Jeg gjør meg klar for en ny våkenatt.
Drikker et glass vann. Binder på meg bæresjalet.
Jeg bærer deg tett inntil meg og gjentar de samme ordene:
-Ja lille venn. Jeg vet. Det blir snart bedre. Jeg lover.
Du gråter så sårt og intenst.
At noen som er så liten skal ha så vondt,
det er ikke rettferdig.
Den første timen er over,
og jeg har nådd min grense.
Nå gråter jeg også. Jeg har prøvd alle triks.
Nå bare traver jeg frem og tilbake med deg,
og jeg skulle ønske du var tilbake i magen min.
Bare for en liten stund. Slik at du fikk sove.
For at noen som er så liten, skal gråte så sårt,
det er ikke riktig.
Klart jeg er sliten. Visst er det tungt.
Likevel vet jeg: en dag er dette over. Du blir ikke liten for alltid.
Og alt jeg har igjen er minnet av lukten din, håret ditt.
Hånden din som grep rundt pekefingeren min,
rett før du lukket øynene
og vi sovnet tidlig om morgenen.
