 |
| Hurra han sover! Hva skal jeg gjøre nå? Dusje? Spise? kle på meg kanskje? |
Hvorfor har ikke småbarnsforeldre tid til noe? Har du fått dette spørsmålet før? Jeg har fått det ganske ofte. Spesielt i tiden etter at vi har fått baby. Da kommer det ofte: "Ja, så hva gjør du egentlig på hele dagen?" Og når jeg svarer at jeg tar vare på babyen min og jentene mine, grer håret mitt og gjør litt husarbeid inni mellom slagene, så blir de litt satt ut.
"Ja okay, men det er vel ikke kun det du gjør?"
Jo faktisk.
Selvfølgelig kommer dette spørsmålet som oftest fra barnløse. Og jeg forstår godt at det kan virke rart at jeg kan bruke en hel dag kun til å "dulle" med mini-me og slacke på sofaen, mens de klarer å få unna femogtjue kontrakter, få orden på regnskap og holde to-tre møter før lunsjpausen begynner. Jeg fremstår ikke akkurat som effektiv ved siden av det der når jeg ikke engang greier å få tid til å dusje.
Jeg skjønner at det må være irriterende å føle seg oversett bare fordi at folk har fått barn. Men jeg gjør det ikke for å såre noen. Det tror jeg ingen småbarnsforeldre gjør. Vi har bare fullt opp med vårt. Vi driver og tar vare på, lærer opp og beskytter et nytt lite menneske. Det er virkelig en altoppslukende oppgave.
Hver gang jeg har fått dette spørsmålet av barnløse, så har jeg sittet litt fast. For hvordan skal man forklare til en som ikke har barn, hvor mye arbeid det er å ha barn, uten at man høres ut som en levende prevensjonsreklame?
Jeg vil jo ikke fremstå som en sytepave. Jeg liker mammalivet, men det er slitsomt og tidkrevende!
Det er ikke sånn at alle barnløse mennesker er like lite forståelsesfulle, men veldig ofte blir jeg møtt av hevede øyebryn hvis jeg prøver å forklare meg.
For hvis jeg begynner å liste opp dagen min i detalj: amme, bleieskift, treminuttersfrokost på mor, lage frokost til jentene, amme, bleieskift og babybad, bære og bysse i sjal pga mageknip hos babyen, amme enda en gang, kle på meg selv fordi det hadde jeg glemt, spise et knekkebrød, sette på en klesvask, skrive innkjøpsliste, lage middag....
"Ja er det så vanskelig da?"
... nei, hvis jeg begynner å fortelle om jobben min, så blir jeg ikke alltid møtt med forståelse.
Fordi middag, klesvask osv gjør jo barnløse også, PLUSS at de jobber fulltid. Og mange av dem skjønner ikke hvordan jeg liksom kan holde meg opptatt hele dagen når jeg "bare går hjemme".
Så jeg har bare pleid å si "Du forstår det når du får barn." Sånn i ordentlig konfliktsky-stil.
Men det var før jeg fant dette svaret på et leserspørsmål i The Washington Post:
For det er nemlig (desverre?) sånn at når jeg først får ti minutter for meg selv, så blir det gjerne heller en powernap eller en matbit i mellom slagene, i steden for en telefon til venner. Det er ikke noe personlig. Burde jeg vært flinkere til å prioritere venner, og da kanskje spesielt de barnløse? Mulig jeg bør tenke litt på det ja. Jeg savner dem ofte, og føler at jeg burde jobbe mer for å holde kontakten med dem. Men akkurat nå har jeg ikke tid, for Lillebror vil ha pupp. Duty calls!
Har du opplevd å få lignende spørsmål? Hva svarte du?
Er vi småbarnsforeldre så fryktelig opptatte som vi føler oss, eller er vi rett og slett bare alt for engasjerte i eget avkom slik at vi glemmer å ta oss tid til venner uten barn?
Trykk her for å lese DEL 2 om dette temaet.
