14 34 weeks -The line

Da jeg tok bilder til den ukentlige oppdateringen i dag, så oppdaget jeg at jeg har fått den berømte lodrette gravide-streken på magen. "Linea Negra" heter den på latinsk. I mine to andre svangerskap, har den dukket opp ca en mnd før fødsel , så da jeg oppdaget denne streken i dag, ble jeg minnet på at det jammen ikke er lenge igjen før jeg får den deilige babygutten min i armene!


Det har forøvrig dukket opp noen andre streker på magen også, men dem er jeg ikke fullt like glad i. Okay, det hører med (for mange av oss i alle fall) at man får noen "babystriper" på kjøpet. Jeg gidder ikke å bruke energi på å mislike dem, men jeg innrømmer at jeg ikke er superbegeistret heller. 
For dem som liker tall og sånt, så skal nå Lillebror veie ca 2300gram og er ca 41cm lang. (I følge babyverden.no) Men jeg mistenker at han nok er i allefall bittelitt over gjennomsnittet stor.
Jeg lager store barn, (dvs jeg spiser som en hest i svangerskapet) det vet jeg av erfaring...

Til torsdag blir det igjen ultralyd med måling av Lillebror, så da får vi vite om han gjør som sin søster R, og tar et gigantisk hopp på vekstkurven de siste ukene, eller om han har tenkt å holde samme tempo som før.

Sånn ellers så er formen ganske laber akkurat i dag. Jeg har bihulebetennelse, pluss at blodtrykket mitt er helt latterlig lavt, (typ: 90 år gammel dame) slik at jeg føler hele rommet snurrer hvis jeg ser fort til siden eller nyser.
Men jeg kom meg på trening i dag tidlig da, til tross for at jeg er svimmel og svak som en tipp-oldemor, så DET er jeg rimelig stolt over. Det er gull verdt for rygg og nakke å få løsnet opp litt med pilatesøvelser! Så godt var det faktisk, at jeg hadde overskudd til å tulle litt foran kameraet da jeg kom hjem fra trening...

Om det var så lurt, det vet jeg ikke. Jeg var selvfølgelig HELT gåen etterpå og lå som et slakt på sofaen til mannen kom hjem. Ikke noe "HEIII KJÆRE, middagen står på bordet!" der, altså.
Sorry schatz. Det tar på å bake baby. 

Denne uken skal jeg forhåpentligvis på en photoshoot hos en veldig flink fotograf for å forevige disse runde kurvene før de blir borte. Gleder meg veldig til å få tatt noen ordentlig fine bilder! Med førstemann tok vi bilder hos fotograf, mens det gikk litt glemt i andre svangerskap. Denne gangen skal alt dokumenteres, for jeg syns det er gørrkjipt å ikke ha noen proffe bilder av Lillesøstermagen.

Dere som har flere barn -tok dere like mange bilder i 2. og 3. svangerskap som i første? Var dere hos fotograf?

19 Hvordan blir babyer til?

Nå som L (3,5år) skal bli storesøster for andre gang, er det jo naturlig at det blir spørsmål omkring dette med baby, fødsel osv. Jeg er fast bestemt på å fortelle mine barn sannheten når de spør om kropp og graviditet. (ok jeg vet, går det an å bli mer vag i ordvalget..?) Vi  har enda ikke fått det O'store spørsmålet: hvordan blir babyer til? Men jeg venter i spenning, og lurer på hvordan det kommer til å gå.

Jeg innrømmer at jeg er litt nervøs, og er ikke helt sikker på hvordan jeg skal ordlegge meg når spørsmålet kommer. Ærlig skal jeg i allefall være. Det blir ikke noen storken-fortellinger her i heimen. 

Hun har derimot spurt meg rett ut  om hvordan Lillebror skal komme ut av magen. Og da svarte jeg ærlig og rett frem: 

-Igjennom fødselskanalen. 

-kanal? Hvor er den?

-Den begynner her og ender er her nede. (peker) Alle damer har en slik kanal.

-i tissen?

-Jepp. Den begynner litt lenger oppe, og ender der.

-Må Lillebror ut igjennom der? (sagt med poker-face uttrykk i ansiktet)

-Ja, det må han. Ikke tissehullet da, men et ekstra spesielt hull som vi damer har der nede: Babyhullet. (Jeg trekker pusten dypt. Forbereder meg på hyl og forskrekkelse, eller enda værre: det o'store spørsmålet...)

-åja. 

Åja? 

Hvordan blir babyer til? Ikke sånn i hvertfall...

Var det alt?? Jeg var sjokkert over at såpass heftig, rett på sak informasjon om fødsel og kropp kunne bli mottatt av en 3,5åring på en slik avslappet måte. "Åja" liksom. Og så lekte hun bare videre.

Vi har også forberedt henne på at når babyen kommer, så kommer mamma til å få rier eller "baby-magevondter" som gjør at babyen blir presset ned og ut av magen. At det kan hende at mamma lager litt lyder, eller til og med brøler litt som en tiger for å hjelpe Lillebror ut.

Denne informasjonen ble mottatt på samme måte: pokerface, et rolig nikk og et "åja."

Er det bare min datter som reagerer særdeles rolig på slik informasjon og stiller få eller ingen oppfølgingsspørsmål? Betyr dette at hun aksepterer svarene like bra som det virker som hun gjør, eller har jeg gått så grådig langt over streken i måten jeg svarer på, at hun ikke skjønner bæret og bare holder munn for å slippe å høre mer? 

Jeg blir usikker. For det var da veldig så kul hun skulle være. Bare -"åja.." liksom.

Og hva i all verden skal jeg si når det spørsmålet en dag kommer?

"Hvordan blir babyer til?" 

Jeg husker fra min egen barndom at vi hadde en bok som het "slik kom jeg til verden" (eller noe i den duren), og i den var det illustrasjoner av dyr som laget babydyr, et bilde av "papaceller" og "mammaceller" og så the grand finale: 

et bilde av en mor og far i halmen. (UNDER dynen da.) 

Denne boken har brent seg fast i hukommelsen min, så det er tydelig at den satte spor. Jeg husker enda den følelsen jeg hadde av at dette var noe stort, selv om jeg ikke helt forstod alt enda.

Jeg har ikke lyst til å skremme min datter og komplisere hennes enkle og bekymringsfrie syn på kropp og kjærlighet...

Men hvor mye kan man utelate, uten å bli for vag og risikere misforståelser eller at barna blir usikre? 

Hva mener ekspertene?
-Margrethe Wiede Aasland (leder for Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo) sier at man bør lære barn om hvordan babyer blir til senest i seksårsalderen. 

-Peder Kjøs (psykolog og forfatter) på sin side, syns ikke det er så viktig hvor gamle barna er når man tar Den Store Samtalen, men heller at man svarer ordentlig og saklig når barna spør. 

Hun har ikke spurt enda, men det virker jo nesten som om hun er inne på noe her...

Oj okay, nå snakker vi.

Nå trenger jeg dere kloke foreldres erfaringer og syn på dette:

-Har du snakket om fødsel og hatt "den Store Samtalen" med dine barn om hvordan babyer blir til?  Hva sa du til dem og hvordan reagerte barna?

-Hvor gamle bør barna være før en snakker med dem om temaet? Er det feigt å unngå å svare hvis man syns barnet er for ungt for sannheten?

-Er det viktig for deg at barnet ditt får lære om babylaging fra deg først, og ikke  fra andre, f.eks når de begynner på skolen?