Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt.
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære.
Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet.
"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner.
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.
Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med.
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.
De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene.
Cellolele. Fiffig.
Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet.
Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid.
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.
