Det
føles litt som å spille i en film, tenker jeg i det jeg
kommer inn på kjøkkenet og lemper bæreposene opp på det lille kjøkkenbordet. Folk spør meg
hele tiden hvordan det føles å være tilbake i Norge for godt, og i mangel på en bedre forklaring jeg svarer som
regel at det føles rart. For det føles helt merkelig. Veldig spennende, og veldig rart på samme tid. Det er som om jeg
har fått hovedrollen i en annen person sitt liv, men jeg har bare fått de
første sidene av manuskriptet.
Jeg går fra rom til rom og plukker litt klær her og der
og prøver å finne ut hvordan jeg skal få orden på livet som fortsatt ligger i
kofferter fordelt utover hele huset. Vi har flyttet inn, men følelsen
av å ha kommet hjem har jeg ikke funnet enda. Jeg dunker fortsatt storetåa i
den sengefoten hver bidige gang jeg går inn på soverommet, og jeg må holde meg
fast i trappa for å ikke trø feil og rutsje ned på rumpa. Underbevisstheten har
visst ikke helt kartlagt dette nye stedet, så det er kanskje ikke så rart at
jeg føler jeg bor på et filmsett.
Dessuten så har vi vært så opptatt med å ordne praktiske
ting, at av og til glemmer jeg at vi ikke skal tilbake igjen. For et par netter
siden drømte jeg at jeg stod på flyplassen og skulle sjekke meg inn på flyet
tilbake til Berlin. «Du har ingen returbillet» sa mannen bak skraken. «Åja, det
stemmer,» svarte jeg «jeg skal jo ikke tilbake!»
Og det er det som blir mer og mer virkelig for meg hver
morgen, hver gang jeg våkner i det nye hjemmet vårt. Vi skal ikke tilbake. Vi
er ikke her på ferie denne gangen, og den trygge, vante hverdagen som vi har
hatt i tre år, får vi ikke igjen. Jeg er ikke trist, men jeg kjenner det tar på
å hoppe rett inn i et nytt liv med nytt hjem, ny barnehage og nye jobber med
nye utfordringer.
Heldigvis så har jeg en partner som støtter meg når jeg føler
at hodet mitt spinner i kaoset, og en guttebass som smiler dagen lang og
motiverer meg til å møte utfordringene med et åpent sinn.
Og jentene. De er mine helter. De omfavner forandringene på en måte jeg ikke hadde forventet.
«Nå skal vi kjøre til det
gule huset» sa vi da vi hentet jentene i barnehagen i dag. «Nei ikke si det gule huset mamma» sa Storejenta. «Ikke?
Hva skal jeg si da?» spurte jeg. Hun himlet med øynene og blåste håret bort fra
ansiktet.
«Du må jo si Nå skal vi kjøre hjem»
