Sitat fra tyskeren i dag tidlig (etter en meget vanskelig natt) da alt bare føltes overveldende:
"I don't want to be a parent today".
Ikke jeg heller kjære! Ikke jeg heller. Da jeg gikk inn på barnerommet og så hva de hadde stelt i stand der, hadde jeg kun en tanke i hodet: -I quit this job.
Men er det lov å si det da? Eller blir jeg automatisk en hykler da? For det meste, så hyller jeg jo foreldretilværelsen som den fantastiske jobben jeg syns at den er. -for det er den jo!
Men er det da greit å innrømme at noen dager har jeg bare lyst til å ringe på en vikar og stikke fra hele dritten?
Jeg er jo like glad i dem i dag som på andre dager, men det er ikke bare superfantastisk å være mamma hele tiden.
Det er heller ikke alltid like sinnsykt sjarmerende at barna våre er så flinke til å leke på egenhånd. Det kommer helt an på hva de leker, og hvordan dagen min har vært. Hvis jeg selv har en dårlig dag (les:null søvn og mega-gravid) og mannen attpåtil ikke er helt i slaget, så er det ikke fullt så fantastisk å stå opp til en leilighet som ser ut som den har vært igjennom tredje verdenskrig.
De brukte forøvrig kun 12,5 minutter på å stelle i stand dette infernoet. Føles litt urettferdig da at det tok meg timesvis å få orden på ting igjen.
"Man kan svømme her mamma!" (L 3,5 år om kleskaoset) Supert...helt SUPERT vennen!
Did I mention that I quit this job?
Som oftest ler jeg jo bare når jentene pønsker ut nye superkreative pøbelstreker, men jeg er da ingen robot. Jeg har dårlige dager, og til og med VELDIG dårlige dager. På de dagene er det ikke fullt like pedagogisk fascinerende for meg å observere trassalderen på nært hold...
Støvler og luer slenges vegg i mellom fordi at mamma gjorde eller sa noe feil. Tostemt hylekor og krokodilletårer til frokost -anyone?
Når man føler at man ligger ca 123 timer på minussiden når det gjelder antall timer søvn, og hver eneste nerve kroppen skriker av utmattelse og irritasjon, så er det ikke akkurat sjarmerende når treåringen dynker brødskiva i vannglasset, for så å bruke den som svamp til å "vaske" spisebordet med. Kreativt? -Joda. Søtt? Nei. Not today.
Heldigvis, så er ikke hver dag slik som dette, men det hender med jevne mellomrom at jeg tenker "herregud kan noen bare ta over please!" På sånne dager uttrykker jeg det også gjerne til venner og familie at jeg rett og slett er oppgitt og at akkurat i dag, syns jeg det er litt skitt å være mamma.
Barna er jeg også ærlig med i slike tilfeller, og forklarer dem at jeg rett og slett har en dårlig dag og at jeg noen ganger syns det er slitsomt å være mamma. Men er det dumt av mor å oppføre seg sånn?
Husker noen diskusjoner i media for en tid tilbake, hvor mange hevdet at norske mødre syter for mye og at de har det for godt. Ligger det noe i det kanskje?
Hva mener du?
Er det greit at foreldre klager når (mamma/pappa)-jobben blir for krevende på visse dager, eller er det synd og utakknemmelig å gjøre det?
Bør en heller holde tett, ikke klage og "suck it up" på tøffe dager for barnas skyld?
