24 To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 

Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.

Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 

Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 

Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.

Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.

Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.

Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.

Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.

Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.

11 Når alt er lov

Lørdager er hellige her i huset. Sukker er noe barna våre sjelden får. Sukkerfri is og annen usukret godis får de likevel ofte. I hverdagen så velger vi naturlig søte ting som frukt og bær, og velger naturlig sukkererstatning som honning og stevia. MEN når lørdagen kommer, er alt lov. Også for de voksne.

Jentene aksepterer lørdagsregelen overraskende godt, for når de ber om is fra is-butikken midt i uka, og vi sier "ja til lørdag kan du det!" så kommer det som regel ingen protest. Poblemet blir vel heller det å sette grenser for hvor mye sukker de kan få på godisdagen, for i løpet av en hel uke blir det jo en del ting de ønsker seg...


I dag tok vi turen til vår yndlings godis-butikk, Herr Nilsson. Butikken selger skandinavisk godteri i løsvekt, pluss litt nordiske chips sorter og diverse søtt som man ellers ikke får tak i her i Tyskland. De selger til og med islandsk godteri her!

Og så ble jo litt is også da, siden det hadde blitt lovet dyrt og hellig siden tirsdag...

Storejenta fikk ikke noe som inneholdt sukker før hun var godt over et år gammel, og godteridag er noe vi bare har holdt på med en liten stund. Før det var det stort sett bare til bursdag og jul at vi handlet godis til ungene. Jeg vet at det er mange som mener at en sånn godis-overdosedag ikke er noe særlig. Noen kutter sukkeret helt hundre prosent, mens andre syns det er bedre å lære barna at det er ok med goids med måte, uansett hvilken dag det er. Jeg for min del orker ikke å ha den diskusjonen hver dag med dem. Kanskje jeg er lat? Jeg vet ikke, men lørdagsgodis funker for oss.
Hvordan løser dere dette med barn og godteri? Har dere fast godisdag eller kanskje dropper sukkeret helt?


Ha en herlig lørdag!

7 Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.

Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"

Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.

Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 

Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.

Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...

"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.

Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 

23 Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder

Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.

Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.

Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel

Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.

For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan. 
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.

Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.

Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

16 Første gangen du sa det

 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.

18 Ubarmhjertige meg

Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.

Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.

Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.

Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe. 

Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.

Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.

Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.

Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.

Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.

Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier "nei".

Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.

Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen 

forskjell på fantastiske eksperimenter og 

det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.

Tilgi meg. 

Gi meg en sjanse til,

så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke

avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun

hjelpe når du ber meg om det.

Jeg har mye å lære.

10 Undervudert

Solen skinner, det er søndag og vi har vært ute på nye eventyr. Du har bare snakket om dette i, vel ca. hele vinter, og endelig er dagen her. Du har hele tiden påstått at "jo såklart kan jeg det!" men jeg har hatt mine tvil. Men så blåste du meg av banen. 

Du er så stolt og glad at du hviner av fryd. Jeg har aldri helt forstått hvilket kunststykke det egentlig er å meste en sykkel, men når jeg ser deg utføre det, setter jeg pris på det intrikate balanse-nummeret på en helt ny måte. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker. Fy skamme meg som tvilte på deg når du sa du kunne! 

12 Svanereir og Steiner i lomma

Håret ditt har allerede blitt lysere. Solen kysser ansiktet ditt og vinden stryker deg over kinnet. Du plukker blomster og steiner som du stiller opp på rekke og rad mens du tenker på ting som jeg aldri får vite.