7 Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.

Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"

Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.

Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 

Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.

Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...

"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.

Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 

23 En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 

"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."

"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 

Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 

Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 

"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.

Jeg svelger. 

"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."

Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.

Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe

med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...

Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 

Så skjer det som jeg burde ha regnet med.

Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.

"JAAAAAAA WASSER!!!" 

Wasser: tysk for vann. 

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 

Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 

De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 

Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.

"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 

Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  

Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 

"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 

De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 

Auda.

Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.

Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:

Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?

Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 

Hylene stopper brått.

Stillhet. 

"Få den mamma? Ja?" spør hun.

"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."

"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.

Bare ikke si det til pappa, okay?

Og det var slutten på det eventyret. 

Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 

Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...

Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.

Har du tydd til bestikkelser i det siste?

11 Undring uten Grenser

FOTO av: Jona. Kopiering forbudt

Alt skal tas på, smakes på og helst klines på skjørtet til mamma. Dere minner litt som en ivrig forskerduo som begir seg ut på sitt livs ekskursjon. Bare det at for dere to, så er hver dag  en spennende ekskursjon.

Alt skal klatres, henges og hoppes på. Ting skal bestiges og beseires. Det står ikke på selvtilliten eller motet. Nei, her er det kun fysiske hindringer eller mamma og pappas tålmodighet som kan begrense omfanget av forskningen.

Når dere oppdager noe nytt, så er det som å se hulemannen oppdage ilden. Det er en uhemmet begeistring som bruser i blodet deres. Og den er så voldsom at det smitter over på meg. Når til og med jeg  får sommerfugler i magen av å blåse på blåseblomster, så lurer jeg på hvordan det må føles for dere to. 

For intesiteten og innlevelsen dere viser, den er så sterk og ren. Det finnes ingen falskhet i dere. Bare pur emosjon på godt og vondt. Glede, redsel, sinne, håp, lykke og undring uten grenser.

Tygge på strå, stryke hendene over barken på et gammelt tre, smake litt på vannet i fontenen...

Alt skal oppleves til det fulle, før forskningsrapporten leveres i form av smil og latter eller frustrasjon og tårer.

Og når jeg skrubber av dere sand, maling, kliss og møkk om kvelden, så kjenner jeg hvor mye det tar på å ha to små forskere i hus. Men likevel så gleder jeg meg til å se hva det er dere vil oppdage i morgen.

20 Why I was not here

Det at jeg får dårlig samvittighet for å ta meg bloggefri i helgen, vitner om at jeg muligens begynner å bli en smule avhengig av bloggingen... Jeg forstår hvis det irriterer noen når jeg plutselig bare holder kjeft i noen dager. Jeg blir jo selv litt skuffet hvis favorittbloggene mine ikke blir oppdatert på fridagene, så jeg vil jo helst ha noe heidundranes moro å vise dere i helgen. Men denne helgen har jeg vært helt ærlig vært superlat, så nå må stakkars dere nøye dere med en halvskakk bildeserie av det vi har drevet på med... Her er grunnen til at jeg ikke har vært her:

Vi har laget "immvitasjoner":

Fordi at det er faktisk voldsomt stas å lage invitasjoner. Men hva det var vi inviterte til, er fremdeles uvisst.
Men de ble himla fine da.

Og så ble jeg tvangsforet. Nammegod kake, te og sandwich:

Teselskap og picknick med Lillejenta

Lillebror og Storejenta dro på camping i stua:

Det var klart at de trengte alle teppene og dynene vi har heimen....

"Du holder et øye med henne ikke sant mamma? Ikke gå i fra meg her. Hallo?? Mamma???"

Lillebror var fra seg av begeistring. En artigere campingtur hadde han visst aldri opplevd.

Innimellom all moroa fikk vi også tid til litt skyping med mormor:

Og selvfølgelig et par kaffepauser:

Det har vært noen lesere som har lurt på hvordan vi har tid til å la barna styre dagene i så stor grad som vi gjør, (Idle parenting i praksis og alt det der..) og svaret er:  Vi tar  oss tid. Men et sted må man jo ta tiden i fra, og denne helgen har vi tatt den fra rydde-og vaskebudsjettet. Vi har med andre ord behandlet oppvasken og annet husarbeid som en sjelden, fredet sommerfugl:

Se men ikke røre.

Håper dere også har kost dere masse da. Og at vi ikke er de eneste som har fredet oppvasken i helgen.


Har dere vært laidback eller effektive i helgen?

8 En ekstremt god nummer to

Jeg har en kone. Hun er blond, hun er smart, hun er skjønn.  Jentene mine forguder henne. Kona mi bor langt borte, men av og til kommer hun på besøk, og det er alltid like herlig å ha henne her.

Velkomin elskuleg!

Ok, greit, jeg har ingen kone. Ikke sånn på papiret hvertfall. Men jeg har en nydelig, fantastisk venninne som går under kallenavnet "Kona" fordi hun er så sinnsykt flink med ungene mine, og meg. Når jeg er vanskelig...

Hun er kommet for å være min partner og hjelpe meg med ungene slik at Tyskeren min kan fokusere så mye som mulig på studiene i noen uker. En slags stand in, vikar, understudy, eller en ekstremt  god nummer to.

Seriøst. Hva skulle man gjort uten sånne venner?

4 Vaskehjelpen

Vaskehjelpen vår er på ferie, og vel...det merkes, for å si det sånn. Han kommer "bare" en gang i uken, men det er tydelig at det utgjør en sinnsyk forskjell, for i dag var leiligheten et katastrofeområde. Lat som jeg er, så utførte jeg likegodt et lite eksperiment for å se om

56 På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...

8 Move over Supermamma -her kommer SuperBESTEmor

Etter at jeg selv har fått barn, så tenker jeg ofte over hvaslags forhold de små har til sine beste- og oldeforeldre, og ikke minst hvor viktige de forholdene er. Får de nok tid med dem? Er vi flinke nok til å legge til rette for tid med bestemor? Og ikke minst:

16 Mammahjertet og den dårlige samvittigheten

Etter en natt hos Oma og en dag i barnehagen var gjensynsgleden stor da jentene kom hjem i ettermiddag. Det er så godt å ha en svigermor som er så flink med barna. Hun har dem gjerne på overnatting eller henter dem i barnehagen og finner på noe artig med dem. Det er ekstra godt å ha hjelp nå som Lillebror er syk, og mammaen har sovet ca 5 timer ila den siste uken.

Paradokset er at jeg savner jentene så fort de er ute av døren, men når de har vært hjemme i noen timer, da er jeg utslitt. Det gnager i samvittigheten...

Heldigvis har pappaen mye tid til jentene. I dag hadde vi nettopp fått en sending med en haug av nye duploklosser da de kom hjem, og gleden var stor. (Både hos pappaen og jentene..)
Det ble bygget for å si det sånn...



Det er godt å ha en mann som er en superpappa. Men det hjelper lite på samvittigheten min når jentene skal sove og begge to skriker desperat etter mamma. Jeg vil så gjerne, men kan ikke gå til dem fordi jeg har en sovende liten gutt som henger i puppen, og hvis jeg står opp, så har vi tre unger som skriker.

Så da ligger jeg der i mørket på soverommet og hører på jentene mine hyle og protestere på andre siden av veggen. De skal bare ha mammaen sin. (mest bare fordi hun er utilgjengelig) Hadde det vært omvendt, og mannen hadde ligget og ammet babyen, så hadde de nok skreket etter ham.

Jeg vet at det blir bedre snart. Dette er bare en kort periode vi må igjennom. Lillebror blir snart frisk, det blir mer søvn på meg, lengre pauser mellom amminger, og jeg vil få litt mer tid til jentene.
Men det gjør vondt i mammahjertet mitt akkurat nå, og jeg gruer meg til leggetid.

Det er godt de har hverandre i det minste...

Om natten, hvis jeg klarer å få en time søvn eller to, så drømmer jeg om at jeg stiger inn i en diger kopimaskin som lager to ekstra eksemplarer av meg selv. På den måten kan jeg være der, hele tiden, for alle barna mine.

Litt syk drøm, I know, men av og til skulle jeg seriøst ønske jeg kunne lage et par ekstra kopier av meg selv. Da hadde jeg kanskje sluppet den sviende dårlige samvittigheten. Det hadde vært hendig med tanke på klesvasken også når jeg tenker meg om...

Eventuelt kunne jeg ønske at jeg hadde vært født med fire armer... nei, forresten, det hadde vel betydd at ungene mine også hadde hatt fire armer? Ok. Stryk det.


Hvordan taklet dere som har flere barn den første tiden med ny baby i hus? 
Hadde dere lite tid til storesøsken, mye dårlig samvittighet, eller gikk ting på skinner?



ps: sånn helt på tampen -hvis deres barn også er glade i duplo, kan dere jo ta en titt på duplo-giveaway på Susanne Kaluza sin blogg her.

16 Derfor

Det er, som forventet, utrolig hektiske tider hjemme hos oss. Tre små barn under 4 år er ikke bare bare vettu! Det er ikke sjelden det hyles etter mamma akkurat når mamma er opptatt med å amme, og det er statistisk sett alltid minst en som gråter eller klager. Men heldigvis så kommer det også noen øyeblikk innimellom. Øyeblikk som på en måte veier opp for alt slitet. I hvertfall i noen sekund, før det øyeblikket blir avbrutt av noen som vræler "HUN STJAL KJEKSEN MIIIN!"

Derfor

Men de fine øyeblikkene. De er så utrolig gode å ha.

Sånne øyeblikk suger jeg til meg og sier til meg selv: "DERFOR".

Og hvis dere lurte på hvorfor i alle dager jeg sier "derfor" til meg selv i de fine øyeblikkene, (eller hvorfor jeg i det hele tatt snakker til meg selv) så er det fordi jeg stort sett resten av tiden går og river meg i håret og sier: "Hvorfor, HVORFOR gjør jeg det her!?"

Men, jeg vet at en dag, senere i livet, så kommer jeg til å se tilbake på denne tiden som de beste årene i hele livet mitt. Akkurat det bekreftet min bestemor. Hun fikk tre barn innen 3.5 år, og var alene med dem det meste av tiden siden bestefar var på sjøen. Hun synes likevel disse dagene var de beste.

De var slitsomme, men det er dager hvor man får oppleve det eneste som virkelig betyr noe her i verden på en intens måte: Kjærlighet og familie.

Derfor.

10 Billig moro: DIY Modellkitt

Jentene våre er modellkit-frelste. De elsker å lage snegler, og kuler av deigen eller stikke ut "kaker" med pepperkakeformer. Jeg liker sånne aktiviteter fordi jeg kan bare sette dem i gang, for så å sette meg ned og ta en pause (dvs: amme Lillebror) mens de underholder seg selv. Idle parenting og alt det der vettu. 
Før så kjøpte vi play-dough eller andre lignende produkter, men jeg var alltid skeptisk, siden de stinker skikkelig av kjemikalier, pluss at de tørker ut etter veldig kort tid.
Så kom jeg over en oppskrift på hjemmelaget modellkitt. Herlig fred så morro! Det lukter behagelig og er superbillig å lage. Hvis man oppbevarer modellkitten riktig, så holder den ganske lenge også. 

En ypperlig aktivitet å holde på med innimellom påskegodt og peiskos.

Her er oppskriften:
Dette blir nok til to gode klumper å leke med.

Du trenger:
2,5dl mel
2,5dl kokende vann
1dl salt
1ss olje 
Noen dråper konditorfarge
1ss Cream of Tartar eller Sitronsyrepulver 
(kan droppes, men dette sørger for mer elastisitet. Jeg kjøpte sitronsyrepulver på butikk, men det kan fåes på apotek også.)

Slik gjør du: 
1. Ha alt det tørre i en bolle og bland. 
2. Rør inn oljen og det kokende vannet til deigen blir en jevn masse.
3. Avkjøl til det går an å jobbe med deigen. 
4. Del opp, (hvis du skal ha forskjellige farger) drypp noen dråper konditorfarge på deigklumpene og elt inn fargen. -klar til lek!

Oppbevares i plastfolie i kjøleskapet når det ikke brukes. God fornøyelse! 

Har du prøvd å lage modellkitt hjemme?

19 Erfaren vs Uerfaren

Her har vi en erfaren Store-storesøster L. To småsøsken har hun, enda hun ikke har fylt fire år! Hun er så glad og spent. Hun gleder seg sånn til Lillebror kan være med mamma og hente henne i barnehagen, slik at hun kan vise han fram til alle vennene sine. Hun har allerede hatt med seg et bilde som hun viste frem i barnehagen, sprekkferdig av stolt!

Lille-storesøster R, jobber enda med å fordøye endringene. Hun var ikke like forberedt som Store-storesøster L, siden det er litt vanskelig for en toåring å begripe konseptet "baby i magen" og "baby kom ut av magen". Hun er jo helt betatt av Lillebror, og vil kose på ham hele tiden, men jeg vet ikke om hun har forstått hvor han kom fra, og at han skal være hos oss for alltid.
F.eks peker hun enda på magen min og sier "bror", selv om det ikke er noen bror der inne lenger, for så å peke på sin egen mage og si det samme.

Litt søskensjalusi har vi jo merket hos lille R, i form av mer trass og klenging på mamma. Pappa er helt ut, og det er mamma hun vil ha. Men det er helt lov. Det vil nok ta litt tid for lillejenta venner seg til dette nye livet hvor hun må dele mamman sin med en baby. Jeg prøver så godt jeg kan å ta meg tid til Lille-storesøster når jeg har hendene fri, men det er lettere sagt enn gjort når Lillebror trenger mammas lukt og nærhet til en hver tid. Det gjør vondt i mammahjertet når jeg merker at jeg trenger pittelitt avstand fra R for å kunne ta meg av Lillebror. Men sånn er det når man er mamma til mange små...-man føler aldri at man gir nok av seg selv.
Vi trenger nok litt tid til å finne ut av dette sammen, R og jeg.



Har dere opplevd søskensjalusi med deres barn? 
Hvordan artet det seg og hvordan taklet dere det?

5 Snarveier

Når man nettopp har poppet ut nummer tre, og liksom skal arrangere bursdagsselskap for nummer to, sånn ca et kvarter senere, så kommer panikken snikende. For man inbiller seg jo at man skal få til det perfekte barneselskapet likevel...

Der står man, med en rosa, pipende liten puppegal gutt på armen og drømmer om hjemmelagde cupcakes, et nydelig dekket bord med nøye planlagt og håndlaget dekor, ferske blomster, glitter og bordkort. Rundt bordet sitter alle de søte små barnehage-vennene til R og smiler fra øre til øre, for et nydeligere bursdagsbord har de aldri sett.

Mens man står der og dagdrømmer høres det plutselig et digert tordenskrall i bleia til minstemann og han begynner å gråte, samtidig som søstrene hans plutselig flyr i tottene på hverandre over en duplokanin. Man river seg i det uvaskede håret og kjenner svetten begynne å piple.
Kanskje man må senke forventningene litt.
Stryk cupcakes. Stryk barnehagevenner. Stryk bordpynt.
Bursdag ble det jo liksom. Men det ble en del snarveier.


...med butikk-kjøpte kaker, hjemmelaget krone som ble et par nummer for stor, kun besteforeldre og en tante som gjester, en nesten glemt gave fra mor og far -kjøpt i siste liten og absolutt ingen bursdagsleker.

Det var rimelig tøft for en mamma som er over middels opptatt av detaljer å bare ta en spansk en.
Men R koste seg gløgg i hjel likevel hun. For tenk: Hun fikk kake, sang og pakker. -en perfekt bursdag i hennes øyne. Ballongene glemte vi. De blåste vi opp (og smellte) i dag. Takk Gud for snarveier. De kan være livsnødvendige for å klare seg i en ny og superhektisk hverdag som trebarnsmamma.


Tar dere ofte snarveier som foreldre? 

18 To år

Lillejenta mi. Når ble du så stor? Plutselig er du ikke lenger den lille babyen min lenger. To år har gått siden du ble født i rekordfart, og jeg er så stolt av deg. 

Du har et humør som gleder alle som er rundt deg. Du synger stort sett dagen lang, du deler gjerne ut klemmer og det koster ingenting for et funklende smil fra deg. Noen ganger viser du oss hvor bestemt du er med brøl og spark. Men det tar aldri lang tid før du traller og ler igjen. Vi er så ufattelig glade i deg. Takk for at du kom til oss.