Inni denne fine magen her bodde jeg for fjorten uker siden, og jeg har lyst til å fortelle dere litt om den. For dette er en supermage som kan vokse noe veldig lage masse plass til babyer. Store babyer.
Søstrene mine var store, men jeg var den aller største babyen som har bodd i denne fine magen. Firekommatre kilo, og likevel var det god plass til å sparke og dytte i ribbeina til mamma.
Noen ganger savner jeg å bo inni mammamagen. Det var så varmt og deilig der inne, og jeg ble aldri kald eller redd eller sulten. Jeg kunne høre hjertet og stemmen til mamma, og jeg var hos henne, alltid hver eneste dag i over ni måndeder. Denne mammamagen er liksom litt magisk.
Før, da det ikke hadde bodd noen babyer her enda, så var magen veldig glatt, med mye muskler her og der.
Nå er den ikke så glatt og ikke like musklete lenger. Men den er varm, deilig og myk, god å kose på, morsom å susse på og litt gyngete å ligge på. Og det beste er at når man ser på den, så ser man at det bar bodd babyer her, i denne fine mammamagen.
En gang hørte jeg mamma si "jeg skulle bare ønske den ikke var fullt så pudding liksom."
Og så ble hun litt lei seg.
Men så tittet hun bort på meg som lå i sengen og sa:
"Men da hadde jeg vel bare hatt en stram mage. Og ingen av dere tre. Så... pytt pytt. Jeg har jo dritfin rumpe da."
Tja... Jeg liker magen best jeg.
Hilsen:
