14 Barnearbeid

Det er ikke sjelden en hører om hvor slitsomt det er å ha barn. SÅ mye arbeid! Evig husvask, oppvask og klesvask blir det av det å ha små mennesker i hus! Ja det er anstrengende å ha en familie, men kan vi gjøre det enklere for oss selv med rett innstilling? Forfatteren og trebarnsfaren Tom Hodgkinson oppfordrer foreldre til å "Bring back Child Labor!" -med en dose ironi selvfølgelig. Jeg tror han har et poeng...

Noen ganger kan fjellene med skittentøy virke uoverstigelige.  Illustrasjon av min talentfulle venninne Judith Carnaby

Hvorfor har de aller fleste av oss den innstillingen at husarbeid er noe negativt? -Et evig slit. Et monotont slavearbeid uten like, noe som man gruer seg til å gjøre og gjerne utsetter eller prøver å true overtale andre familiemedlemmer til å gjøre, evt. betale for å ta over?

Jeg tenker at det har nok litt med at i vår tid arbeider gjerne mamma og pappa mye, så det er klart man bare rett og slett er sliten etter en lang dag på jobb. Men jeg tror også det muligens har noe med hvordan man ser på det. 
De fleste jeg har snakket med om dette sier at husarbeid kommer liksom i veien for det andre som man heller vil gjøre. Som for eksempel kvalitetstid med familien.
Men hva om husarbeidet kan være kvalitetstid med familien?

Ja, for vi foreldre glemmer gjerne det faktum at vi har noen fantastisk flinke og villige små hjelpere rett foran nesen vår. Det stemmer. Gratis hushjelp. 

-Jeg skal henge opp tøy jeg. Hvem har lyst til å være med?  "JEEEEEG!!!"

Helt i fra ettårsalderen har barna våre vist interesse for å ta del i husarbeidet, og etter det jeg har opplevd som tidligere barnehageansatt, så er dette helt typisk for de aller fleste barn. Med en gang de er sånn nogenlunde stødige på beina, så fyker de rundt med feiekosten eller støvfilla med verdens største glis om munnen. De ELSKER husarbeid. 

I barnehagen ble det til og  med ofte krangling om hvem som skulle tørke av bordet før maten!
De små bleiebarna vil så gjerne arbeide at de stapper vaskemaskinen full av diverse saker som ikke nødvendigvis hører til i en vaskemaskin, skyller iphonen til mamma i do osv i desperate forsøk på å føle at de bidrar med noe. Fantastisk hjelpsomme er de faktisk, og det fra naturens side!

De proffe kles-opp-hengerne våre. "RISTE godt må man!"

Så hvorfor ikke utnytte det? Hvorfor ikke legge litt energi i å inkludere dem i vaske og rydderutiner så tidlig som overhodet mulig slik at arbeidet blir fordelt? Barn elsker oppgaver! Så lenge oppgaven er tilpasset barnets alder og evne, og de får følelsen av å mestre noe, så ser de slett ikke på husarbeid som noe negativt eller kjedelig. Snarere tvert i mot! 

"Work or play are all one to him, his games are his work; he knows no difference."  -Rousseau, Emilie

Når var det egentlig at vi voksne mistet denne evnen til å nyte litt god gammeldags fysisk arbeid?

Jeg for min del syns det er kjipt å gjøre husarbeid helt alene mens de andre gjør noe annet. Det føles ensomt og kjedelig. Klart at noen ganger vil jeg bare ha alle ut av huset slik at jeg kan få vasket over gulvene en gang uten å ha to unger som sklir rundt på det våte gulvet, men for det meste så syns jeg husarbeid blir så mye hyggeligere når man gjør det til en felles greie.

Så hvorfor ikke prøve? Sett på Yellow Submarine med the Beatles etter middagen, dans, syng og ta oppvasken sammen. En oppgave til hver, vaske, tørke og sette bort. Syng høyt og le sammen. 
Eventuelt gi toåringen en støvkost, sett på litt Lady Gaga mens dere danser bort støvet i leiligheten. Du skal se at de kommer til å trygle om å få tørke støv igjen! 
 -ok ok, det høres jo sykt klisjé ut, men er du klar over hvor GØY dette er for smårollinger? Og derav blir det automatisk gøy for mamma og pappa. Det føles ikke som slavearbeid lenger.

Våre små på henholdsvis (snart) 2 år og 3,5 år, ELSKER å vaske av bordet, fylle oppvaskemaskinen, henge opp tøy. Til og med støvsuging er superartig!

Det eneste vi må passe på er at det aldri blir noen tvang eller en selvfølge at de SKAL hjelpe. For misforstå meg rett: barn har godt av å jobbe og ha oppgaver, men de har også rett til fri lek og til å bestemme over egen tid så langt det lar seg gjøre. Jo yngre de er, jo mindre ansvar bør de føle, mener nå jeg i hvertfall.  De skal ikke føle at mamma og pappa liker dem bedre hvis de vasker gulv liksom. 

Et råd til: Prøv å ikke hvine "OJJ så flink du er!" hele tiden... det straffer seg gjerne senere når higen etter ros og klapp på skulderen blir hovedmotivasjonen.
Bare la dem være i fred og nyte sin egen stolthet over det de gjør. Et "Du har tørket av hele bordet!" som bevis på at du ser dem, holder i massevis. De trenger ingen applaus for kunne å nyte det å arbeide altså. 

(Sam)arbeidsglede!

Barna våre sier ytterst sjeldent nei til å gjøre husarbeid. I hvertfall ikke hvis vi inviterer dem med på arbeidet leken med en positiv tone:
"Jeg skal støvsuge! Hvem har lyst til å være med?" funker av en eller annen grunn mye bedre enn: "Kom og hjelp meg med å støvsuge!" Eller enda mindre effektivt: "Uff det er så skittent her, nå MÅ vi støvsuge..." -den slo ikke like godt an.
Hold fokus på det positive! -Samarbeid, mestring og hygge!

Noen ganger trenger vi ikke spørre engang. Så fort vi begynner å rote i skittentøyskurven, så er de trofaste medarbeiderne på plass og drar ut samtlige klær på gulvet og blander dem i en haug.
Trikset da er å puste rolig og ikke skjelle dem ut for kaoset de lager. De vil jo bare hjelpe! (lettere sagt en gjort, jeg vet, men det er så verdt det å prøve!)
Omdirigering av energien og hjelper-ånden deres er mye bedre.
I steden for da å rive seg i håret over kaoset og rope "NEI hold opp da jeg holder på å sortere!" kan man jo prøve seg med et: "Å se der, du henter jo også skittentøy!  La oss se om vi kan finne alt det hvite tøyet i kurven!" 

Jeg vet det ikke fungerer hver eneste gang, og noen dager vil ikke en toåring noen verdens ting, bare fordi at de er nettopp to år... men jeg anbefaler alle slitne foreldre der ute å "utnytte" det potensialet og arbeidsgleden som ligger i barna deres! La dem inspirere deg! Jeg tror (håper hvertfall!) også at det vil lønne seg veldig når barna blir større. Kanskje det eneste tenåringen din gidder å gjøre sammen med mamma og pappa blir nettopp det å ta oppvasken sammen på fredag etter middagen, fordi at det har vært en positiv tradisjon siden han var liten?


Og bare sånn for ordens skyld: jeg har vaskehjelp en gang i uken, (frem med høygaflene og av med hodet mitt!!!) sånn i tillegg til barna mine, og er ikke flau over det. Jeg er bare ikke effektiv nok til å vaske gulv når jeg er gravid hele tiden! Og uansett hvor flinke barna mine er, så er de enda flinkere til å skitne til... Men jeg håper å kunne slutte å måtte outsource til fremmede så snart ungene blir større ;)



Misliker du husarbeid eller syns du det er hyggelig?
Er det greit å rekruttere en toåring til å gjøre husarbeid syns du?
Liker barna dine å hjelpe til hjemme? Hva er favoritt-oppgavene deres?

2 Tenk utenfor Tavla

Det hender ikke akkurat sjelden at jentene gir meg en skikkelig aha opplevelse. De overrasker meg stadig, og viser meg at jeg nok ikke er like kreativ og åpen i sinnet som det jeg tror jeg er. Jeg har mye å lære.

Lillesøster ba meg om å hente ned kritt fra hyllen. Jeg tenkte med mitt logiske, lineære voksensinn at hun hadde tenkt å tegne på den lille tavlen, og ba mannen om å hente den til henne.

Vel, tavlen fikk stå helt urørt og ren den. Lillesøster hadde større planer.
Det var "kaffebordet" til Tippoldemor som skulle forvandles til et kunstverk.

Jeg har aldri tenkt på det før, men bordet har en overflate som er helt perfekt til å tegnes på med kritt!

Dette hadde hun tenkt ut helt selv, og planlagt før hun i det hele tatt ba meg om å hente krittet. Det var helt tydelig, for hun gikk straks i gang med å tegne på bordet.

Storesøster ble tydelig fascinert og ville være med. Hun fikk være kunstnerassistenten til Lillesøster.

Men er det ikke stress med griset? -tenker kanskje noen.
Nei. Gris blir det uansett hva de holder på med nesten. Og de tjue minuttene som de koste seg med krittet var dyrebare for en mamma som er litt i overkant frynsete i nervene etter en uke med sykdom og utrolig krevende og sutrete små jenter. Dessuten kan jo kritt vaskes bort på null komma niks med litt vann!

Det ble litt forhandlinger da de plutselig skulle tegne på gulvet også. Vanligvis hadde jeg bare latt dem gjøre det, men siden jeg NETTOPP hadde vasket og BONET gulvet i min meget gravide tilstand, (noe som krevde en god del svette og litt tårer) så ba jeg dem vennligst la det være. De forstod, av en eller annen merkelig grunn, (kanskje fordi jeg hadde gråten i halsen hehe) og fortsatte på bordet.

Mens de holdt på med kunstprosjektet sitt, fikk som sagt den lille tavlen ligge helt urørt, og da jeg tittet bort på den, så var det akkurat som jeg hadde en liten aha-opplevelse.

For det har vært diverse ting jeg har tenkt mye på i det siste. Voksen-dilemmaer og sånt vet dere. Jeg har søkt etter det riktige svaret. Den riktige løsningen. Jeg har tenkt mye på hvordan andre folk har løst lignende dilemmaer med bra resultater osv.

Men så slo det meg, da Lillesøster tegnet så og si over alt unntatt på tavlen som jeg antok at hun ville tegne på, (med et glimrende flott resultat forresten) at jeg ikke nødvendigvis trenger å tenke på "hvordan andre ville gjort det", hvordan folk pleier å gå fram eller hvordan folk forventer at jeg skal gjøre ting. Det handler bare om å tørre tenke utenfor boksen tavla!

Blir det helt feil så kan man jo begynne på nytt igjen.




Blir du ofte overrasket av dine barns kreativitet?
Hva føler du at du har lært/kan lære av barna dine?

4 Griser og tåsefiser

Oppå bordet sitter en nybadet lillesøster og nyter et yoghurtmåltid med Storesøster. 

Jah, for slik kan man jo eh..også spise yoghurt... ?
Jeg teller til ti inni meg..
Har lyst til å skrike HOLD OPP! BRUK EN SKJE FOR GUDS SKYLD, JEG ORKER IKKE SØL!

Skje? Pøh! For en unødvendig oppfinnelse. Sjekk så fint vi klarer oss uten.

Lillesøster er på full fart inni The terrible terrific two's, og Storesøster på 3,5 har mer enn nok igjen av trass to go around, for å si det slik. Det er ikke alltid lett å være mamman deres når de rotter seg sammen og VIL IKKE noen ting. I hvertfall ikke det jeg foreslår. 

Så uansett om jeg prøver å være aldri så pedagogisk og spør "L, vil du ha rød eller grønn skje til å spise yoghurten din med?" så får jeg garantert et "VIL IKKE SKJE!" til svar. Om jeg lar være å gi dem et valg, og slenger en grønn plastskje på bordet sammen med yoghurten, kan du banne på at jeg får et illsint "NEEEEEII JEG VIL HA RØD SKJE" slengt i fleisen, før både yoghurt og plastskje flyr i bue over kjøkkenet og lander på gulvet med et SPLÆSJ. 

Man kan rett og slett ikke vinne med disse primadonnaene i hus. Så da bestemte jeg meg for å GI OPP.

Så her er min nye angrepsvinkel på trassalderen: Vær passiv. Tenk Idle Parent. De vet hva de gjør. De lærer sikkert kjempemye lurt hvis jeg bare driter i renslighet og bordskikk og lignende puritansk tøys.

Jeg prøver å drite i griseriet. Det er irrelevant. Ser på dem som små forskere. La'rem holde på. Så får jeg tid til å lese avisen. Og drikke kaffe. Og blogge ;)

Og så kan jeg lære at Storesøster faktisk er veldig hjelpsom og snill med Lillesøster når hun får lov å gjøre som hun vil ved matbordet... Hvor mange er det som pleier å rope NEIII når små hender strekker seg etter en åpen juicekartong? -det gjør jeg hvertfall! Men ikke denne gangen. Og hellu... dette kunne hun jo.

Samarbeid om å åpne yoghurten. / Smakte MYE bedre på fingern enn  fra skje!

Ikke det at jeg oppfordrer til å drite fullstendig i mathygiene osv. men med nybadede unger med rene fingre og tær så sier jeg kjør på med fingermat som ikke er fingermat, hvis det sparer deg for kamper som er  helt unødvendinge. Hell, why not try tåsemat? Bordskikk sa du? Vel, jeg tviler på at de har lyst til å dyppe tærne i yoghurt når de blir 18 uansett. De vokser ut av denne fasen en vakker dag, helt av seg selv. Håper jeg. Shit.

Facts:

De var stille ved (på) bordet, de spiste opp, de lot meg være i fred. Ingen ropte DUMME MAMMA, og ingen gråt. Ikke engang jeg. Selv om det ble rimelig klissete på bordet.

Trass: 0 Mor: 1. Nuff said.

Hvordan takler dere som er småbarnsforeldre trassalderen? 

103 "The Idle Parent" -Ignorer barnet ditt!

Hvor mange pastaskruer får plass i dette glasset da?

Noen måneder etter at jeg ble tobarnsmamma skjønte jeg at jeg måtte forandre på noe ved måten jeg oppdro barna mine på. Jeg var konstant utslitt og bitter på ungene, følte at jeg aldri strakk til. Jeg var utbrent. Det føltes som at barna mine alltid stod i veien for meg og det jeg egentlig burde eller ville gjøre. Jeg skammet meg for disse følelsene. Det var jo ikke sånn det skulle bli. 

En dag, i ren desperasjon, subbet jeg inn på en bokbutikk med minstejenta i bæresjal og storejenta sovende i vogna. Svett, utslitt og med litt for fett hår, stod jeg der og scannet bokhyllen som var merket "Barneoppdragelse". Jeg så meg stadig over skulderen, fordi hvor flaut er det ikke å være ung og desperat tobarnsmamma som hamstrer inn selvhjelpsbøker om barn? 

Jeg scannet titlene for andre gang... fikk frysninger nedover ryggen av de fleste av dem, men en bok bokstavelig talt lyste mot meg, for tittelen var jo helt på jordet. Eller, det følte jeg akkurat da. 
"THE IDLE PARENT" het den. (Den passive forelder)
Hva i huleste, tenkte jeg. Det hørtes for godt ut til å være sant. 
Trenger vel ikke si at jeg kjøpte boka. Betalte i cash så den på ingen måte kunne spores tilbake til meg...bare sånn i tilfelle det viste seg å være en grusom bok. 

lånt her

Det var den ikke.
Den reddet meg.
Og allerede i introduksjonsdelen av boken kommer hvordan:

Manifesto of the idle parent:

• We reject the idea that parenting requires hard work
• We pledge to leave our children alone
• That should mean that they leave us alone, too
• We reject the rampant consumerism that invades children from the moment they are born
• We read them poetry and fantastic stories without morals
• We drink alcohol without guilt
• We reject the inner Puritan
• We fill the house with music and laughter
• We don't waste money on family days out and holidays
• We lie in bed for as long as possible
• We try not to interfere
• We push them into the garden and shut the door so that we can clean the house
• We both work as little as possible, particularly when the kids are small
• Time is more important than money
• Happy mess is better than miserable tidiness
• Down with school
• We fill the house with music and merriment

Hvor i universet har du vært hele mitt liv, Tom Hodgkinson! -tenkte jeg da jeg leste dette.

Jeg var ikke helt overbevist enda, men gud så forfriskende å lese noe sånt fra en forelder til en annen! -Hell yes, tenkte jeg -dette er en foreldrebok jeg muligens faktisk kommer til å fullføre å lese.

Kan pastaskruer drikkes? -Vel... Hvordan skal man finne ut av det uten å prøve først?

Og det ble bare bedre etter det. Hodgkinson, en britisk forfatter, spalteskribent og trebarnsfar, skriver åpent og humoristisk om sine opp og nedturer som far til tre, og deler hva han har lært med oss, -samtidig som han advarer mot sine egne råd, for han er jo tross alt ikke professjonell men  -kun en pappa.
I boken snakker han om hvordan vi prakker på ungene våre for mange planlagte aktiviteter, "hobbyer" osv. Han mener de fleste foreldre i dag prøver for hardt, og at vi, -og barna- blir ulykkelige som følge av dette.
I boken oppfordrer han oss til å gi barna rom og fred til å leke. Tid til å kjede seg, slik at de igjen kan lære å være kreative. Dette skaper også gunstige forhold for foreldrene, for vi får automatisk mer tid til å gjøre ting vi faktisk har mer lyst til å holde på med enn å bygge duplo, kjøre bilbane, se på Fantorangen osv..

"It's been obvious to me watching our three kids grow up that the more they have been ignored, the better. The eldest had a surfeit of anxious parental supervision and is still the trickiest. The second had a little less attention, and she is more self-sufficient. Finally, the third was born on the bathroom floor and has had to get on with his life. And he is perhaps the best of all three at playing."  T.Hodgkinson -The Idle Parent-

Det er nitten kapitler i boken, og alle av dem har titler som jeg husker fikk meg til å dirre av forventning. -SOM jeg gledet meg til å lese denne boken hver kveld. Eksempler på kapitteloverskrifter i boken er:

Kap 2: Stop the whining" -seriøst??? tell me how!

Kap 3: Seek Not Perfection, or Why Bad Parents are Good Parents

Kap 9: Let us sleep -JA takk værsåsnill!

Kap 11: End all activities, Be Wild

I boken kommer Hodgkinson med historier fra sitt eget liv som trebarnspappa, med gode og dårlige eksempler på (mangel på) oppdragelse, og utrolig mange bra sitater som overbeviste meg tvert om at jeg rett og slett hadde drevet og gjort FOR MYE for barna mine. Jeg hadde ikke latt dem være nok i fred! Det skremte meg at eldstejenta mi (den gangen to år gammel), faktisk ikke visste hvordan hun skulle leke på egenhånd, og var avhengig av mamma og pappa for underholdning.

Et av favorittsitatene mine i boken, er ikke av Hodgkinson selv, men av den britiske forfatteren D.H Lawrence:

"How to begin to educate a child. First rule: leave him alone. Second rule: leave him alone. Third rule: leave him alone." D.H Lawrence

"The Idle Parent" handler om å omfavne vår voksne tilværelse og la barna få fred til å leke og utforske alene, så mye som overhodet mulig! Ved å stappe dagene til barna fulle av kurs, sport, underholdning og aktiviteter tar vi fra dem verdifull tid som de egentlig trenger for å leke og lære i fred. Hodgkinson understreker at han mener selvfølgelig ikke at vi skal neglisjere barnas grunnleggende behov, men han oppfordrer til å respektere behovet de har for å lære kreativitet og selvstendighet ved å leke fritt. De trenger frihet til å leke på egne premisser. Mye. Helst hele tiden!

Ignorer barna dine! De har godt av det. sier Hodgkinson stadig vekk. La dem tøye grenser, la dem grise med maten, la dem bygge fort  og ommøblere stua osv -så lenge du ikke trenger å reise deg fra sofaen, men kan ligge der med en god bok eller avisen, og kose deg med barnelatter i bakgrunnen så er du på rett vei!

Det handler om å ikke prøve så hardt, men å gi etter for ens egne instinkter. F.eks hvis du syns det er for slitsomt å venne babyen til å sove på eget rom, og tanken på søvnløse netter med byssing og bæring får deg til å grøsse -gi etter da vel! For veldig mange av oss er samsoving er gull verdt for søvnen! Og uthvilte foreldre er vel noe barna fortjener og nyter godt av?

-okay, det blir litt satt på spissen, men det er det som gjør boka så god. Den er personlig, underholdende og fangende. Den er stappfull av vise sitater og historiske fakta om barneoppdragelse, samtidig som den ikke føles som belærende.  -og ja, jeg klarte å lese hele boken. Noe som er intet mindre enn et mirakel for en nybakt tobarnsmor! 

"The Idle Parent" er den første barneoppdragelsesboken jeg har lest uten sitte der og føle meg som en ubrukelig mamma. 

Jeg tør faktisk å påstå at boken har gjort meg til en bedre mamma. Ikke en flinkere mamma, men en latere, bedre og gladere mamma! 
Med en gang jeg begynte å gi litt slipp på det krampetaket "morsrollen" hadde hatt over sjela mi, og bare være i nærheten av barna mine og observere, men ikke avbryte, -så begynte bitterheten og irritasjonen mot døtrene mine å fordufte. Jeg var plutselig ikke så desperat lenger. Bare betatt. Og litt sliten da. Men det må en jo regne med.

Noen av mine stolteste øyeblikk som mamma, har ikke vært på musikkfremvisninger eller teatershowene barna har deltatt i, nei faktisk så har mine stolteste øyeblikk som mamma ofte oppstått som følge av at jeg har ligget og sovet, lest bok, eller på en eller annen måte ignorert barna, -fordi det er nettopp da finner på de mest kreative og fantastiske ting!

Originalt kunstverk av mine to små installasjonskunstnerspirer! Mammahjertet sprekker av stolthet og undring!

Jeg anbefaler "The Idle Parent" på det varmeste til alle mine med-foreldre der ute. 

Jeg tror søren med jeg skal lese den igjen før 3.mann kommer. 
Bare sånn for sikkerhets skyld.

Hva tror dere er best for barna? -foreldrestyrt opplegg eller mest mulig fri lek? 
Trenger barn virkelig å ha en haug av planlagte fritidsaktiviteter?
Pleier dere å la barna styre leken selv og utforske grenser?
Syns dere denne boken virket interessant? Kanskje noe for deg?