkende kvinnen kan ringe på forhånd og spørre sekretæren om legen som er på jobb har reservert seg mot aborthenvisninger. Men du forstår helt sikkert at den samtalen er det ingen som har lyst til å ha, og at det er en ekstra belastning som kvinnen ikke bør utsettes for.

Legens samvittighetskvaler er selvfølgelig et stort poeng i denne saken, men jeg ser ikke hvordan allmennlegene som er imot selvbestemt abort kan beholde sin rene samvittighet ved å reservere seg. Reservasjonsretten i praksis vil jo bare resultere i et mellomledd på veien. Jeg ser ikke hvordan det vil føre til en ren samvittighet for noen som er så sterkt imot selvbestemt abort at de nekter å skrive under en henvisning for selve inngrepet. 

Aborten vil kunne bli utført uansett, og Allmennlege A har vært med på å sende kvinnen videre til dem som vil hjelpe henne. Jeg forstår at det er en forferdelig vond situasjon for en lege å være den som henviser til inngrepet hvis han eller hun er så sterkt i mot det, men tror du at reservasjonsretten vil slette de mye omtalte samvittighetskvalene? Eller kanskje bare lette dem litt? Og er det virkelig viktigere enn hensynet til kvinnen, som jo er den svake part i en slik situasjon, uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Til slutt vil jeg si at jeg misliker sterkt at denne saken, som har stor betydning for Norske kvinners helse, tilsynelatende blir brukt som et middel i en samarbeidsavtale mellom regjeringspartiene. Det ser ut til at det er viktigere for dere at alle i regjeringen er fornøyde og at alle partiene får igjennom noen av sine verdier, enn at kvinnene i dette landet beholder sine rettigheter uten å måtte gå omveier, som reservasjonsretten definitivt er.

Vil du som stortingsrepresentant være med på dette vedtaket som slår kjepper i hjulet for kvinners rettigheter til å få henvisning til abort eller assistert befruktning hos sin lege? Svar: Ja/Nei.

Jeg ser frem til å høre fra deg,

Jona

 _____

Brevet mitt er en del av en større aksjon hvor flere (deriblandt bloggere) er med på å si det de mener om reservasjonsretten. 

Andre bloggere som deltar i aksjonen mot reservasjonsretten er:

Susanne Kaluza
MadDam
Vigdis -jeg er jonathan
Ellen fra Ellens Oase
Magnhilds Antiblogg
Pia fra Pias Verden
Tone fra Tone Aa
Lammelårtanker

Vil du være med meg (og mange andre) og heve stemmen din i denne saken?

For å nå frem til dem som bestemmer, kan du kopiere stortingsrepresentantenes mailadresser, lime dem inn i epostleseren din der hvor det står "mottaker", legge inn mitt/ditt brev i mailen og sende det til dem som siste ord i saken. Alternativt kan du dele dette blogginnlegget på facebook, instagram eller twitter.

Her er stortingsrepresentantenes mailadresser:
(Oppdatert liste. Representantene som har svart at de støtter vårt syn, har blitt fjernet fra listen.)

kjell.ropstad@stortinget.no, svein.harberg@stortinget.no, ingebjorg.godskesen@stortinget.no, Jan-tore.sanner@stortinget.no, sylvi.graham@stortinget.no, Tone.Troen@stortinget.no, bente-stein.mathisen@stortinget.no, Henrik.Asheim@stortinget.no, Nils-Aage.Jegstad@stortinget.no, mette.tonder@stortinget.no, kari-kjonaas.kjos@stortinget.no, Hans-Andreas.Limi@stortinget.no,ib.thomsen@stortinget.no, per.lundteigen@stortinget.no, trond.helleland@stortinget.no, anders.werp@stortinget.no, Kristin-Ormen.Johnsen@stortinget.no, jorund.rytman@stortinget.no ,morten.wold@stortinget.no, frank.bakke-jensen@stortinget.no , jan-henrik.fredriksen@stortinget.no, kjersti.toppe@stortinget.no, knut-arild.hareide@stortinget.no, erna.solberg@stortinget.no, oyvind.halleraker@stortinget.no, Peter-Christian.Frolich@stortinget.no, Torill.Eidsheim@stortinget.no, Sigurd.Hille@stortinget.no, Ove-Bernt.Trellevik@stortinget.no, gjermund.hageseter@stortinget.no, helge-andre.njastad@stortinget.no, jenny.klinge@stortinget.no, rigmor.andersen-eide@stortinget.no, Helge.Orten@stortinget.no, elisabeth-robekk.norve@stortinget.no, harald.nesvik@stortinget.no, oskar.grimstad@stortinget.no, kenneth.svendsen@stortinget.no, margunn.ebbesen@stortinget.no, Odd.Henriksen@stortinget.no, marit.arnstad@stortinget.no, elin-rodum.agdestein@stortinget.no, anne-tingelstad.woien@stortinget.no, olemic.thommessen@stortinget.no, morten-orsal.johansen@stortinget.no, Rasmus.hansson@stortinget.no, hans-olav.syversen@stortinget.no, ine-marie.eriksen-soreide@stortinget.no, nikolai.astrup@stortinget.no, michael.tetzschner@stortinget.no,kristin.vinje@stortinget.no, mudassar.kapur@stortinget.no, stefan.heggelund@stortinget.no,siv.jensen@stortinget.no, christian.tybring-gjedde@stortinget.no, ulf.leirstein@stortinget.no, Bengt-Morten.Wenstob@stortinget.no, ingjerd.schou@stortinget.no, geir.pollestad@stortinget.no, Olaug.Bollestad@stortinget.no, Geir-S.Toskedal@stortinget.no, bent.hoie@stortinget.no, siri.meling@stortinget.no, arve.kambe@stortinget.no , tina.bru@stortinget.no, bente.thorsen@stortinget.no, Roy.Steffensen@stortinget.no, bjorn.lodemel@stortinget.no, heidi.greni@stortinget.no, linda.helleland@stortinget.no, Frank.Jenssen@stortinget.no, per.sandberg@stortinget.no, Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no, geir-jorgen.bekkevold@stortinget.no, torbjorn-roe.isaksen@stortinget.no, bard.hoksrud@stortinget.no, elisabeth.aspaker@stortinget.no, kent.gudmundsen@stortinget.no, oyvind.korsberg@stortinget.no, Hans-Fredrik.Grovan@stortinget.no, Ingunn.Foss@stortinget.no, Norunn-Tveiten.Benestad@stortinget.no, ase.michaelsen@stortinget.no, Anders.Tyvand@stortinget.no, svein.flatten@stortinget.no, Karstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no, anders.anundsen@stortinget.no, morten.stordalen@stortinget.no,

 __________________________________________________

Alle kvinner har rett til lik legebehandling.
Jeg ønsker at vi kan få beholde våre rettigheter uinnskrenket. 
Er du med meg?

26 Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel

Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.

Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 

Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg blir nødt til å like morgener, på en måte. 

Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 

Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.

Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  

Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.

Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 

De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 

Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.

En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 

Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 

Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.

29 Mammapermisjonsfantasier

Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.

For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.

Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang: Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.

Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 

Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 

Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...

____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?

47 Drømmen om nummer Fire

Dere får garantert én til-minst, har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere, sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.

 Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.

Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.

 Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.

Nå kan det hende at besteforeldrene til 

barna våre svetter litt av alt dette barnepratet. 

-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.

Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.

Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns!

Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.

 Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
 Det kan finnes mange praktiske grunner.  

Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke. 

____________________________________________________

Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?

7 Superheltene: Å flytte med Barn

Jeg har opplevd det selv da jeg var liten: å flytte fra alt som er kjent og kjært. Familie og skolekamerater, venner og hjem ble borte, og jeg måtte begynne på nytt. Med nytt språk attpåtil. Derfor var det ekstra vanskelig for meg å ta avgjørelsen om å flytte med barna våre til Norge, selv om det egentlig var det som var planen hele tiden. 

De siste ukene før vi reiste fra Berlin var harde. Jeg vinglet frem og tilbake i hodet mitt. Er dette slemt gjort mot dem? De har jo ikke noe valg. Det er vi som bestemte dette, og de blir røsket opp etter røttene på grunn av våre ønsker og drømmer. Hva med deres ønsker? Og når er egentlig barn gamle nok til å få ha noe å si i sånne saker? Ikke sånn rettslig sett, men følelsesmessig. Hva om de kom til å mistrives? Hva gjør vi da? 

Tankene holdt på å ta fra meg gleden ved å fytte. For det var jo mye fint som ventet oss, men jeg klarte ikke helt å glede meg like mye som jeg gjorde før det var på tide å dra. Det reiv og svei i samvittigheten. 

Siden jeg følte meg såpass hjelpesløs og nervøs for hvordan barna ville reagere, så gjorde jeg en del research på dette med flytting med barn. Jeg fant en hel haug av artikler, tips og råd fra psykologer og begynte å føle meg roligere. Over alt leste jeg at barn tilpasser seg fort, og at språket kommer som regel helt av seg selv osv osv. Dette visste jeg jo fra før, men det var godt å få det inn med teskje.

Tipsene har jeg samlet på, og tenkte å dele dem med dere:

  Forberedelser: 

Det vi gjorde for å forberede jentene på flyttingen, var å begynne å fortelle dem om det en god stund i forveien. Likevel passet vi på at ikke det ble for lenge å vente før det faktisk skulle skje, så nyhetene fikk de høre ca 8 uker før vi flyttet. Vi passet på å holde en glad tone, og fortelle dem hva som skulle skje på en forståelig måte: "Vi skal flytte til Norge om noen uker til. Da skal vi bo i nærheten av familien vår. Vi skal ikke bo i denne leiligheten lenger, men vi skal få et nytt hus og det blir nok veldig gøy!"

Senere når vi hadde funnet hus, så viste vi dem bilder av det nye hjemmet vårt slik at de hadde noe konkret å forholde seg til. Storejenta var veldig gira og viste stolt frem bildene av det nye huset til besteforeldre og venner.

Videre fortalte vi dem om andre endringer som skulle skje, som for eksempel at de skulle begynne i ny barnehage, at vi skulle kjøpe ny bil, og at de skulle få et nytt barnerom i det nye hjemmet. Lillesøster kan jo ikke uttrykke seg like godt som Storesøster, men hun fulgte som oftest veldig nøye med når vi pratet om flyttingen. Storesøster var veldig spent og gledet seg, og det hjalp nok Lillesøster veldig mye.

Andre viktige forberedelser før flytting med barn, kan være å forsøke å få unna mye av det praktiske før man drar med barna. Det å flytte med barn til utlandet slik vi har gjort, innebærer jo et hav av papirarbeid, tonnevis av utstyr som enten skal flyttes eller selges og kjøpes, og jeg merker godt at vi kunne nok vært litt flinkere på dette området. 
Barnehagen, huset og bilen ordnet vi på forhånd, men alt papirarbeidet som det medfører å være innvandrer med barn, kunne vi nok med fordel begynt på tidligere. Gjør deg kjent med hvilke dokumenter du må ha klare, og hvilke regler som gjelder for akkurat din situasjon. Så slipper du kanskje å vente på time hos UDI  på grunn av kluss med personnummer i flere måneder... *kremt*

Når det gjelde å komme på plass i det nye huset, så fant jeg et kjempelurt tips om å innrede barnerommet først, slik at barna har fått sitt eget leke og soveområde definert, og dermed kan trekke seg tilbake og leke i fred for alle pappkassene, sammenskruing av møbler og styr som pågår i hjemmet. Det er også lurt å ha med favorittlekene før resten av flyttelasset kommer. 

Til og med babyer merker forandringene. Man må nok regne med at babyen kan bli trenge enda mer nærhet, bæring, amming og kos den første tiden.  Det har jeg sett på Lillebror. Da vi ankom hjemme hos familien min før vi fikk nøklene til huset, så merket jeg hvordan han ville amme oftere, våknet mer om natten og var litt mindre sprudlende glad enn det han pleier å være, den første uken. Men så fikk han sitte i vippestolen sin og så fort han fikk øye på lekene som hang og dinglet på stolen, så kom smilet tilbake for fult. 

 Si Farvel: 

En avskjedsfest kan være like viktig for de små som de voksne. Også handler det ikke bare om å si farvel, men også å feire den nye fremtiden sammen med dem man er glad i. Vi samkjørte familiebursdag med farvelfesten, og fikk en herlig dag med familie og et par nære venner som gjorde veldig godt. 

I barnehagen i Berlin fortalte vi de ansatte om planenen våre i god tid, slik at både de og de andre barna var forberedt på å si hadet. Dette hjalp også spesielt Storejenta som fikk bearbeidet tankene sine om flyttingen også i barnehagen. Vi ble fortalt at hun snakket mye om at hun gledet seg til å begynne i en norsk barnehage og bli "den nye jenta".  Modige Storejenta vår!

 Behold kontakten: 

Vi er heldige som lever i den digitale tidsalderen, for det å beholde kontakten med familie og venner i utlandet er ufattelig mye enklere nå enn før, og det setter jeg stor pris på. Vi bruker skype for alt det er verdt, og har til og med overtalt farmor til å få seg apper på mobilen som gjør det mulig å sende små videohilsener over nettet. Moderne besteforeldre liker vi altså!

Ellers så fortsetter vi å holde jentene oppdatert på alt som skal skje fremover, for vi er jo ikke helt inne i rutine og hverdagsliv enda. Men det kommer. Og jeg har på følelsen at det kommer til å bli veldig bra! 

Jentene har taklet overgangen utrolig bra. Mye bedre enn jeg fryktet. Tilvenningen i barnehagen har gått over all forventning, og de er nå rundt 5 timer i barnehagen og koser seg maks, helt uten mamma og pappa. De er mine superhelter!

__________________________________________________________________

Har du flyttet med barn? Hva syns du var det mest utfordrende ved å flytte?