Det ble som sagt god diskusjon av innlegget, og slikt inspirerer.
 |
| Lyst til å henge på sofaen med meg mens jeg ammer? |
Ofte snakker vi småbarnsforeldre om hvor mye arbeid og stress det er å være forelder. Vi uffer og akker oss over trassanfall, bleiepriser og den evige hverdagskampen og så søker vi forståelse og sympati hos andre foreldre. Jeg syns det er utrolig godt for sjela å få lov å lufte litt frustrasjon blandt venner som også har barn. Og jeg forstår at de barnløse kan bli litt småirriterte over alt dette snakket om hvor sinnsvakt travelt det er å være mamma. Men dere må ikke tro at jeg forestiller meg at barnløse folk lever et stressfritt og ukomplisert liv i sus og dus. For de er jo travle de også. Selvfølgelig er de det! Alle har sine bekymringer og stressfaktorer. Jobben kan være stressende, forhold og utdanning kan være utfordrende. Jeg har jo også vært uten barn en gang, og jeg var, til tider, sinnsykt stressa likevel.
Noen nevnte i kommentarene at jobben deres var så stressende at det å gå hjemme med barn var ren avslapning i forhold. Det er nok mange som har det slik. For mange er det derimot helt omvendt.
Da jeg nylig tok opp akkurat dette med mine venninner som har barn, så sa et par av dem at de gleder seg til å dra på jobb fordi at det er så avslappende! På jobb har man også oppgaver, men man har ikke 100% ansvar for et eller flere små menneskers sikkerhet, trivsel og helse. Med mindre man er sykepleier, lege, førskolelærer ol. da. (Respekt!) Men til og med i sånne yrker, så er jo arbeidsdagen over på et tidspunkt. Slik er det ikke når man blir forelder. Det var det som jeg fant mest overveldende i starten. Det å vite at man aldri er "off duty", noensinne. Uansett om man har barnevakt, så er man fortsatt den som sitter med ansvaret og bekymringene til syvende og sist. Det er noe eget ved å være forelder. Det er altoppslukende. TIDS-slukende og energi-slukende på et helt eget nivå.
Det å være forelder er, etter min mening, vanskelig å sammenligne med en "vanlig" jobb.
Så kan vi ikke bare si at alle er mer eller mindre travle på sin måte da?
Flere poengterte at ansvaret for å ivareta vennskapet, ligger hos begge parter, og sant er det. Ofte kan det virke som at småbarnsforeldre isolerer seg eller rett og slett bare ikke gidder å løfte på telefonrøret når de får barn. De ser ut til å glemme sine barnløse venner og lever i en egen boble av bleier, babykos og gulp mens verden går videre for de andre uten barn. Men hvorfor? Bryr de seg ikke lenger? Trenger de ikke venner eller?
 |
| Det er herlig når venner engasjerer seg i barna mine. |
Jeg kunne nok ha vært flinkere til å invitere mine barnløse venner og bekjente på besøk da jeg ble mamma for første gang i 2009. Men her er greia: Det føltes så rart. Jeg følte meg som et utskudd.
For hva i all verden skulle jeg si hvis jeg ringte dem?
"Hei, det er meg, hun som ikke grer håret lenger vettu. Jeg bare lurte på om du hadde lyst til å komme bort og sitte på sofaen min mens jeg kjede-ammer i noen timer? Jeg kan tine en daimkake og vi kan se på Disneychannel hvis du vil?"
Gud så kleint!
Jeg var rett og slett redd for hva de ville synes om denne nye rollen jeg hadde fått. Jeg trodde de ville føle seg ukomfortable i mitt nærvær. Jeg følte jeg allerede hadde forlatt dem litt på en måte, bare ved det å bli mamma, og det hadde jeg dårlig samvittighet for. Alt det som denne nye rollen min innebar var jo helt nytt og litt rart for dem, til og med kjedelig kanskje. Det hele føltes kleint og vanskelig.
Plutselig var jeg på andre siden. Jeg var blitt mamma til et lite menneske. Det føltes som om jeg hadde gått igjennom en slags portal. En portal som var usynlig for de andre, men så utrolig tydelig og altomveltende for meg og faren til barnet mitt. Vi var blitt endret.
Og ikke bare var vi blitt endret på innsiden, men prioritetene våre var plutselig HELT annerledes enn før.
 |
| På café med venner: med nyfødt Lillesøster i bæresjal, null sminke og bustete hår. Kos men slitsomt! |
Jo fordi at jålete Jona som pleide å bruke to timer på badet på morgenen, var nå blitt dama som gikk rundt i joggebukse med bustete hår og lite eller ingen sminke. Det var så vidt jeg kjente meg selv igjen.
I tillegg så falt jeg helt ut når det gjelder det sosiale, selv om det ikke var med meningen.
Jeg fulgte ikke lenger med seriene som de barnløse vennene mine så på TV på kvelden, (fordi jeg sovnet av utmattelse kl 19) jeg fulgte ikke mye med på hverken nyheter eller samfunnsdebatten generelt, (fordi jeg hadde ikke tid eller konsentrasjon til å lese aviser) og jeg falt ut av bygdesnakket, sladderet, trender og andre temaer som opptok vennene mine, fordi jeg ikke hadde mulighet til å stille opp på jentekvelder og fester. Jeg forstår godt at de ikke helt visste hva de skulle finne på med meg lenger. For når en venn endrer seg så totalt så plutselig, så føles det jo nesten som om man ikke kjenner vedkommende lenger.
 |
| Vennskapet endrer seg når man får barn. |
Dette var jo hverken min eller vennene mine sin feil. Det var ingen som hadde skylden. Det bare er sånn. Livet endrer seg, og det endrer oss. Det første året som mamma var nok ganske ensomt for meg. Men så ble det bedre, for plutselig fikk mine nærmeste venner også barn. Med ett var de også på andre siden. De forstod når jeg kom for sent til avtalen fordi jeg måtte amme og så skifte bleie. De forstod når jeg plutselig måtte avbryte restaurantbesøket og dra hjem når babyen begynte å hyle, og de forstod når jeg ikke orket å stille opp på jentekvelder fordi at jeg var for sliten. De forstod når det gikk dager mellom telefonsamtaler eller mailer, fordi at barna hadde vært syke. De forstod, på ordentlig.
Det er opptil begge parter å gjøre det beste ut av situasjonen. De barnløse vennene kan prøve å vise forståelse og være tålmodige. De nybakte foreldrene kan prøve å huske (tapetsere kjøleskapsdøren med gule lapper?) å ringe eller sende sms selv om de blir levende begravd i bæsjebleier. Er vennskapet verdt noe, så vil det nok overleve selv om det blir noen måneder med lite kontakt.
Har du mistet kontakten med mange venner etter at du fikk barn?
Hvordan kan man holde liv i vennskap når man får barn?
(Tenker da spesielt på vennskap med folk uten barn)
